Den nobelprisvinnende forfatteren Gabriel García Márquez’ velkjente roman, Beretningen om en varslet død, forteller historien om et drap mange visste ville skje, men ikke handlet for å forhindre.
Tyrkia-Syria-jordskjelvene 6. februar 2023, som ødela titusenvis av bygninger i begge land og tilsammen har krevd mer enn 42 000 dødsofre, presenterer en annen versjon av denne historien. Mange eksperters rapporter, og til og med fra statlige embetsfunsjonærer, har i årevis forutsett jordskjelv langs Tyrkias forkastningslinjer, på både vitenskapelig og historisk grunnlag. Likevel foretok den tyrkiske statens offisielle embetsfuksjonærer og landets næringslivsvirksomheter ingen tiltak for å forhindre titusenvis av fullstendig forutsigbare dødsfall.
Regjeringen, som er ansvarlig for jordskjelvsikkerhet, så vel som hele det politiske etablissementet, regionens kommuner og offisielle institusjoner, alle ignorerte de disse vitenskapelige funnene. De lukket med vilje øynene for massemordet som ville bli begått. Millioner av mennesker bodde i bygninger det var kjent ville kollapse eller bli kraftig skadet i et stort jordskjelv. I denne virkelighetens versjon av García Márquez’ roman ble det begått et «sosialt mord» der titusenvis av mennesker døde, som kunne vært forhindret, der de ble fanget under sammenraste bygninger.
Som kontrast bestreber nå regjeringspartiet (AKP), siden 2002 ledet av president Recep Tayyip Erdoğan, seg for å dekke over deres ubestridelige forbrytelse av å unnlate å forberede for og treffe forholdsregler mot jordskjelv i et særdeles jordskjelvutsatt land. På den ene siden anvender partiet nå regjeringsvennlige media for å hevde at «jordskjelvene var for store» og at «man ikke kunne være forberedt på slike jordskjelv». På den annen side prøver regjeringsapparatet å skyve ansvaret for katastrofen utelukkende over på bygningsentreprenørene og de andre kriminelle på lavere nivåer som reiste bygningene.
De vesentlige gjerningsansvarlige som er involvert i dette sosiale mordet inkluderer utvilsomt bygningsentreprenører som har bygget strukturer som bryter med de eksisterende sikkerhetsforskriftene, har nekter å betale for de nødvendige materialene, arbeidskraften og ingeniørtjenestene, for å tjene seg ekstra penger. Det er imidlertid det politiske kapitalistetablissementet som helhet som har bygget dette systemet som har muliggjort av bygningsentreprenører kunne omgå essensielle sikkerhetsforskrifter.
De enorme fortjenestene innen byggebransjen, som de siste tiårene har dominert Tyrkias økonomi og politikk, har tiltrukket seg enorm interesse og store investeringer. Per 2017 var det rundt 330 000 registrerte bygningsentreprenører i Tyrkia, et land med 85 millioner innbyggere, med 60 000 bygningsentreprenører registrert bare i Istanbuls handelskammer. I Tyskland er det imidlertid anslått å være bare 3 800 bygningsentreprenører, for en befolkning på 83 millioner, og for hele Europa er tallet anslått å være et sted fra 20 000 til 30 000 bygningsentreprenører.
Byggevirksomhet har i Tyrkia kommet i forgrunnen som en bransje støttet og utviklet av staten, som har skapt stor rikdom og derfor selvfølgelig har finansiert den borgerlige politikken. Konstruksjonsforskrifter har gjentatte ganger blitt omskrevet, mens myndigheten til å inspisere og godkjenne prosjekter har blitt fratatt fagprofesjonelle organisasjoner som Forbundet av tyrkiske arkitekters og ingeniørers kamre (TMMOB).
Regjeringen har 192 ganger tilleggsendret loven om statlige anskaffelser siden den i 2003 ble vedtatt, og har fjernet alle hindringer for AKPs favorisering av partibygningsentreprenører. Flyplassen i Hatay, som ble hardt skadet i jordskjelvene, flere motorveier som ble ødelagt, og den kollapsede kontorbygningen til Presidentskapets katastrofe og nødsituasjonsledelse (AFAD) i Hatay, ble alle bygget av AKP-bygningsentreprenører. Disse strukturkollapsene spilte også en vesentlig rolle i å forsinke det offisielle søk-, rednings- og bistandsarbeidet.
«Konstruksjonsamnestier» spilte en avgjørende rolle i ødeleggelser som meget vel kunne vært forhindret. Åtte «amnestier» har blitt utstedt under AKP-perioden, som gjorde det juridisk umulig å inspisere mange bygninger.
Til tross for krokodilletårene som ble felt i styringskretser etter jordskjelvene, har hele det politiske etablissementet – både AKP-allierte og «opposisjons»-partiene – vært involvert i dette. I tråd med lover alle partiene har vedtatt i parlamentet åpnet departementet for miljø, urbanisering og klimaendringer områder for boligbygging som vitenskapelig sett ikke burde vært det.
Kommuner har utstedt byggetillatelser uten å inspisere prosjekter bygget i jordskjelvutsatte områder, bygningstilsynets institusjoner har ikke skikkelig inspisert disse bygningene, og ingeniører har besørget deres tjenester til disse strukturene. Fra topp til bunn er de alle involvert i sosialt mord i de berørte områdene.
Nyligst ble i 2018 et såkalt «konstruksjonsamnesti» implementert «for å løse reguleringsproblemet med ikke-lisensierte bygninger bygget før den 31. desember 2017». Anslagsvis 10 millioner personer hadde nytte av denne loven, som «legaliserte» usikre illegale strukturer, hvorav de fleste ble bygget uten tilsyn og uten noen medvirkende ingeniørtjenester. Som resultat ble det samlet inn 16 milliarder tyrkiske lira [NOK 8,69 milliarder] fra bygningseiere som «avgifter for registreringssertifikater for bygninger» som så ble overført til statskassa.
Til sammen 294 000 eiere av illegale bygningsstrukturer i de 10 provinsene ødelagt av jordskjelvet hadde fordel av dette amnestiet. Hadde det ikke vært for forleden ukes jordskjelv ville ytterligere et soneamnesti blitt utstedt, i tråd med et lovforslag framlagt av det fascistiske Store enhetsparti (BBP), en alliert av Erdoğans regjeringsparti AKP, og med støtte eller medspill fra de såkalte «opposisjonspartiene», akkurat som tidligere.
Det skal bemerkes at TMMOB-administrasjonen foreløpig etter jordskjelvene ikke har varslet noen disiplinærsaker mot ingeniører som har tegnet prosjektene til de kollapsede bygningene eller angivelig utført inspeksjoner i kommuner eller av private næringsvirksomheter. Det er imidlertid et velkjent fenomen at enkelte ingeniører har leid ut deres diplomer til bygningsentreprenører og kontrollfirmaer bare for å signere på konstruksjonsprosjekter og dokumenter og ta betalt for det, der de ikke engang vet hvor de angjeldende byggeplassene er lokalisert.
I kjølvannet av jordskjelvet i Marmara i 1999, som offisielt krevde mer enn 17 000 dødsofre, åpnet ikke påtalemyndigheten noen storstilt etterforskning og stilte ikke de ansvarlige for de kollapsede bygningene og massedøden for retten. Veli Göçer, en bygningsentreprenør som på den tiden bygde i Yalova og så hele hans boligområde kollapse, ble imidlertid arrestert og stilt for retten for forsettelig drap av 198 mennesker. Selv om Göçer ble dømt til 18-år-og-9-måneders fengsel, ble han løslatt etter å ha sonet bare 7,5 av dem.
Erdoğan-regjeringen følger i dag det samme manuset, der den prøver å frikjenne seg selv og kapitalistsystemet ved å målrette enkelte bygningsentreprenører for et og annet kollapset bygningskompleks. Myndighetene påtar seg ikke noe som helst ansvar for en hendelse der mer enn 36 000, ifølge de offisielle tallene, døde. Ikke én eneste offentlig embetsfunksjonær har trukket seg.
Til tross for de massive ødeleggelsene og tapet av menneskeliv i jordskjelvområdet, har ingen høytstående embetsrepresentant blitt arrestert, bare en og annen bygningsentreprenør og noen få funksjonærer som signerte byggetillatelser på lavere nivåer. Noen få symbolske arrestasjoner kan ikke fjerne ansvaret som påligger dem som ikke traff sikkerhetsforanstaltninger mot jordskjelvene, de som forberedte bygningsamnestier, de som godkjente dem i parlamentet, eller for den del ikke motarbeidet dem, og de som tegnet, lisensierte og inspiserte disse prosjektene.
De som er ansvarlige for det sosiale mordet må pågripes og stilles for retten, framfor alt de på toppen av det politiske etablissementet og i det private næringslivet. Det å få stilt de skyldige til ansvar og forhindre ytterligere sosiale katastrofer vil fordre en bred politisk mobilisering av arbeiderklassen, bevæpnet med et sosialistisk program mot kapitalismens plassering av privat profitt og rikdom over menneskeliv.