Tvillingskjelvene som ødela det sør-sentrale Tyrkia og det nordlige Syria sist mandag har produsert en katastrofe med tall for dødsofre, ødeleggelser og masselidelser som er apokalyptiske. Ifølge offisielle tall er det så langt nærmere 35 000 døde, og tallet stiger jevnt og trutt. Hele byer er jevnet med jorda. Og millioner står nå overfor nød og mangler og ytterligere død i midtvintersværet, med en bistand som er grovt utilstrekkelig sammenlignet med de enorme behovene.

Martin Griffiths, FNs nødhjelpskoordinator, sa det rapporterte dødstallet sannsynligvis vil «dobles eller mer». Han la dystert til: «Snart vil søk- og redningsmannskapene vike plass for de humanitære organisasjonene, med deres oppgaver de neste månedene som er å ta vare på det ekstraordinære antallet rammede.» Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) har nesten 26 millioner mennesker blitt direkte berørt av skjelvene, og mange av disse vil stå overfor trusler om sult, sykdom og fysiske og psykiske traumer.

Det kolossale omfanget av katastrofen er vanskelig å fatte ut fra rapportene i selskapsmediene, som uunngåelig fokuserer på en håndfull vellykkede redningsaksjoner i stedet for de tusenvis av likene som er dratt ut av sammenraste bygninger. Selv fotoene ovenfra av massegraver, tatt av dronemonterte kameraer, gir bare et glimt av denne tragediens dimensjoner.

Skjelvet eksploderte langs ei nesten 500 kilometer lang bruddlinje – anslagsvis avstanden fra Detroit til Chicago, eller fra Paris til London. Ifølge en geofysiker fra NASA: «Dette genererte ekstremt sterke rystelser over et veldig stort område, som traff mange byer og tettsteder fulle av mennesker. Bruddlengden og jordskjelvets styrke på 7,8 var av samme størrelsorden som jordskjelvet i 1906 som så godt som ødela San Francisco.»

Hele byer har blitt lagt øde, noen av dem er gjennomsyret av årtusener av historie. Den eldgamle byen Marash, et veikryss i Det nære østen, nå den moderne byen Kahramanmaraş, med en befolkning på 600 000, var skjelvets episenter. Den eldgamle byen Antiokia, nå den moderne byen Antakya, med 400 000 innbyggere, har blitt så godt som ødelagt.

Noen få sammenligninger: Jordskjelvet den 6. februar er allerede den femte verste naturkatastrofen i det 21. århundre hva angår antall dødsofre, og vil sannsynligvis snart være den tredje verste, bare etter jordskjelvet på Haiti i 2010, som drepte så mange som 316 000 mennesker, og tsunamien i Det indiske hav i 2004, der anslagsvis 228 000 mennesker i 14 land døde, med Indonesia, Thailand, Sri Lanka og India som de hardest rammede.

Disse områdene var blant de fattigste i verden: Haiti, det fattigste på den vestlige halvkule, men også regionene rundt Det indiske hav hvor flodbølga slo inn med full kraft. Tyrkia er imidlertid et middelinntektsland, med en stor industriell base, en fullt kvalifisert kandidat for inntreden i EU, selv om landet er blokkert av politiske årsaker. Millioner av tyrkiske arbeidere utgjør en betydelig del av arbeiderklassen i Tyskland, Europas økonomiske kraftsenter.

Den åpenbare svikten i den tyrkiske regjeringens respons skyldes derfor ikke mangel på tilgang til teknologi eller kvalifisert arbeidskraft, eller for den del økonomiske ressurser. Det er fullt og helt på grunn av tyrkisk og global kapitalismes finansielle hensyn, som avviser utgifter til langsiktig infrastruktur, som å forsikre at bygninger i store forkastningssoner er i stand til å motstå jordskjelv, til fordel for kortsiktig maksimering av profitter.

Den høyreorienterte regjeringen til den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan er mer bekymret for de potensielle politiske konsekvensene av katastrofen enn dens menneskelige kostnad. En håndfull bygningseiere har blitt arrestert for å tjene som syndebukker for den systematiske statlige korrupsjonen i tilsynet med byggebransjen, og for å dekke over regimets historikk for å nekte å lytte til geologers og forskeres advarsler om jordskjelvfarene. Det er blodfrysende trusler mot plyndrere, og det er angivelig sendt flere politibetjenter til regionen for å undertrykke befolkningen enn det er nødhjelpsarbeidere for å redde liv.

Mens Erdoğan-regjeringen så absolutt bærer ansvar for denne katastrofen, må skyld rettes mot imperialistmaktene, og framfor alt USA, som har ødelagt hele regionen i sin jakt på global dominans.

I Syria har imperialistblokaden hatt en så voldsom innvirkning at Griffiths fra FN sa verden har «sviktet folket i det nordvestlige Syria... De føler seg med rette forlatt. Der de ser etter internasjonal nødhjelp som ikke har ankommet.»

Amerikanske sanksjoner mot Syria har blokkert for strømmen av nødhjelpsforsyninger, mens amerikanske tropper som okkuperer deler av landet, for å kontrollere oljeproduksjonen, har stått til side i stedet for å besørge hjelp til jordskjelvofrene. Midt i ødeleggelsene er det amerikanske militærets «oppdrag» å fortsette deres regimeskifteoperasjon, samtidig som titusenvis av syrere utsettes for barbariske tilstander av fengsling.

De patetiske summene som tilbys i bistand fra de velstående landene blir overskygget av deres enorme utlegg til krigen mot Russland over Ukraina, og på den generelle militæroppbyggingen for en tredje verdenskrig, som ville gjøre hele verden til en kopi av helvetesscenene i jordskjelvsonen, og verre.

USA og de europeiske maktene oversvømmer for tiden Ukraina med våpen og stridsvogner og snart jagerfly, men når det kommer til en massiv sosial katastrofe, da tilbys det småpenger. Så mye for påskuddene om «humanitær» imperialisme.

Pentagons budsjettkontrollør, the comptroller, bekreftet fredag at Biden-administrasjonen i dens budsjett som framlegges 9. mars vil forespørre om det største beløpet for militærutgifter i amerikansk historie, nærmere $ 900 milliarder [NOK 9 152 milliarder]. I mellomtiden vil administrasjonen besørge $ 85 millioner, en ti-tusen-del av dette beløpet, for å bistå tyrkiske og syriske overlevende etter jordskjelvet. Selv dette beløpet vil bli anvendt på måter for å fremme amerikansk imperialismes interesser både i Syria og Tyrkia.

Bare i arbeiderklassen er det bevis på vanlige menneskers enorme sympati og solidaritet for deres brødre og søstres situasjon i Tyrkia og Syria. Nødhjelpsarbeidere fra hele verden har hastet til stedet, sammen med de titusenvis av overlevende som febrilsk forsøker å grave deres ektefeller, barn, foreldre og naboer ut av ruinberget. Kullgruvearbeidere, som selv daglig risikerer å dø i gruveras og eksplosjoner i Tyrkias notorisk farlige gruver, har tatt turen til regionen for å tilby deres hjelp og ekspertise.

Men disse innsatsene har blitt holdt tilbake av den drastiske mangelen på nødvendig utstyr og teknisk ekspertise for å gjennomføre vellykkede redningsoperasjoner – de store imperialistmaktenes ansvar, som har et nesten monopol på den sfæren.

WSWS påpekte [engelsk tekst] for ei uke siden motsetningen mellom den enorme utviklingen av vitenskap og industri over hele verden, som gjør det fullt mulig å bygge jordskjelvbestandige byer, og den konstante forsømmelsen av sosial infrastruktur og forberedelser for katastrofehjelp. Kommentaren trakk følgende konklusjon:

Alle vesentlige sosiale anliggender i dag, inkludert det å avverge naturkatastrofer, er av karakter globale problemer som krever sosialt koordinerte løsninger. Ikke desto mindre står borgerskapets private profittinteresser, og oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater, i veien for enhver progressiv respons. Dette er grunnen til at det ikke har vært noen verdensomspennende vitenskapelig respons på Covid-19-pandemien, eller på de globale klimaendringene...

Hindringen for en planlagt, rasjonell respons på presserende sosiale problemer kan bare fjernes ved et frontalangrep fra den internasjonale arbeiderklassen mot styringsklassens makt og rikdommer, og dermed underordne den private profitten til sosiale behov. De forebyggbare ødeleggelsene av mandagens jordskjelv har nok en gang vist den presserende nødvendigheten av å erstatte kapitalismen med global sosialisme.

Uka siden disse ordene ble skrevet har fullt ut bekreftet denne erklæringen. Det er påtrengende nødvendig for arbeidende mennesker over hele verden å reise med fordoblet kraft kravet om nødhjelp til folket i Syria og Tyrkia, opphevelsen av alle sanksjoner og blokader, og et omfattende program for å gjenoppbygge den ødelagte regionen.