Hans-Georg Maaßen, den notorisk høyreorienterte tidligere presidenten for (den innenlandske etterretningstjenesten) Verfassungsschutz (BfV) var i 13 år medforfatter av et standardverk, en kommentar om den tyske grunnloven, das Grundgesetz.
Maaßen ble i 2018 tvunget av Angela Merkels daværende storkoalisjonsregjering, bestående av unionspartiene Kristelig-Demokratene (CDU/CSU) og Sosialdemokratene (SPD), til å gå til førtidspensjonering fordi hans forsvar av en xenofobisk ytrehøyredemonstrasjon i Chemnitz hadde forårsaket et offentlig ramaskrik. Men Maaßen har samtidig siden 2009 vært ansvarlig for Artikkel 16 (beskyttelse mot utlevering) og Artikkel 16a (retten til asyl) i det juridiske standardverket «Epping/Hillgruber» som kommentarer om den tyske grunnloven, das Grundgesetz.
«Epping/Hillgruber» og andre standardverk utgitt av forlaget C. H. Beck finnes på dommeres skrivebord og er vanligvis de eneste godkjent for bruk i delstaters juridiske eksamener. De bestemmer derfor i all hovedsak hvordan das Grundgesetz tolkes.
Det faktum at en av Tysklands ledende høyreorienterte ekstremister hadde denne innflytelsesrike posisjonen kaster lys på styringsklassens høyredreining. Selv etter at han ble avskjediget som president for Verfassungsschutz (Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV), Forbundskontoret for beskyttelse av forfatningen, som er benevnelsen for Tysklands hemmelige innenlandsetterretning), forblir Maaßen med svært gode tilknyttninger, og han har stor innflytelse. Til tross for offentlig kritikk holdt forlaget og redaktørene av lovkommentaren fast ved ham, og forsvarte ham mot kritikk inntil Maaßen endelig den 17. januar i år valgte å trekke seg.
Stefan Huster, en professor i konstitusjonell jurisdiksjon som også skriver i «Epping/Hillgruber,» erklærte i august i fjor i avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) at han ikke lenger ville akseptere Maaßens standpunkter, ved i fellesskap å kommentere das Grundgesetz med ham. Han stilte spørsmål ved om Maaßen i det hele tatt fortsatt sto på fundamentene av das Grundgesetz.
Han skrev om Maaßen: «Hvem enn, som i kraft av å være CDU-medlem, formulerer sympati for å samarbeide med et parti som [det høyreekstreme Alternative für Deutschland (AfD)] er under Verfassunschutz’ overvåking, oppfordrer til et ‘Covid-vaksinasjonsforbud,’ som påberoper seg koronavirus-fornektere som ikke lenger innen fantasiens ytre grenser kan tas på alvor, som håner redningen av flyktninger fra havsnød som en ‘skytteltjeneste,’ som beskylder den føderale helseministeren for å ha psykiske lidelser eller for å misbruke narkotika, griper til de bisarre konspirasjonsteoriene som omgir World Economic Forum, og også kunngjør hans synspunkter på tvilsomme ‘lateral thinker’-plattformer, da må det forventes at det blir stilt spørsmål om han fortsatt kan regnes blant de pålitelige tilhengerne av den liberale orden, gitt karakteren, innholdet og konteksten av hans uttalelser.»
Redaktørene av «Epping og Hillgruber,» professorer i Hannover og Bonn, beskyldte deretter Huster i et rundskriv til de andre forfatterne for å «sette forlaget og redaktørene under utilbørlig politisk press og diskreditere dem». C. H. Beck skilte til slutt lag – med Huster! Forlaget erklærte offentlig at Maaßens kommentarer om asylartiklene i das Grundgesetz «ikke var kritikkverdige fra et yrkesfaglig synspunkt».
Det ser imidlertid ut til at forlaget C. H. Beck i kulissene har forsøkt å besørge deres mangeårige bidragsyter en ansiktsreddende avskjed. Det offentlige presset ble sannsynligvis for stort.
Forlaget kunngjorde 18. januar at de hadde bestemt seg for å «anvende våre muligheter til å si opp forlagskontrakten med dr. Maaßen». 60-åringen sa da selv opp kontrakten. «Uforsonlige posisjoner har fått et eget liv,» som var «skadelige for kommentarene til das Grundgesetz, dens redaktører og forlaget,» stod det i uttalelsen.
C. H. Beck er et av de største og mest tradisjonsrike tyske forlagshusene. Forlaget har siden første halvdel av 1900-tallet publisert juridiske sammendrag og kommentarer. Denne virksomheten ble ikke engang avbrutt av nazistyret. Tvert imot, noen av deres standardverk bar nazijuristers navn til langt inn i det 21. århundre.
Kommentarene til den tyske sivilloven, Bürgerliches Gesetzbuch (BGB), bar eksempelvis fra 1938 til 2021 navnet Otto Palandt, en mann som var medlem av nazipartiet og Präsident des Reichsjustizprüfungsamtes. Først i 2021 ble «Palandt» omdøpt til «Grüneberg». Den juridiske lovsamlingen med det høyest opplaget, ble fram til 2021 også benevnt «Schönfelder,» oppkalt etter nazijuristen Heinrich Schönfelder. Den beneves nå «Habersack».
En annen grunnlovskommentar fra forlagshuset C. H. Beck, som også i 2021 ble omdøpt, ble inntil da benevnt «Maunz/Dürig». Dens grunnlegger, Theodor Maunz, var under nazitiden en innflytelsesrik jussprofessor. Etter Hitler-regimets fall var han medlem av Den konstitusjonelle konvensjonen i Herrenchiemsee, og var deretter Bayerns kulturminister for partiet Den kristelig-sosiale union, Christich Sociale Union (CSU). Han måtte i 1964 trekke seg på grunn av hans nazifortid, men var derettert i årevis juridisk rådgiver for det høyreekstreme partiet Die Deutsche Volksunion (DVU) grunnlagt av den München-baserte forleggeren Gerhard Frey, og han skrev for sistnevntes avis under et pseudonym.
I en lederartikkel om Maaßen, som ble publisert før hans fratredelse fra forlaget C. H. Beck, rettet avisa Süddeutsche Zeitung oppmerksomhet til en annen rasistisk skandale. I Neue Zeitschrift für Arbeitsrecht (Nytt Tidskrift om Arbeidsrett), utgitt av forlaget C. H. Beck, erklærte den 90-år-gamle advokaten Rüdiger Zuck at «det er greit å ytre ‘ugah ugah’-apelyder til en svart representant i et arbeidsråd.» Forlaget tok avstand fra uttalelsen og fjernet teksten fra Internett først etter å ha mottatt et protestbrev signert av ei rekke advokater.
En nøkkelfigur i den høyreorienterte konspirasjonen i statsapparatet
Juristen Hans-Georg Maaßen, født i 1962, personifiserer som ingen annen etableringspartienes og statsapparatets høyredreining de siste tiårene. Maaßen nøt fra og med 1991 en fantastisk karriere i innenriksdepartementet, etter å ha blitt forfremmet av ministre fra Den kristelig-demokratiske union (CDU), Den kristelig-sosiale union (CSU) og Sosialdemokratene (SPD). Han argumenterte i 1997 for en ekstremt restriktiv flyktningepolitikk i hans doktorgradsavhandling om «Asylsøkers juridiske status i folkeretten».
I 2002, under SPDs innenriksminister Otto Schily, besørget Maaßen ham og Frank-Walter Steinmeier (SPD), den daværende sjefen for det føderale kanselliet (ansvarlig for de hemmelige tjenestene) og Tysklands nåværende forbundspresident, en juridisk begrunnelse som sikret at Murat Kurnaz, opprinnelig fra Bremen, ikke fikk komme tilbake til Tyskland og måtte tilbringe fem år i den amerikanske fangeleiren på Guantánamo. Dette til tross for at både den tyske og den amerikanske hemmelige etterretningen tidlig hadde blitt overbevist om at Kurnaz var uskyldig.
Maaßen hevdet den gang at fordi den tyrkiske statsborgeren (ført til torturleiren og fengslet der) hadde oppholdt seg utenfor Tyskland i mer enn seks måneder, og hadde unnlatt å rapportere til tyske myndigheter, at derfor hadde hans oppholdstillatelse «utløpt ved lov». Denne rettsoppfatningen sto ikke til tåls etter seinere gransking av Forvaltningsdomstolen i Bremen, das Bremer Verwaltungsgericht.
Maaßen ble i 2003 leder for Avdelingen for utlendingsrett, Referats Ausländerrecht. Fra august 2008 ledet han innenriksdepartementets Stab for bekjempelse av innenlandsterrorisme, Stab Terrorismusbekämpfung, i innenriksdepartements Avdeling for offentlig sikkerhet, Abteilung Öffentliche Sicherheit.
Maaßen ble i 2012 utnevnt til president for etterretningstjenesten Verfassungsschutz, Bundesamt für Verfssungsschutz (BfV), for å dekke over etatens nære tilknytninger til voldelige nynazistnettverk. Kort før hans utnevnelseble det kjent [engelsk tekst] at Den nasjonalsosialistiske undergrunnen, Nationalsozialistische Untergrund (NSU), fra 2000 til 2007 hadde utført 10 rasistiske drap, så vel som flere bombeangrep og bankran, under sikkerhetsmyndighetenes øyne. Minst to dusin av deres undercover-agenter hadde i den perioden vært aktive i NSUs umiddelbare periferi, der alle siden hevdet de ikke hadde merket seg noe som helst.
Som sjef for Verfassungsschutz dyrket Maaßen relasjoner til alle partiene i Forbundsdagen (Tysklands føderale parlament, Bundestag), og han ble invitert av Venstrepartiet (Die Linke) til å foredra på et offentlig diskusjonsmøte [engelsk tekst]. Han hadde jevnlige møter for konsultasjoner med lederne av det høyreekstreme partiet AfD. I sentrum for hans agenda var angrep på demokratiske rettigheter og en systematisk forfølgelse av journalister og sosialister.
Maaßen bakvasket blant annet varsleren Edward Snowden som en forræder. Han spekulerte i 2016 at Snowden måtte være en agent for de russiske etterretningstjenestene, hvilket ikke engang topprangerte amerikanske etterretningsfunksjonærer hevder. Maaßen viste et år tidligere hvor seriøs han var med å straffeforfølge varslere, da hans etat innledet kriminaletterforskninger av to journalister for forræderi [engelsk tekst].
Det var også Maaßen som besørget at Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, ble inkludert i årsrapporten til Verfassungsschutz (BfV) og ble vanæret som «venstreekstremistisk». Verfassungsschutz berettiget det ved å hevde at SGP slåss «for et demokratisk, egalitært, sosialistisk samfunn». SGP reiste søksmål mot dette og har siden fremmet en grunnlovsinnsigelse.
Da Maaßen høsten 2018 offentlig forsvarte et høyreekstremt opptog i Chemnitz, ville innenriksminister Horst Seehofer (CSU) og daværende SPD-leder Andrea Nahles først forfremme ham til en høyere stilling innen innenriksdepartementet. Det var først da han foran europeiske etterretningsrepresentanter i Warszawa beskrev hans egen regjerings flyktning- og sikkerhetspolitikk som «venstreorientert» og «naiv,» og klaget over «radikale venstrekrefter» selv «innen SPD» at han ble beordret til førtidspensjonering.
Siden den gang har han, selv om han fortsatt er CDU-medlem, fungert som en høyreekstrem agitator, med offentlige posisjoner som praktisk talt ikke skiller seg fra AfDs.
Maaßen har posisjonert seg under pandemien som en koronavirusfornekter. Han erklærte på Twitter at det «nye viruset» var «sammenlignbart med et influensavirus hva fare angår,» og han oppforderet til en umiddelbar slutt på alle beskyttelsestiltak, inkludert et «Covid-vaksineforbud,» basert på de forskrudde teoriene til professor Sucharit Bhakdi.
Nyligst fantaserte han på Twitter, ved bruk av regelrett naziretorikk, at «hovedpåtrykket» til «pådriverne i politikk-media-spillerommet» var «eliminerende rasisme mot hvite, og det brennende ønsket at Tyskland går til grunne».
Denne mannen ledet i årevis Tysklands Vefassungsschutz, den innenlandske hemmelige etterretningstjenesten (BfV), og var inntil for få dager siden medforfatter av et juridisk standardvek om hvordan den tyske grunnloven, das Grundgesetz, skal tolkes.
Og selv etter Maaßens oppsigelse videreføres hans i all hovedsak fascistiske politikk. Den tyske regjeringen har i vesentlig grad tatt i bruk det ytre høyres forlangender i dens flyktning- og pandemipolitikk, og de høyreekstreme nettverkene innen statsapparatet og i (de væpnede styrkene) Bundeswehr blir kurtisert og beskyttet. De behøves for å presse gjennom gjenkomsten av tysk militarisme og de tilhørende sosiale angrepen mot en voksende motstand i befolkningen.