Macrons angrep på pensjoner setter scenen for konfrontasjon med fransk arbeiderklasse

Frankrikes statsminister Élisabeth Borne kunngjorde 10. januar planer for vidtrekkende nedskjæringer av statspensjonene i Frankrike. Lovproposisjonen, som vil heve den offisielle pensjonsalderen med to år, gjenoppliver pensjonsreformen president Emmanuel Macron prøvde seg med, men til slutt ikke fikk banket gjennom i 2019 og 2020.

Macrons angrep på franske arbeidere er del av en global offensiv mot arbeiderklassen, der målet er å påtvinge arbeidere over hele verden kapitalistkrisas kostnader. Macrons plan har blitt hyllet med feirende lederartikler i big business-aviser i Storbritannia og USA.

Protesterende marsjerer under en demonstrasjon i Lyon, det sentrale Frankrike, torsdag 16. januar 2020.

Pensjonsnedskjæringen er overveldende upopulær, der 68 prosent av det franske folket er imot den, og Macron ble i 2019 og 2020 tvunget til å skrinlegge pensjonsreformen. Den provoserte den gang fram en seks-uker-lang jernbanestreik, som Macron og nasjonalforsamlingen ventet ut, før de vedtok reformen etter at streiken var over. Macron ble imidlertid tvunget til å droppe den våren 2020 – selv etter at den ble vedtatt av Nasjonalforsamlingen – da massestreiker i Italia, Frankrike og over hele Europa mot statspassivitet mot Covid-19 tvang Macron til å følge legers oppfordringer om en streng nedstenging.

Gjenoppliving av denne planen av Macron, en tidligere investeringsbankmann kjent som «de rikes president,» tydeliggjør finansaristokratiets planer for det nye året. De handler med fullstendig klasseforakt for arbeidernes sosiale rettigheter. Der Frankrike og andre NATO-stater hensynsløst pøser ut milliarder av euro for å sende stridsvogner og artilleri til Ukraina for krig mot Russland, og risikerer en fullskala tredje verdenskrig, har de til hensikt å finansiere krig ved å sløye befolkningens levestandarder.

Borne kunngjorde flere sentrale angrep på det gjeldende pensjonssystemet opprinnelig opprettet i 1945/1946, da det nazikollaborerende Vichy-regimet falt ved slutten av den andre verdenskrig:

  • Forlenge minimum innbetalingstid for å kunne gå av med full pensjon med ett år, opp til 43.
  • Heve minimum alder for å kunne gå av med full pensjon med to år, opp til 64 år.
  • Kansellere «spesialregime»-pensjonsordninger som tilbyr bedre vilkår for visse grupper av offentlig ansatte.
  • Hjelpe «pensjonerte» arbeidere med å komme seg tilbake i arbeid for å supplere utilstrekkelige pensjoner.

Forlengingen av innbetalingstiden og hevingen av pensjonsalderen tillater staten å skjære ned dens pensjonsutgifter. Breie sjikt av arbeidere på grunnplanet er for utslitte til å stå i arbeid fram til 64. Arbeidere som fikk tatt høyere utdanning, eller i perioder har vært arbeidsledige, kan ikke få betalt inn i statens pensjonsordning i 43 arbeidsår uten å stå i jobb langt forbi 64 år. Den franske staten kan dermed anvende ødeleggende straffetiltak, og kutte av opptil 5 prosent av en arbeiders pensjon for hvert manglende år av innbetalingsperioden, eller for hvert år som pensjonist før fylte 64 år.

Økonomiminister Bruno Le Maire kunngjorde at reformen vil kutte € 17,7 milliarder fra de samlede pensjonsutgiftene i 2030 – rundt € 1 000 per pensjonist per år. Dette er mer enn 5 prosent av de totale franske pensjonsutgiftene i 2020, som var på € 332 milliarder.

Bornes oppfordring om å bistå pensjonister med å stå i arbeid for å supplere pensjonen understreker bare at finansaristokratiet har til hensikt å skrote i sin helhet den sosiale rettigheten til en offentlig pensjon å kunne leve av. Allerede i 2019 måtte 400 000 pensjonister i Frankrike fortsette å jobbe for å supplere deres statspensjoner; disse pensjonistene hadde pensjoner som i snitt bare var på € 772 per måned [NOK 8 290].

Pensjonsnedskjæringen til Macron og Borne er så vilt upopulær at det er uklart om de har nok stemmer til å få lovforslaget gjennom i Nasjonalforsamlingen, der Macrons parti Renaissance bare har 170 av de 577 setene. Det har vært mange rapporter om en avtale mellom Macron og det høyreorienterte partiet Les Républicains (LR) for å støtte nedskjæringene. Det er imidlertid fortsatt bekymringer for at enkelte LR-representanter, etter at Macron trakk hans reformplaner i 2020, i siste liten kan avslå å støtte ham nå.

Borne har derfor tatt i bruk det kyniske og antidemokratiske trikset å putte nedskjæringene inn i budsjettloven som finansierer underskudd i de statlige trygdeutgiftene. Hun kan da bruke en arkaisk bestemmelse i Frankrikes konstitusjon som tillater presidenten å tvinge gjennom trygdebudsjettet bare med Senatets støtte – et organ som ikke er valgt via allmenn stemmerett, og der LR har flertall.

Styringsklassene i Frankrike og internasjonalt er fullt på det reine med at å gå fram på denne måten risikerer at Macron-regjeringen provosere fram eksplosive streiker og sosial opposisjon. En IFOP-rundspørring bestilt av kringkasteren SUD Radio fant i forrige uke at 79 prosent av franskmennene tror en sosial eksplosjon er «mulig» i løpet av de kommende månedene. Forøvrig så 52 prosent gjerne at en slik eksplosjon finner sted.

Fremfor alt, samtidig som Macron bestreber seg for å få skjært ned pensjonene bryter det ut streiker over hele Europa og internasjonalt, mot innstramminger, inflasjon og masseinfeksjon av Covid-19, og mot krig. Spesielt Storbritannia har sett ei bølge av streiker eller avstemminger for å autorisere streikeaksjoner fra arbeidere innen transporttjenestene, på havneanlegg, i utdannings- og helsevesenet og offentlig ansatte. Det er pågående streiker i jernbanene i Tyskland og Portugal, og arbeidere streiker i metallbearbeidende industrier i Tyrkia. På tvers av USA tiltarer streikene til helsetjenestepersonell, og oppfordringer om streikeaksjoner vokser i jernbanene, bilindustrien og andre sentrale bransjer.

Den eneste måten å få stoppet Macrons nedskjæringer på er å knytte franske arbeidere og ungdommers motstand til denne voksende globale motstanden mot inflasjon og krig, og organisere arbeidere i grunnplankomitéer uavhengige av fagforeningsbyråkratiene, i en bevegelse mot kapitalisme og for sosialisme.

De franske fagforeningsbyråkratiene har derimot respondert på Bornes kunngjøring om pensjonsnedskjæringer ved å holde et fellesmøte for å kunngjøre en én-dag-lang nasjonal proteststreik den 19. januar. De har fått støtte fra Jean- Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), med hans tweet som sa Bornes pensjonskutt er «et alvorlig sosialt tilbakeskritt».

Philippe Martinez, sjefen for det stalinistiske fagforbundet Confédération générale du travail (CGT), hevdet at fagforeningsenhet skaper muligheten for å bygge en mektig nasjonal bevegelse gjennom de eksisterende byråkratiene. «Det faktum at alle fagforeningsorganisasjonene er samstemte ... vil tillate fagforeningsallianser i bedrifter, mellom yrker og etablissementer,» sa han. Han la til at CGT er «fast bestemt på at dette lovforslaget ikke skal bli vedtatt».

Fagforbundet Confédération française démocratique du travail (CFDT), historisk tilknyttet big business-partiet Parti socialiste (PS), sa de har advart Macron i diskusjonen om nedskjæringene at partiet ikke ville ha annet valg enn å motsette seg tiltaket. CFDT-presidenten Cyril Chabanier sa: «Vi advarte for at ble det en heving av pensjonsalderen, da vil vi gå ut i gatene. Så det gjør vi.»

Dette perspektivet for nasjonalt baserte protester kontrollert av fagforeningsbyråkratiene er ikke annet enn ei felle for ungdommen og arbeiderne som er motstandere av Macrons nedskjæringer. CGT-byråkratiet erklærte allerede ved begynnelsen av Covid-19-pandemien deres støtte til bankredninger av de superrike for flere milliarder euro, og siden også for krigen i Ukraina. Fagforeningsbyråkratiene, som er forpliktet til høyreorientert politikk internasjonalt, vil vise seg å være fiendtlige til ethvert initiativ som mobiliserer arbeidere i Frankrike uavhengig av deres korrupte «sosiale dialog» med Macron-administrasjonen.

Martinez responderte faktisk på den første eksplosjonen av «gul vest»-protester for sosial likhet i 2018 med å fordømme «de gule vestene» som en ytrehøyremobb, og isolerte dem ved å avlyse solidaritetsstreiker organisert av lastebilsjåfører. Resultatet av CGT-byråkratiets forræderi ble sett i 2019 og 2020: CGT isolerte og avbrøyt en kraftfull, seks-uker-lang jernbanestreik mot Macrons pensjonsreformer, som i utgangspunktet tillot Macron å skrive dem inn i loven.

Slike reaksjonære nasjonale byråkratiers diktatur over klassekampen må brytes. Motstanden mot innstramminger og krig blant arbeidere og ungdommen er eksplosiv og vokser raskt. Det er imidlertid bare ved å bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – i en bevegelse i opposisjon mot fagforeningsbyråkratiene og deres politiske pseudo-venstre-allierte, at denne opposisjonen kan mobiliseres som en uavhengig og bevisst kraft for å stoppe sosial tilbakegang og pådriveren for krig, som nå føres fram over hele Europa.

Loading