Representantenes hus’ sesjon ble hevet onsdag kveld med en fortsatt fastlåst situasjon angående valget av en Speaker, der ei gruppe på 20 fascistrepublikanere nekter å støtte partiets nominerte kandidat Kevin McCarthy, og benektet ham de 218 stemmene som kreves for valget. Seks avstemminger fant sted i løpet av tirsdag og onsdag, og McCarthy tapte faktisk to stemmer i løpet av serien av navneopprop. Gitt Republikanernes innkommende flertalls knappe margin, 222-213, hadde McCarthy bare råd til å miste fire Republikanere, men tapte i stedet fem ganger så mange.

McCarthy er ingen moderat. Han er støttet av Trump, og han stemte mot å sertifisere valget av Joe Biden, selv etter mobbangrepet på US Capitol den 6. januar 2021. Hans opponenter har få politiske meningsforskjeller med ham. De blokkerer hans valg som del av en bestrebelse fra deler av den amerikanske styringseliten på å forflytte Det republikanske partiet og hele strukturen i amerikansk kapitalistpolitikk enda lenger til høyre.

Valget av en Speaker er enormt betydningsfullt hva angår hvordan Kongressen og hele den amerikanske regjeringen fungerer. Det er slett ikke en seremoniell stilling. Speakeren er den politiske og administrative sjefen for Representantenes hus, en stilling etablert i Den amerikanske konstitusjonen, og er nummer to i rekkefølga til presidentskapet, etter visepresidenten. Inntil en Speaker er valgt er Huset effektivt sett lammet, medlemmer kan ikke en gang formelt innsverges og ta sine plasser, eller komitéer dannes og begynne å avholde høringer.

Speakeren oppnevner flertallet av medlemmene i reglementkomitéen, Rules Committee, som fastsetter vilkårene for debatt, lovendring og avstemming over hvert element av lovverk. Han eller hun bestemmer hvilken komité som skal håndtere lovgivning og når det skal framlegges til debatt og avstemming, vedkommende velger medlemmer av spesialkomitéer og konferansekomitéer, fører tilsyn med valg av medlemmer for hver ordinære komité, og leder Husets administrative embetsfunksjonærer, deriblant den politiansvarlige Sergeant-at-arms.

McCarthys opponenter har stilt stadig mer aggressive krav om endringer av Husets reglement som ville besørge dem effektiv kontroll over dets operasjoner, både lovgivende og etterforskningsmessig. McCarthy har allerede gått med på å gjenopprette en regel som tillater et forslag om å vike posisjonen – i all hovedsak en ny avstemming for Speaker – når som helst i løpet av den toårige sesjonen, som bare fordrer at fem medlemmer støtter det.

Den Republikanske lederen gikk også med på opprettelsen av en spesialkomité for «våpengjøring av den føderale regjeringen,» med fullmakt til å etterforske enhver føderal handling som fascisthøyre kunne betegne som et politisk angrep. Dette ville inkludere, blant andre ting, gjengjeldelse mot justisdepartementets rettsforfølgelse av Trump, eller ethvert medlem av Kongressen for deres rolle i 6. januar-angrepet på Capitol. Spesialkomitén ville også «etterforske» sakene til hundrevis av fascistkjeltringer som allerede er tiltalt og fengslet for deres roller i volden.

McCarthy steilet bare over forlangendet at representanten Scott Perry, et medlem av gruppa på 20 og en av arrangørene av 6. januar-kuppet, skulle utnevnes til leder av spesialkomitéen og innvilges fullmakt til å velge ut alle dens andre medlemmer, og faktisk tilrane seg Speakerens makt til det.

Slike forlangender viser den direkte sammenhengen mellom 6. januar-hendelsene og den nåværende krisa på Capitol Hill. De samme medlemmene av Huset som hjalp til å organisere kuppforsøket og deretter tryglet Trump, etter at det ikke lyktes, om å gi dem alle generell benådning, står nå i spissen for kampanjen mot McCarthy: Andy Biggs fra Arizona, Matt Gaetz fra Florida, Perry fra Pennsylvania, og tilsvarende figurer.

Det er bemerkelsesverdig at Conservative Action Project tirsdag kveld utstedte en uttalelse, der de fordømte McCarthy og støttet hans 20 Republikaner-opponenter, som var signert av dusinvis av ledere for ultrahøyregrupper. Blant disse var tre sentrale deltakere i 6. januar-kuppkomplottet: Virginia (Ginni) Thomas, kona til høyesterettsdommer Clarence Thomas; John Eastman, advokaten som utviklet «teorien» som hevdet at visepresident Pence hadde myndighet til å omvelte 2020-valget; og Cleta Mitchell, en av Trumps valgadvokater, som satte opp den beryktede telefonsamtalen der Trump forlangte at Brad Raffensperger, Secretary of State i delstaten Georgia, måtte «finne» nok stemmer til at han vant valget der.

De tidligere kuppkonspiratørenes politiske gjenoppliving tilbakeviser rapporten fra Husets spesialkomité for etterforskning av 6. januar-angrepet, som la skylden utelukkende på Trump, og forsøkte å hvitvaske rollen spilt av sentrale institusjoner i kapitaliststaten, deriblant militær-etterretningsapparatet og Det republikanske partiet.

Trump selv støtter McCarthy, i hvert fall foreløpig, men det har ikke løst krisa for Republikanerne. Fascistene har så langt fra blitt disiplinert av 6. januar-kuppets fiasko, og føler seg styrket av at Biden-administrasjonen og Demokratene har nektet å gå til noen seriøse tiltak mot dem. De skulle ha sittet i fengselsceller for konspirasjon om å styrte Konstitusjonen og omstøte et valg, men bestreber seg i stedet for å diktere Representantenes hus’ operasjoner.

En atmosfære av kaos, usikkerhet og potensiell vold henger igjen over Capitol Hill. Et av de mest illevarslende trekkene var fjerningen av metalldetektorer ved dørene til Husets kammer, ved middagstid tirsdag da regelen Huset vedtok etter 6. januar-angrepet utløp. Fascister som representanten Lauren Boebert fra Colorado, som offentlig fnøys av forbudet mot våpen på Husets gulv, er nå utvilsomt bevæpnet under debatter og avstemminger. Dette reiser utsikter til den typen vold som brøyt ut i Kongressens saler før Den amerikanske borgerkrigen, men med langt blodigere resultater.

Krisa på Capitol Hill, uten noen parallell de siste 100 årene, reiser enorme farer. Dette er ikke en ubetydelig sak om McCarthys personlige ve og vel, eller om Kongressens funksjonssvikt, en av nøkkelinstitusjonene i kapitaliststaten. Det som avsløres er fascisthøyres voksende makt og aggressivitet, som i siste instans er rettet mot arbeiderklassen og alle demokratiske rettigheter.

Disse farene blir ignorert av selskapsmedia og tildekket av Det demokratiske partiet, som har respondert på krisa på en fullstendig useriøs måte, og behandler den enten som en vits, og noe som vil skade Republikanerne politisk, eller som et hinder for den typen to-parti-samarbeid som Biden og Demokratenes kongressledelse er forpliktet til.

Biden tilbrakte hans onsdag på et PR-arrangement der han og Mitch McConnell, Republikanernes leder i Senatet, feiret den tverrpolitisk støttede infrastrukturloven, som betalte for ei bru over Ohio-elva som forbinder Covington i Kentucky og Cincinnati i Ohio. På veien dit beklaget Biden innvirkningen av Husets fastlåste situasjon på USAs globale posisjon. «Jeg vet dere er kjent med internasjonale relasjoner,» sa han til journalister. «Dette tar seg ikke godt ut, det er ikke en god ting. Dette er De forente stater av Amerika, og jeg håper de tar seg sammen og ordner opp.»

Den eneste bekymringen til Biden og Demokratene – og til finansaristokratiet som begge partier representerer – er at forviklingene i Huset ikke skal forstyrre USAs proxy-krig i Ukraina, eller sette betalinger på den føderale gjelden i fare. Så lenge disse vitale interessene blir ivaretatt, er de beredt til å avgi innrømmelse etter innrømmelse til det ytre høyre.

Fascisthøyres aggressivitet gjenspeiler ikke voksende politisk støtte i den amerikanske befolkningen. Om 2022-valget viste noe som helst var det at kandidater som var nært tilknyttet Trumps påstander om et «stjålet valg» og det voldelige angrepet på Capitol gjorde det dårlig, til tross for Demokratenes bare symbolske forsøk på å reise spørsmålet om kuppet.

Fascistene føler i stedet voksende støtte fra innen den amerikanske styringsklassen. Klassespenningene eksploderer, med ei streikebølge utløst av løpske levekostnader, innvirkning på arbeiderklassen av ei ny bølge av Covid og andre luftveisinfeksjoner, og faren for en utvidet imperialistkrig i Ukraina.

Kapitaliststaten har allerede tydd til åpent autoritære handlinger, med to-parti-lovgivning vedtatt i forrige måned av Kongressen og signert av Biden, for å forby en jernbanestreik og pålegge 115 000 jernbanearbeidere kontraktsvilkår de har avvist, og som reduserer deres reallønninger og forverrer arbeidsvilkårene.

Der styringsklassen i tiltakende grad vender seg til metodene for undertrykking og diktatur krever den mobiliseringen av høyreekstreme krefter mot arbeiderklassen. For å forsvare seg mot denne trusselen, må arbeiderklassen trekke lærdommene fra helheten av erfaringene fra 6. januar 2021 og fram til i dag.

Det demokratiske partiets respons på det forsøkte kuppet for å holde Trump ved makten – det første forsøket i amerikansk historie på å omstøte resultatene av et presidentvalg – var å dekke over Det republikanske partiets ansvar, og legge skylden utelukkende på Trump. Biden proklamerte hans ønske om et «sterkt Republikansk parti,» for å bevare to-parti-systemet som big business’ politiske dominans er betinget av.

Forsvaret av demokratiske rettigheter kan bare oppnås gjennom mobiliseringen av arbeiderklassen mot alle kapitaliststatens institusjoner, medregnet Det demokratiske og Det republikanske partiet, militær-etterretningsapparatet, Kongressen og domstolene.

Arbeiderklassen må mobilisere sin egen enorme klassestyrke gjennom byggingen av en uavhengig politisk massebevegelse, basert på et program for sosialisme og mot krig.