Jose Ma. Sison, grunnlegger og livslang leder av det stalinistiske Filippinenes Kommunistparti (CPP), døde 16. desember i en alder av 83. Ingen figur i det siste halve århundret var mer medvirkende til sviket mot den filippinske arbeiderklassen og de undertrykte massene enn Sison.

Filippinenes Kommunistparti (CPP) har siden Sison grunnla det for 54 år siden ført en væpnet kamp på den filippinske landsbygda, gjennom partiets bevæpnede grein New Peoples Army (NPA). CPP kunngjorde 17. desember 10 dagers offisiell sorg over partilederens bortgang.

Ulike offentlige personer assosiert med Filippinenes Nasjonale spesialstyrke for å få slutt på lokal kommunistisk væpnet konflikt, National Task Force to End Local Communist Armed Conflict (NTF-ELCAC), utstedte uttalelser om Sisons død som blandet elementer av avhengslede floskler og vulgær feiring. NTF-ELCAC er et offisielt regjeringsråd, ledet av president Ferdinand Marcos jr., som er ansvarlig for å koordinere militærinnsats, etterretnings- og polititiltak for å forfølge og gjøre syndebukker av de beskyldt for å være kommunister. Lorraine Badoy, talsperson for NTF-ELCAC, skrev uærbødig: «Rest in piss.»

Nyhetsrapportene produsert av hovedstrømsmedia og uttalelser styringsklassens ledende politikere publiserte hadde en helt annen tone. GMA News, flaggskipet til landets nest største mediekonglomerat, publiserte et bilde der de hedrer Sison, med teksten: «Du vil bli husket.»

Rodrigo Duterte, den fascistiske tidligere presidenten, utstedte en uttalelse der han sa: «Selv om Mr. Sison og jeg har hatt mange uenigheter vil jeg gjerne tro vi, til syvende og sist, delte samme drøm om å skape ei bedre framtid for hver filippiner ... Mine oppriktige kondolanser til hans familie.»

Det er åpenbart at mange av styringseliten på Filippinene er vel vitende at de med Sisons død har mistet en umåtelig nyttig alliert.

Opprinnelser

Jose Ma. Sison, kjent som Joma Sison, ble født i 1939 inn i en ekstremt velstående familie, som ved ved århundreskiftet hadde vært den største grunneieren i det nordlige Luzon. Sison var del av et vidtrekkende nettverk av familiære forbindelser, som strakte seg fra National Legislature, den lovgivende nasjonalforsamlingen, og til Katedralen i Manila: To av hans onkler var kongressmedlemmer; en annen var erkebiskop av Nueva Segovia, som omfattet hele provinsen Ilocos Sur; og hans grandonkel var provinsens guvernør.

Ved søndagsmessa var de framste kirkebenkene forbeholdt Sison-familien. Deres eiendommers leilendinger kom hver dag til hans hjem for å «gjøre opp for deres leie av jord, be om frø, gjøre småoppgaver rundt huset, eller bønnfalle om spesiell omtanke». Tjenere vartet opp den unge Sison, kledde på ham, og rakte ham hans håndkle på badet.^[1]

Sison gikk på elitens religiøse videregåendeskoler i Manila, hvor han ble undervist av jesuitter og dominikanere. Verdensmarkedprisene på familie-eiendommenes avlinger falt gradvis, og innen Sison nådde studentalder var den engang eksepsjonelt velstående familien falt ned til den øvre middelklassen. Sison var i 1960 doktorgradstudent på engelskinstituttet ved University of the Philippines, på et stipend fra International Cooperation Agency (ICA), forgjengerorganisasjonen til USAID.

Sison ble den fremste representanten for et sosialt sjikt som fant deres interesser artikulert av senator Claro M. Recto. Han var en ledende kollaboratør under Japan-okkupasjonen, som innen slutten av 1950-tallet hadde blitt forfekter av et program for økonomisk nasjonalisme til støtte for filippinske kapitalister.

Recto oppfordret i en tale han holdt i 1957 til «filippinske kapitalisters industrialisering av landet, og ikke ganske enkelt forhindringen av utenlandske kapitalisters industrialisering; filippinsk kapitals utnyttelse av våre naturressurser; utviklingen og styrkingen av filippinsk kapitalisme, ikke utenlandsk kapitalisme; økningen av nasjonalinntekten, men ikke å tillate at den for det meste er til fordel for ikke-filippinere.»^[2] Dette perspektivet ble Sisons livslange anliggende.

Sison grunnla i 1960 en campusorganisasjon, Student Cultural Association of University of the Philippines (SCAUP), dedikert til å promotere Rectos ideer. Medlemmene var overbeviste om at Rectos bestrebelser til støtte for filippinske kapitalister trengte massestøtte for å kunne gjennomføres. Dette fordret å piske opp entusiasme blant arbeidere og småbønder for et sett av bosser på grunnlag av deres nasjonalitet. Her var stalinismens program av avgjørende betydning.

Stalinismen brukte nasjonalisme, kledd opp i marxismens og revolusjonens språk, for å instruere arbeidere og småbønder til å danne en allianse med en seksjon av kapitalister. De stalinistiske byråkratiene i Moskva og Beijing søkte, i samsvar med den retrograde teorien om sosialisme i ett land, berettigelsen og det økonomiske grunnlaget for deres privilegier, å få sikret seg handelstilknytninger og diplomatiske relasjoner med ulike kapitalistmakter ved å utnytte de enkelte lands Kommunistpartiers politiske tyngde.

Disse Kommunistpartiene var basert på det gamle Mensjevik-konseptet om en revolusjon i to trinn, så utvetydig ugyldiggjort av Oktoberrevolusjonen i 1917, for å hevde at oppgavene arbeidere sto overfor i land med forsinket kapitalistisk utvikling utelukkende var av nasjonal og demokratisk karakter, og enda ikke sosialistisk. De hevdet at en del av kapitalistklassen ville spille en progressiv rolle i dette første revolusjonære stadiet, og at arbeiderne måtte danne en allianse med dem og besørge dem kritisk støtte.

Programmet for stalinisme og sosialisme i ett land står i historisk opposisjon til programmet for trotskisme og Den permanente revolusjon. Kampen mellom disse perspektivene ble marxismens definerende kamp, og ei elv av blod skiller dem. Der stalinismen dannet opportunistiske allianser med kapitalistklassen på nasjonalistisk grunnlag, kjempet trotskismen for arbeiderklassens politiske uavhengighet i den internasjonale kampen for sosialisme – grunnlaget for opprettelsen av verdens første arbeiderstat i Russland i 1917. Stalinismens insistering på revolusjonens første stadiums utelukkende nasjonale og demokratiske karakter blokkerer for den organiske utviklingen av arbeiderklassens kamper, og åpner døra for kontrarevolusjon.

Sison, som var orientert mot utviklingen av den filippinske kapitalismen, så i denne begrensningen av arbeiderklassen stalinismens store nytteverdi: Stalinismens språk og program besørget Sison det ideologiske virkemiddelet til å bringe den filippinske arbeiderklassens støtte inn bak kapitalistklassens interesser. Det er denne klasseorienteringen til det nasjonale borgerskapet som forklarer Sisons dyptliggende og instinktive fiendtlighet mot trotskisme.

Maoisme er stalinismens kinesiske variant. Den anvendte de radikalt klingende slagordene fra Den lille røde boka og bevæpnet kamp på landsbygda som et virkemiddel til å sikre et grep om sosial uro, og anvende det til å forhandle tilknytninger med en seksjon av borgerskapet. Sison adopterte i 1967 maoismens perspektiv, og forsøkte å oppnå Recto-inspirert nasjonalisme via geværløpet. Hans orientering til den nasjonale kapitalismens utvikling forble uendret gjennom hele hans karriere. Som Sison erklærte i en tale holdt i januar 1965, til en massedemonstrasjon av arbeidere og ungdom: «Vi tar parti med filippinske kapitalister.»

En livsløp av svik og bedrag

Sison lærte stalinismens program i Indonesia. Han reiste på slutten av 1961 til Jakarta hvor han møtte D.N. Aidit og andre ledere av Partai Komunis Indonesia (PKI), det stalinistiske massepartiet som den gang var nært tilknyttet president Sukarnos administrasjon. Da han i 1962 returnerte til Filippinene ble Sison utnevnt til medlem av eksekutivkomitéen til stalinistpartiet Partido Komunista ng Pilipinas (PKP). Det var begynnelsen på hans 60-år-lange karriere av løgner, attentater, bakvaskelser og klassesvik.

Arbeidernes Party, Lapiang Manggagawa (LM), ble dannet i januar 1963 som et uavhengig politisk parti som representerte hundretusenvis av fagorganiserte arbeidere. I hans bestrebelser for å få den filippinske presidenten Diosdado Macapagal til å knytte tettere bånd med Sukarno, arrangerte Sison for å få slått sammen LM med Macapagals regjerende Liberale Parti. Macapagal brukte støtten arrangert av Sison for å få slått ned Manilas havnearbeideres eksplosive streik. Regjeringstropper skøyt ned og brukte bajonetter mot de streikende arbeiderne, mens Sison skrev lederartikler til støtte for president Macapagal, og hevdet han gjennomførte den «uferdige revolusjonen».^[3]

I presidentvalget i 1965 forflyttet PKP partiets støtte fra Macapagal til Ferdinand Marcos. Sison ledet PKPs nystiftede ungdomsorganisasjon, Kabataang Makabayan (KM) – Nasjonalistisk Ungdom – til støtte for Marcos. Han leverte den 19. august en rapport til KMs nasjonalkomitée der han erklærte at Marcos’ Nacionalista Party (NP) var progressivt fordi «innenfor dets rekker er det de som heller vil forsvare interessene til nasjonale entreprenører.»^[4] Sison var med på å sikre den første presidentvalgseieren til den framtidige diktatoren Ferdinand Marcos, som han presenterte som en progressiv figur.

PKP delte seg i 1967 i to. Sison ledet en liten del av PKP-ungdommen til i 1968 å grunnlegge et nytt parti på Beijings maoistiske perspektiv – Filippinens Kommunistparti (CPP). CPPs radikale retorikk besørget partiet stor innflytelse over den sosiale uroen som utspilte seg på begynnelsen av 1970-tallet. Sison anvendte denne innflytelsen til å avlede protestene inn bak CPPs allierte i styringsklassen, og spesielt Ninoy Aquino.

Kreftene støttet av Sison, styringsklassens motstandere av Marcos, var ikke demokratiske figurer. De bestrebet seg like mye for å pålegge et militærdiktatur som Marcos gjorde, men de hadde behov for å få brukt den voksende uroen til å få fjernet Marcos før de ville innføre krigsrett. Aquino hadde i september 1972 i all hemmelighet møter med offisielle representanter for den amerikanske ambassaden, hvor han fortalte dem at han hadde til hensikt å forsøke å ta makten i et kupp, med støtte fra både en del av militæret og fra CPP. Han forsikret USA at han ville innføre krigsrett og henrette dissidenter.

PKP fortsatte å støtte Marcos og iscenesatte bombeattentater over hele Manila, som Marcos for hans del anvendte for å rettferdiggjøre militærdiktatur. Da krigsrett ble innført i september 1972 holdt PKP en kongress for å støtte Marcos-regimet og inntok i 1974 poster i Marcos-kabinettet. Sison førte i mellomtiden CPP til å kanalisere all motstand mot faren for krigsrett inn bak de kuppkonspirerende seksjonene av Marcos’ elitefiender. De rivaliserende stalinistpartiene arbeidet for at det ikke skulle oppstå noen uavhengig motstand mot diktatur i arbeiderklassen; de kanaliserte ethvert element av dissens inn bak den ene eller den andre rivaliserende fraksjonen av kapitalistklassen.^[5]

Mer enn noen annen figur var det Sison som sørget for at eksplosjonen av kamp i den filippinske arbeiderklassen og blant ungdommene ble underordnet interessene til sukkerbaronene og elitekuppkonspiratørene. Sisons stalinistprogram muliggjorde krigsrett.

Det filippinsk samfunn og revolusjon

Det var i perioden umiddelbart før Marcos’ innføring av krigsrett at Sison skrev det som skulle bli hans definerende politiske verk, Philippine Society and Revolution.^[6] Denne boka, Det filippinsk samfunn og revolusjon, skrevet under pseudonymet Amado Guerrero, ble først serieført som avisartikler i 1970, og utgitt som bok i 1971. Den ga den ideologiske begrunnelsen for den maoistiske strategien for langvarig folkekrig. Dette forblir CPPs kjernetekst fram til i dag.

PSR, som boka ble kjent som, ble skrevet som en polemikk mot det Moskva-innordnede partiet PKPs lederskap, og forsøkte å besørge historisk og teoretisk tyngde til Sisons sentrale politiske oppfatning: At en modifisert form for Recto-nasjonalisme bare kunne oppnås gjennom væpnet kamp på landsbygda.

Sison argumenterte for at Filippinene var en semiføydal semikoloni, og at den seirende revolusjonen ville etablere en fellesregjering av arbeidere og kapitalister som ville gjennomføre nasjonale demokratiske tiltak, spesielt landreformer og nasjonal industrialisering. Rectos formål forble uendret, men virkemidlene var nå mer drastiske.

PSR er, inn til bokas kjerne, et nasjonalistisk dokument. Det er grunnen til at Sison tilskrev boka «enhver av landets patrioter,» og ikke til den internasjonale arbeiderklassen. Ikke på noe punkt presenterer PSR seg som en utvikling av marxismens historie; ikke ei eneste linje i boka er dedikert den politiske eller teoretiske kontinuiteten av marxistisk tenkning.

Nasjonalismen i PSR er spesielt påtakelig i tekstens unnlatelser. Jo lenger man dveler over det som er fraværende, desto sterkere blir følelsen av bokas selvsentrerte smålighet, en fornemmelse av at PSR var uvillig til å rette blikket ut forbi den filippinske arkipel.

PSR, en tekst dedikert til revolusjon, nevner ikke Den franske revolusjonen i 1789, og den inneholder heller ikke ett ord om 1848 og revolusjonene som skaket Europa. Hva var deres klassekarakter? Hvilke lærdommer burde trekkes for framtidige kamper?

Tausheten vokser. Slående fraværende er Den russiske revolusjonen i 1917. Verken etappene februar eller oktober fortjente engang en forbigående nevnelse. PSR inneholder ikke ett ord om den russiske arbeiderklassens maktovertakelse og Bolsjevik-partiets rolle. Filippinenes Kommunistparti (CPP), et parti med kommunisme i navnet, hadde ingenting å si om det tjuende århundres sentrale begivenhet, som partiet ikke ville ha eksistert foruten hendelsen av. Det kommunistiske manifest er fraværende; det samme gjelder Kapitalen. Marx selv er fraværende, bortsett fra som et element i uttrykket «marxisme-leninisme-Mao Zedongs tenkning».

Marxismens historie var ikke den eneste skrikende uteblivelsen. Året var 1970, men de kritisk viktige problemene og revolusjonære kampene som kloden var i grepet av, ble på samme måte behandlet som irrelevante. PKI ble i Indonesia i årene 1965 og 1966 slaktet, men dette fortjente ingen nevnelse. Suharto, som deretter regjerte som en diktator i Indonesia, er fraværende. En analyse av hans vei til makten er avgjørende for å forstå Marcos’ utviklingsforløp, men PSR har ingenting å si om dette punktet.

Ho Chi Minh, Viet Minh, Viet Cong – Vietnamkrigen var verdens mest framtredende politiske krise – men PSR er taus. Samtidig som teksten hyller «Mao Zedongs tenkning» undersøker den ikke krisene Det kinesiske kommunistpartiet var i grepet av. Den cubanske revolusjonen er nevnt én gang, men her er den navlebeskuende småligheten i PSR enda mer slående, for den nevnes bare for den innvirkning den hadde på den filippinske sukkerproduksjonen. Den cubanske revolusjonens klassekarakter, dens resultat, hvilken holdningen filippinske arbeidere burde innta til den? PSR er taus.

Disse taushetene er ikke et uttrykk for manglende plass, men snarere manglende interesse. Da PSR først dukket opp som bok, var den nesten tre hundre sider i omfang, og den dedikerte hele avsnitt til hvilke «rasebaserte bestanddeler» som utgjorde det «filippinske folk,» men ingen til marxismens historie eller teoretiske arv, og ingen til den breiere verden.

PSR dedikerte flertallet av bokas sider til å demonstrere at Filippinenes økonomi forble semiføydal og basert på landets status som en semikoloni. Sison argumenterte for at amerikansk imperialisme eksporterte kapital til Filippinene for å sikre råvareproduksjonen. Han innrømmet at dette ble gjort gjennom kapitalistisk landbruk. Arbeiderne ansatt på kapitalistgårdsbruk baserte seg imidlertid på andre gårdsbruk for produksjon av maten de selv konsumerte. Gårdene som produserte disse arbeidernes mat ble selv drevet av småbønder og leilendinger. Dette småbondelandbruket var faktisk direkte tilknyttet global kapitalisme og var selv engasjert i produksjonen av salgsvarer for hjemmemarkedet; dette var kapitalistproduksjon.

Sison hevdet imidlertid at amerikansk imperialismes profitter, hentet ut gjennom kapitalistisk landbruk, var betinget av den «føydale» produksjonen av basismatvarene. Han hevdet at «innenlandsk føydalisme er den amerikanske imperialismens sosiale base.»^[7] Sison hevdet at hele imperialismens enorme tyngde, beskrevet av Lenin som kapitalismens høyeste utviklingsstadium, sto på småbondelandbrukets smale fundamenter. Denne påstanden var PSRs sentrale oppfatning, og berettigelsen for NPAs langtrukne folkets krig. Sison hevdet at ved å angripe de mest tilbakestående formene for landbruk i de fjerneste delene av Filippinene angrep Fillipinenes Kommunistparti (CPP) det amerikanske imperiets fundamenter.

Rotfestet i nasjonalismen avviste Sison den avgjørende betydningen av kapitalismens globale karakter. Det er ikke «innenlandsk føydalisme,» men verdenskapitalismen som opprettholder og foreviger den eksportdrevne agrariske karakteren av deler av den filippinske økonomien. Den filippinske økonomiens tilbakeståenhet er ikke produkt av «semiføydalisme,» men av kapitalisme.

For Sison ville industrialisering bare være genuin dersom den var en autonom utvikling, uavhengig av det globale markedet. Vareproduksjon knyttet til import og eksport var, selv om den var sterkt mekanisert, ikke industrialisering. Han så for seg en autonom nasjonal kapitalisme som utviklet seg på Filippinene der filippinske råvarer ble prosessert i filippinske industrier for filippinsk forbruk. Hans politiske korrelat til det stalinistiske konseptet om «sosialisme i ett land» var ideen om å bygge «kapitalisme i ett land».

Kapitalismen er imidlertid et globalt system og tillater ikke en isolert og autonom utvikling kunstig sikret innen nasjon-statens avgrensninger. Men dette er nettopp det opplegget Sison promoterte. Klasseinteressene til grunn for en slik ordning er åpenbare. De uttrykker interessene til en seksjon av det filippinske borgerskapet som har bestrebet seg for at regjeringen skulle implementere begrensede proteksjonistiske tiltak og besørge subsidier til støtte for deres utviklende industrielle tiltak. Sison artikulerte åpent deres interesser. Han søyt over det faktum at på grunn av amerikansk imperialisme, «ikke engang det nasjonale borgerskapet kan ha forhåpninger om å øke deres andel i det filippinske folkets utbytting. Dette sosiale stratum konfronterer daglig utsikter til konkurs.»^[8]

Alt dette tjente til å berettige Sisons politiske linje for å anvende væpnet kamp for å sikre en allianse med en seksjon av borgerskapet. Han insisterte på at revolusjonen partiet CPP kjempet for var «enda ikke en proletarisk sosialistisk revolusjon. Bare de forvirrede og uavklarte ville forveksle den filippinske revolusjonens nasjonaldemokratiske stadium og det sosialistiske. Først etter at folkets demokratiske revolusjon er fullstendig vunnet, kan det proletariske revolusjonære lederskapet gjennomføre den sosialistiske revolusjonen som overgangsstadiet i retning kommunisme.»^[9] Sison skrev at revolusjonens mål var å bygge «det forente frontdiktaturet av proletariatet, småbondestanden, småborgerskapet, det nasjonale borgerskapet og alle andre patrioter.»^[10]

Sisons premisser er fundamentalt falske, og hans politiske konklusjoner står i rak motsetning til hele marxismens historie. Trotskij demonstrerte i hans teori om Den permanente revolusjon at verdenskapitalismen – med dens globale marked, produksjonssystem og arbeidsdeling – er moden for sosialisme. Individuelle nasjon-stater, enten de er økonomisk framskredne eller semikolonier, er underordnede komponenter av denne globale helheten. Borgerskapet i land med en forsinket kapitalistisk utvikling, som Filippinene, er organisk ute av stand til å imøtekomme massenes demokratiske og sosiale aspirasjoner, hvilket betyr at arbeiderklassen, der den samler småbøndene bak seg, er den eneste sosiale kraften som er i stand til å gjennomføre disse progressive oppgavene. Arbeiderne vil imidlertid, for å fullføre de demokratiske oppgavene, bli tvunget til å implementere sosialistiske tiltak. Revolusjonens skjebne vil bli avgjort på verdensscenen, i kampen for internasjonal sosialisme. Kampen for å gjennomføre og utvide denne revolusjonen må baseres på grunnprinsippet av arbeiderklassens uavhengighet fra enhver fraksjon av borgerskapet, og deres politiske representanter. Det var dette perspektivet som tjente som det veiledende programmet for Oktoberrevolusjonen i 1917.

For alt Sisons prat om «proletariatets lederskap,» det han oppfordret til var en revolusjon for kapitalisme, ikke for sosialisme; en revolusjon utført på landsbygda, som arbeidere bare kunne lede dersom de forlot byene og fabrikkene og sluttet å være del av arbeiderklassen; og som ville danne en regjering som knyttet arbeidere til kapitalistklassen, som har som sine fundamentale klasseinteresser den økte utbyttingen av proletariatet. Dette var ikke arbeiderklassens lederskap. Det var sviket og undertrykkingen av arbeidernes interesser.

Eksil og splittelse

Sison grunnla Filippinenes Kommunistparti (CPP) basert på forestillingen at Kinas Kommunistparti (CCP) var den ledende revolusjonære kraft i verden, og at Kina ville tjene som base for utvidelsen av væpnet revolusjon på tvers av hele Asia og utover. Nasjonalismen i Kina og Sovjetunionen førte de to stalinistmaktene inn i åpen konflikt, og sågar en bevæpnet en. Mao, som bestrebet seg for å sikre seg en fordel overfor Brezhnev, åpnet relasjoner med Washington, og hadde i 1971/1972 møter med Nixon og Kissinger.

For å fremme dette formålet endret Mao Kinas politiske linje fra støtte for bevæpnede opprør på landsbygda over til omfavnelsen av USAs allierte diktaturer. Da Pinochet i 1973 grep makten i Chile, der han knuste Chiles Kommunistparti som hadde støttet Salvador Allende, etablerte Kinas Kommunistparti umiddelbart vennskapelige relasjoner med Pinochet. På tilsvarende måte møtte Mao i 1974 Imelda Marcos og i 1975 Ferdinand Marcos, kuttet alle bånd til Sison og Filippinenes Kommunistparti (CPP), og etablerte vennskapelige relasjoner til Marcos-diktaturet. Sison hyllet Maos handlinger som «en diplomatisk seier for Folkerepublikken Kina, [og] en seier for Filippinenes revolusjonære kamp».^[11] Filippinenes Kommunistparti (CPP) responderte på sin geopolitiske isolering ved å forskanse seg på egen nasjonalisme.

Sison ble i 1977 pågrepet av Marcos-regimet, og fengslet og torturert av militæret. Han ble løslatt fra sitt fangenskap av Corazon Aquino-administrasjonen, som kom til makten med Folkemakt-revolusjonens omveltning av Marcos i februar 1986, en massiv protestbevegelse kombinert med en seksjon av militærets tilbaketrekking av dets støtte til hans regime.^[12] Dette var et sosialt eksplosivt tidspunkt. Det brøyt ut streiker på arbeidsplasser på tvers av hele Filippinene. Aquino, som var eier av landets største sukkerplantasje, hadde enda ikke et sikkert grep om makten. Sison forflyttet seg umiddelbart til å støtte den nye regjeringen, og brakte arbeiderklassens støtte med seg.

Kulminasjonen av disse bestrebelsenes inntraff den 1. mai 1986, der Sison sto på scenen på Luneta Plaza sammen med president Corazon Aquino og general Fidel Ramos, militærsjefen – som hadde vært en ledende figur i Marcos-diktaturet – foran et massepublikum av arbeidere, samtidig som militærkorpset spilte Internasjonalen. Aquinos militærstyrker åpnet i februar 1987 ild mot ubevæpnede marsjerende småbønder og drepte over et dusin av dem. Demonstrantene hadde blitt ledet av styrker fra CPP, med plakater der det sto «Cory [Corazon Aquino], vår helt,» der de kom for å be Aquino-regjeringen om landreform.^[13] Den revolusjonære krisa i 1986 ble avverget, Aquino-regjeringen dreide seg stadig mer åpent til militæret for støtte, utrensket hennes kabinett for venstreorienterte figurer og slo hardt ned på CPP og alle former for politisk dissens.

Sison reiste utenlands for å sikre seg tilknytninger til og materiell hjelp fra Gorbatsjov-regimet. Han kunngjorde at CPPs tidligere angrep mot «Sovjetunionens sosialimperialisme og revisjonisme» på grunnlag av Maos politiske linje hadde vært et feilgrep.^[14] Med Aquino-regjeringens dreining var Sison ute av stand til trygt å kunne returnere til Filippinene, og han tok opp eksil i Nederland, hvor han bodde resten av sitt liv. Fra hans hjem i Utrecht forsøkte han å gjenvinne kontrollen over partiet han hadde grunnlagt, som ble fanget opp i verdensstalinismens krise da Moskva-byråkratiet i 1991 forflyttet seg til å oppløse Sovjetunionen, og Beijing-byråkratiet forflyttet seg for å åpne Kinas økonomi for den globale kapitalismen.

Sison skrev under pseudonymet Armando Liwanag og fordømte hans partirivaler som tilhengere av den «revisjonistiske» og «antikommunistiske forræderen» Gorbatsjov, nettopp den figuren han to år tidligere hadde forsøkt å alliere seg med. CPP ble fragmentert i flere partier og tendenser, og et av fragmentene, ledet av Sison, beholdt partinavnet. Alle utbrytergruppene opprettholdt politikken for stalinismens nasjonalisme og klassekollaborering, der de bestrebet seg for å alliere seg med rivaliserende fraksjoner av styringsklassen.^[15]

Lista over svik og forbrytelser begått av Sison i løpet av de påfølgende tiårene er lang. Han var skyldig i å beordre attentat på politiske rivaler, forfalske fortiden og hylle filippinsk histories mest reaksjonære individer som progressive. Han var sentralt medvirkende til å igangsette heksejakter og utrenskinger innen CPP, som på slutten av 1980-tallet førte til henrettelse av mer enn tusen kadre.

Støtte for Duterte

Blant de mest slående eksempler på Sisons svik kom på slutten av hans liv, kulminasjonen av hans livslange stalinistiske arv: Sison støttet entusiastisk det fascistiske presidentskapet til Rodrigo Duterte.^[16] Sison bygget rutinemessig relasjoner med fascistiske ledere og lokale krigsherrer, og besørget dem støtte fra arbeiderklassen og småbøndene. Blant disse var Duterte, den gang borgermester i den sørlige byen Davao.

Sison hadde lenge dyrket tilknytninger mellom Duterte og CPP, og NPA spilte en framtredende rolle i Dutertes opprettelse av hans dødsskvadroner i Davao. På grunnlag av disse tilknytningene støttet Sison åpent Dutertes presidentskap. På Dutertes forespørsel utpekte Sison tre personer til å tjene i Dutertes kabinett.

Sison dekket over Dutertes gjentatte offentlige trusler om massemord, og behandlet dem som «spøk». Da Duterte ble president og lanserte hans morderiske narkotikakrig, som begynte med å drepe hundrevis, for deretter å gå over til tusenvis av fattige filippinere, sa Sison til CNN at NPA var forpliktet til å bistå Duterte med gjennomføringen av krigen mot narkotika. Da CPPs tilknytninger til Duterte endelig surnet, løy Sison flagrant og hevdet partiet aldri hadde støttet ham.

Duterte lanserte trakasserende red-tagging-påstander som førte til drap av mange aktivister, og opprettet NTF-ELCAC for å føre tilsyn med tilslaget. Lorraine Badoy, som kom til prominens som undersekretær for et av Sisons utpekte medlemmer for Dutertes kabinett, ble gjort til talsperson for den antikommunistiske spesialstyrken.

Sison responderte på Dutertes undertrykking ved å fortelle unge mennesker på et online-møte avholdt tidlig i 2021, at «det beste som kunne skje for revolusjonen ville være at Duterte innførte et fascistdiktatur.»^[17] Sison ønsket arbeiderklassens undertrykking velkommen, som han hadde gjort med Marcos’ innføring av krigsrett i 1972.

Filippinenes Kommunistparti (CPP), grunnlagt under storhetstiden til maoismens Lille røde bok og Kulturrevolusjonen, fulgte bevisst ei politisk linje for kultdyrkingen av den store leder, og bygget partiet rundt Sison, som partiet omsvøpte med et renomé for ufeilbarlighet og ubestridt politisk makt. Hans død etterlater partiet i krise.

Partiets gjenværende lederskap er i all vesentlig grad geriatrisk og har ikke Sisons dyrkede popularitet. Det er høyst sannsynlig at hele den politiske arkitekturen han viet sitt liv til å skape, i nær framtid vil kollapse. Individuelle NPA-enheter kan i tiltakende grad dreie seg til utleiegeskjeft som lokale væpnede muskler. De legale valggrupperingene tilknyttet CPPs politiske linje vil kunne fragmenteres og vende seg til stadig mer åpent til kapitalistiske politiske orienteringer.

Mye av CPPs troverdighet blant brede masser av den filippinske befolkningen ble knust med avsløringen av partiets støtte for den fascistiske Duterte. World Socialist Web Site spilte en avgjørende rolle i dette. Jeg holdt i august 2019 et bredt besøkt offentlig foredrag som dokumenterte dybden og omfanget av CPPs støtte til Duterte. Sison responderte med ei rekke avhengslede angrep mot meg og hele trotskismens historie. WSWS mønstret en kampanje til forsvar av historisk sannhet mot Sisons forfalskninger.

Sison mudret opp alle de stalinistiske løgnene, helt uendret, som dateres tilbake til 1930-tallets skueprosesser. Han dedikerte et helt nummer av Ang Bayan, CPPs flaggskiptidsskrift, til disse resirkulerte bakvaskelsene og truslene. Han sirkulerte manipulerte bilder, og beskyldte meg for å være en betalt CIA-agent. Hans online-undersåtter utstedte hundrevis av drapstrusler. Han hevdet Trotskij var en agent for Hitler og at kinesiske trotskister var agenter for japansk militarisme. Sison erklærte at Stalin hadde rett i å utføre hans morderiske korstog mot den gamle garden av Bolsjeviker og mot Den fjerde internasjonale.

WSWS publiserte dusinvis av artikler som tilbakeviste Sisons løgner, dokumenterte CPPs opportunistiske historie, og sikret enorm støtte fra arbeidere, unge mennesker og akademikere rundt om i verden. Kampanjen avslørte for den filippinske og internasjonale arbeiderklassens øyne at under CPPs radikal-klingende retorikk var det det et program dedikert til kapitalismens bevarelse og til svik av arbeiderklassen.

Det å gjøre en opptegnelse over Joma Sisons liv er å dokumentere den blodige historien av forrådte arbeiderkamper på Filippinene. Hans var et liv i sin helhet fanget inn i løgner. Sison vil komme til å bli husket av arbeiderklassen som en stalinistjener for deres fiende, kapitalistklassen.

Arbeidere og unge mennesker på Filippinene, som søker etter et revolusjonært alternativ til tiårene med stalinistisk svik under Sisons ledelse, vil bare finne en vei videre ved å bryte med alle former for nasjonalisme og klassekollaborering. Dette fordrer en grundig studering av Trotskijs program for Permanent Revolusjon og av historien til verdens trotskistbevegelse.