Roger Waters gir ut nye versjoner av antikrig-spor på EP-en The Lockdown Sessions

Rogers Waters har gitt ut en EP (Extended Play) med tittelen The Lockdown Sessions, som inneholder nyinnspillinger av seks populære spor fra hans fem tiår med sangskriving, studioinnspillinger og liveopptredener.

Waters var et grunnleggende medlem av den internasjonalt anerkjente rockmusikkgruppa Pink Floyd, og dens primære kreative kraft, og han har siden han forlot bandet i 1985 etablert en global tilhengerskare som soloartist.

The Lockdown Sessions, Roger Waters

The Lockdown Sessions ble utgitt 9. desember, via flere musikkstrømmetjenester. Fem av opptakene ble gjort i Waters’ hjemmestudio i løpet av det første året av koronaviruspandemien. Musikkvideoene i svart-hvitt, som er delt på YouTube – er datert fra mai 2020 til april 2021 – og viser bandmedlemmer der de opptrer separat fra hverandre, antagelig også i deres hjemmestudioer.

Da den opprinnelige 2020-starten av hans verdensturné «This is Not a Drill» ble utsatt av Covid-19-krisa, bestemte Waters seg for å spille inn noen av sporene som bandet tidligere hadde framført som ekstranumre på slutten av tidligere live-opptredener.

I en kort uttalelse om EP-en forklarte Waters at han hadde vurdert å lage ei studioplate av disse ekstranumrene. Han sa: «Jeg begynte å tenke: ‘Det kunne bli et interessant album, alle de ekstranumrene ... The Encores.’ Yeah, has a nice ring to it!» Waters sa at pandemien brakte alt til en bråstopp 13. mars 2020, også for ei stund konseptet som til slutt skulle bli The Lockdown Sessions.

Sporene som er valgt til EP-en samler noen av Waters’ mest kraftfulle antikrigsanger. Det er ingen tvil om at nytolkningene er innspilt med et øye for samtidens begivenheter. Det var på det aktuelle tidspunktet pågående illegale militære imperialistoperasjoner – deriblant droneattentatangrep og andre av den amerikanske regjeringens hemmelige drapskampanjer – i Midtøsten og Afrika, så vel som en tiltakende trussel om nukleær verdenskrig mellom USA og enten Russland eller Kina.

Den USA-NATO-framprovoserte krigen mot Russland i Ukraina som begynte i februar 2022, spilte så visst også en rolle i Waters’ beslutning om å gi ut EP-en, og investerer i temaene et enda høyere nivå av presserende hast.

Noen av sangene er svært nære gjenskapinger av originalene, mens andre avviker dramatisk i lydbilde, rytmer og toneart fra musikken for tre-fire tiår siden. De kollaborerende musikerne på opptaket er medlemmene av hans turnéband: Dave Kilminster og Jonathan Wilson på gitarer, Joey Waronker på trommer, Lucius-Jess Wolfe og Holly Laessig på backing vokal, Gus Seyffert på bass, Jon Carin på piano og tangenter, Bo Koster på Hammond-orgel og Ian Ritchie på sax.

EP-en starter med «Mother» fra Pink Floyds 1979-album The Wall, med den ikoniske åpningslinja: «Mother, do you think they’ll drop the bomb?» Sangen går over fra en lett vokalmelodi med akustisk gitarakkompagnement – framført av Waters – til en tyngre rock and roll-hymne fra hele bandet, inkludert en malende elektrisk gitarsolo, og så tilbake igjen.

Spor nummer to og fire, henholdsvis «Two Suns in the Sunset» og «The Gunner’s Dream» er fra Pink Floyds 1983-album The Final Cut, et av de mest kraftfulle antikrig-rockmusikkalbum noen gang produsert. Den første av disse sporene kontemplerer verdens ende, med en solnedgang i vest samtidig som ei annen ildkule lyser opp himmelen i øst, mens Waters synger: «Two suns in the sunset / Could be the human race is run.»

På det andre av disse to numrene spiller Waters piano og beretter tankene til en nedskutt bombefly-skytter fra den andre verdenskrig, mens han faller til hans død. Skytteren gjentar, i likhet med Martin Luther King Jr.: «Jeg hadde en drøm, jeg hadde en drøm,» og så tilbyr han en visjon om samfunnets mulige framtid:

A place to stay, enough to eat
Somewhere, old heroes shuffle safely down the street
Where you can speak out loud about your doubts and fears
And what’s more, no one ever disappears
You never hear their standard issue kicking in your door
You can relax on both sides of the tracks
And maniacs don’t blow holes in bandsmen by remote control
And everyone has recourse to the law
And no one kills the children anymore
No one kills the children anymore

[Et sted å bo, nok å spise
Et sted, der gamle helter stavrer trygt ned gata
Hvor du kan snakke høyt om all din tvil og frykt
Og dessuten, ingen forsvinner brått
Du hører aldri deres standardfrase når de sparker inn døra di
Du kan slappe av på begge sider av jernbanesporene
Og gærninger blåser ikke hull i klansmenn med fjernkontroll
Og alle har tilgang til loven
Og ingen dreper lenger barna
Ingen dreper lenger barna]

Rachel Mann fra The Quietus skrev i 2013 om den originale innspillingen, i anledning 30-årsjubiléet for utgivelsen av The Final Cut, der hun kommenterte at «The Gunner’s Dream» var «albumets sentrale akse». Mann observerte at sporet «ømt forestiller seg en bombeflyskytters tapte håp og forventninger, der han er skutt ned og faller til hans i død over Berlin» og at «Waters’ stemme er vakkert matchet ord som med deres understatement øker kraften.» Denne «vakre matchingen» er enda mer påtakelig på den nye versjonen.

Det tredje sporet er «Vera» fra The Wall, som er en referanse til Vera Lynn, ei engelsk sangerinne som var veldig populær under den andre verdenskrig, spesielt blant de britiske soldatene, og som sang den legendariske «We'll Meet Again». Waters spør: «Vera, Vera, what has become of you?» og går deretter inn i refrenget – med Wolfe og Laessig som korer – i gjentakelsen: «Bring the boys back home [‘Hent gutta hjem’]» og tillegger i den nye versjonen: «Don’t leave the children on their own, no, no. [Ikke la barna være igjen aleine, nei, nei.]»

Waters avslutter de fem sporene med «The Bravery of Being Out of Range» fra hans soloalbum Amused to Death fra 1992. Sangen tar for seg anvendelsen av laserstyrte missiler for å sette i gang angrep på fiender av amerikansk imperialisme «from 3,000 miles away».

Roger Waters under en opptreden i 2018 [AP Photo/Silvia Izquierdo]

Musikkvideoen begynner med en del av president Ronald Reagans avskjedstale i januar 1989. Waters sier i kommentarfeltet at det første verset av sangen handler om Reagan som «fortsatt er æret av mange, selv om han er en massekrigsforbryter som, blant hans mange andre forbrytelser, bevisst støttet genocidet begått mot Maya-folket i Guatemala da han var president i USA.»

Waters sakker av tempoet, og legger et nytt vers til den tre-tiår-gamle sangen:

Thirty years later it’s the same old tune
No closer to peace than the man in the moon
The president’s still just as crazy as a loon
Still picking fights in some foreign saloon
Bombs still falling out of the sky
The band’s still playing Miss American Pie
The Gunner still sleeps in some foreign field
And the boys are still coming home on a shield
But nothing is real

[Tretti år seinere er det den samme gamle melodien
Ikke noe nærmere fred enn mannen i månen
Presidenten er fortsatt like gal som en loon
Egger fortsatt slåsskamp i en eller annen utenlandsk saloon
Bomber faller fortsatt ned fra himmelen
Bandet spiller fortsatt Miss American Pie
Skytteren sover fortsatt i en fremmed åker
Og gutta kommer fortsatt hjem på et skjold
Men ingenting er ekte]

Det siste sporet er en nyinnspilling av det enormt populære sporet «Comfortably Numb» fra The Wall. Den ble ikke spilt inn under nedstengingene, men i studioer på tvers av hele Nord-Amerika under verdensturnéen som begynte i 2022, og er ment som en advarsel om de katastrofale konsekvensene av en verdenskrig med atomvåpen.

Som Waters forklarer i notatene som følger med musikkvideoen, «Før lockdown hadde jeg jobbet med en demo av en ny versjon av «Comfortably Numb» som en åpner for vårt nye show «This Is Not A Drill». Jeg la den ned et helt tonetrinn, og i A-moll, for å gjøre den mørkere, og arrangerte den uten soloer, bortsett fra i outroen, hvor det er en hjerteskjærende vakker vokalsolo fra ei av våre nye søstre, Shanay Johnson. Den er ment som en oppvekker, og ei bru mot en snillere framtid med mer samtale med fremmede, enten i ‘The Bar’ eller bare ‘Passing in the Street’ og mindre slakting ‘In Some Foreign Field’.»

Mangeårige lyttere og fans av Pink Floyd og Waters vil ønske disse nye tolkningene velkommen, og de som akkurat nå har blitt kjent med denne viktige artisten vil få en anledning til å lære om hans prinsipielle holdning mot imperialisme og krig. Andre-etappen av Waters’ konsertturné «This is Not a Drill» gjenopptas i mars, med konserter på tvers av Europa og i Storbritannia.

Loading