Det følgende er kommentarene fra Andrei Ritzsky til online-stevnet 10. desember, «For en massebevegelse av studenter og ungdom for å stoppe krigen i Ukraina!» organisert av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE).

Ritzskij er representant for Den unge garde av bolsjevik-leninister i Russland. For mer informasjon om å bli med i IYSSE, besøk iysse.com.

Dagens antikrig-stevne finner sted i kontekst av ei alvorlig sosioøkonomisk krise i det kapitalistiske verdenssystemet, og understreker kapitalistsamfunnets forbigående karakter.

Krisa er en manifestering av gamle motsetninger, framfor alt av to fundamentale motsetninger: 1) mellom produksjonens sosiale karakter, og privatkapitalistisk appropriering; og 2) mellom en globalisert økonomi, og oppdelingen av verden i nasjon-stater.

Menneskehetens harmoniske utvikling, og dens utvikling av sine produktivkrefter er en umulighet innenfor rammeverket av den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette beviser at systemets irrasjonelle karakter gjør det nødvendig at systemet styrtes.

Den nåværende krisa er ikke bare en arving av 1900-tallets tidligere kriser, som forårsaket to verdenskriger og andre sosiale katastrofer, men den huser også trusselen om en ny verdenskrig.

Hoveddrivkraften for en framtidig verdenskrig er amerikansk imperialisme. Dens politikk provoserte det borgerlige Putin-regimet til en reaksjonær invasjon av Ukraina.

Krigen påbegynt med Putins invasjon av Ukraina den 24. februar er bare et mellomstadium i eskaleringen av en verdenskrig som vil påvirke alle land, uansett hvor de befinner seg.

Krisa den globale finanskapitalen står overfor, spesielt amerikansk og europeisk finanskapital, presser den mot en ny krig for på nytt å oppdele verden, for å gjenopprette kapitalistisk likevekt og derved bevare kapitalistmens orden.

Uansett hvor mye Putins kapitalistregime prøver å spille på det russiske folks følelser om den andre verdenskrigen, som i Russland kalles Den store patriotkrigen, kan ikke regimet for alltid tilsløre de åpenbare motsetningene mellom Sovjetunionens klassekarakter og Den russiske føderasjonen.

Sovjetunionen var et produkt av en av historiens største begivenheter, Oktoberrevolusjonen i 1917, som fødte den første arbeiderstaten.

De historiske omstendighetene var slike at det første landet der proletariatet var i stand til å ta makten var det tilbakestående Russland, hovedsakelig befolket av analfabeter.

De samme årsakssammenhengene som tvang det russiske proletariatet til å ta makten før proletariatet i et av de framskredne landene bidro imidlertid også til det stalinistiske byråkratiets nasjonale reaksjon mot Oktoberrevolusjonens internasjonale program, som Lenin, Trotskij og Bolsjevikene sloss for.

Dette førte til Sovjetunionens degenerering og framveksten av et privilegert byråkrati, fiendtlig innstilt mot Oktoberrevolusjonens internasjonale interesser.

Sovjetunionens motstridende og overgangsmessige posisjon ble uttrykt i formelen fremmet av Leo Trotskij: Enten vil byråkraten fortære arbeiderstaten, ellers styrter arbeideren byråkraten.

Sovjetunionens påfølgende utvikling bekreftet Trotskijs formulering i negativ betydning. Byråkratiet bestemte seg på midten av 1980-tallet for «perestroika» og banet derved vei for kapitalismens restaurering i Sovjetunionen. Russland og Ukraina ble to av dets 15 sluttprodukter.

Det nypregede russiske borgerskapet trodde det skulle bli i stand til å integrere seg inn i det globale finanssystemet, samtidig som de ville opprettholde en velvillig relasjon til imperialistrovdyrene.

Denne naiviteten har blitt knust av den vestlige imperialismens politiske orienteringer, som beveger seg i retning av eskalering av krig, på grunn av ei innenlandsk krise, som i seg selv er en manifestering av kapitalismens fundamentale internasjonale krise.

Putin-regimet har ingen virkemidler for å stoppe denne eskaleringen. Det bryr seg bare om å bevare det russiske borgerskapets privilegerte posisjon, i et land rikt på råvareressurser.

Alle regimets drømmer om en «multipolar verden» er de utopiske fantasiene til en klasse på historiens frakkeskjørter. Det russiske borgerskapet kom for seint inn på den døende kapitalismens scene.

Hva det ukrainske oligarkiet angår er dets demagogiske retorikk om kampen for «demokrati» og «en europeisk utviklingsmåte» et avskyelig bedrag av de arbeidende massene.

Ukrainsk kapitals politiske orienteringer, som er under den vestlige imperialismens støvel, er ute av stand til å løse alle av det ukrainske samfunnets viktigste problemer.

De ukrainske folkemassene står overfor en svært tung historisk byrde. De er fanget mellom to branner: Vestlig imperialisme og Putins nasjonale sjåvinisme.

Samtidig som vi oppriktig sympatiserer med de ukrainske og de russiske arbeidermassenes nåværende situasjon, oppfordrer vi dem innstendig til å revurdere begivenene som finner sted på deres territorier.

Det å forstå de sosioøkonomiske og historiske årsakene til den nåværende situasjonen vil hjelpe den russiske og den ukrainske arbeiderklassen til å innse den fulle betydningen av kampen for internasjonalisme, og for å overvinne alle nasjonale, religiøse og etniske hindringer.

Det var Stalins og hans tilhengeres falske politikk, stikk i strid med Lenins opprinnelige politiske retningslinjer for nasjonal politikk, som gjorde Sovjetunionen til ei kruttønne av interetniske konflikter, som umiddelbart blusset opp da kapitalismen ble gjenopprettet i Sovjetunionen (USSR).

Brodermordskrigen mellom Russland og Ukraina er en av de alvorligste konsekvensene av denne bedragerske politikken, som arbeiderklassene i Ukraina og Russland nå betaler for, ikke bare med en forverring av deres situasjon, men med deres liv.

Men, borgerskapet i hele verden er forent om ett grunnleggende spørsmål, til tross for konfliktene dem imellom: Den sosialistiske verdensrevolusjonen må på ingen måte finne sted.

Borgerskapet vil heller drukne verden i elver av blod enn å tillate elimineringen av kapitalismen, og konstrueringen av en ny sosial orden i stand til å lede menneskeheten framover, uten meningsløse menneskelige oppofringer.

De styrende regimene både i Russland og Ukraina påtvinger og sprer nasjonal-sjåvinistisk retorikk, og prøver å stabilisere deres egne regimer gjennom «nasjonal enhet,» som gjenspeiles i veksten av høyreekstreme tendenser: «Azov»-bataljonen i Ukraina, og den private militærgruppa «Wagner» i Russland.

Den internasjonale arbeiderklassen har imidlertid en helt spesiell plass i den globale økonomien. Alle internasjonale økonomiske bånd, og produksjonen av all rikdom i det menneskelige samfunn er basert på arbeiderklassen.

Arbeiderklassens stilling besørger den en verdenshistorisk betydning for å løse kapitalismens motsetninger, som er av en internasjonal karakter.

Arbeiderklassens internasjonalisme kan hjelpe menneskeheten til, på en harmonisk måte å overvinne alle nasjonalistiske konflikter, deriblant konflikten mellom Ukraina og Russland, som er utløst av imperialismen.

Men objektive faktorer aleine er ikke nok til å overvinne krisa. Med i bildet er også den subjektive faktoren. Arbeiderklassen trenger sin egen organisasjon, et parti som er i stand til å forsvare og promotere dens interesser internasjonalt.

I denne forbindelse er Lenins og Trotskijs kamp for Den tredje internasjonale mot sosialdemokratiets svik, og deretter Trotskijs kamp for Den fjerde internasjonale mot Den tredje internasjonale, som hadde degenerert på grunn av stalinistisk reaksjon, særdeles relevant.

Både Trotskij og Lenin sloss alltid for byggingen av en uavhengig proletarisk organisasjon, forent på et internasjonalt nivå. De så og forsto, helt skarpt, spørsmålet om revolusjonært lederskap.

Det var ikke for ingenting at Bolsjevikene lyktes i å gjennomføre Oktoberrevolusjonen, og viste betydningen av revolusjonært lederskap i de dager da revolusjonens skjebne kunne avgjøres for årevis framover.

Det tjuende århundres kriser ble ikke overvunnet, fordi verdensrevolusjonen, på grunn av ei rekke faktorer, ikke kunne oppnås. Det revolusjonen ikke kunne gjøre bestrebet kontrarevolusjonen, representert av borgerskapet og de reformistiske og stalinistiske partiene, seg for å gjøre.

De klarte etter den andre verdenskrigen å gjenopprette en viss likevekt, men den var midlertidig og hevet bare de problematiske anliggendene til et nytt nivå, uten i det hele tatt å løse noen av dem.

Verdens realiteter har overveldet reformister av alle fargesjatteringer. Alle gamle arbeiderorganisasjoner har vist deres kontrarevolusjonære karakter. Flertallet av arbeidere og ungdom i dag ikke bare ignorerer disse organisasjonene, de hater dem.

Involveringen av de brede massene av arbeidere og ungdom inn i politikken, er bare mulig på grunnlag av å forkaste alle de gamle reaksjonære organisasjonene. De brede massene trenger en ny revolusjonær organisasjon, basert på en forpliktelse til Bolsjevik-prinsippene fra 1917.

Vi kaller oss bolsjevik-leninister av en god grunn. Med dette understreker vi vår historiske og prinsipielle tilknytning til Venstreopposisjonens kamp mot stalinismen, for å bevare Bolsjevismens tradisjoner. Bolsjevik-leninistene var det virkelige sosialistiske alternativet til den reaksjonære stalinist-kursen for å utvikle «sosialisme i ett land».

Venstreopposisjonen førte deres kamp mot det thermidorianske stalinistiske byråkratiets revisjon av marxisme, som med deres aktiviteter seinere førte til kapitalismens gjenopprettelse i Sovjetunionen (USSR). Det var fra bolsjevik-leninistenes internasjonale rekker at Den fjerde internasjonale skulle ta form.

Den unge garde av bolsjevik-leninister setter seg den seriøse historiske oppgaven å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som et uavhengig trotskistparti i den tidligere Sovjetunionen.

Framveksten av vår organisasjon og dannelsen av en tilknytning til Den internasjonale komitéen er en svært viktig begivenhet, som viser gjenopplivingen av Bolsjevik-prinsippene for internasjonalisme på den tidligere Sovjetunionens territorier.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale oppfordrer ikke bare til en massebevegelse av unge mennesker mot krigen, den bestreber seg for å lede den i en verdensomspennende målestokk, og for å knytte den tett sammen med arbeiderklassens kamp, som den eneste måten å kunne overvinne kapitalismens krise.

«Kampen mot krigen betyr nå kampen for Den fjerde internasjonale!» (Leon Trotsky, «The Fourth International and War»).