Da president Biden og begge partiene i Kongressen gikk for ensidig å påtvinge 120 000 jernbanearbeidere, som kaller seg railroaders, en Hvite hus-meklet arbeidskontrakt, var det konstante refrenget fra alle hold i Washington at det var et nødvendig skritt for å beskytte «arbeidende familier». De advarte for at innvirkningen på økonomien av en nasjonal jernbanestreik ville bli $ 2 milliarder for hver dag den varte, og ville føre til store mangler av livsnødvendigheter.
Arbeiderklassen behandlet disse advarslene med forakt, selv om ikke det vant gehør i korporative media, som var travelt opptatt av å skape en syntetisk opinion mot railroaders. Arbeidere støttet en streik av railroaders og ville tilslutte seg dem i kampen for en anstendig levestandard. Kampen på jernbanene er i seg selv del av arbeiderklassens største oppsving på generasjoner.
Kostnaden for «arbeidende familier» av en streik er en variant av den større store løgna gjentatt de to siste årene som klandrer arbeideres skyv for høyere lønninger for de stigende levekostnadene. Ifølge denne teorien er spinnende inflasjon forårsaket av en «lønnspris-spiral,» der lønnsøkninger for å kompensere for inflasjonen bare driver inflasjonen opp enda mer. Den eneste måten å få stoppet denne onde sirkelen på er ved å holde igjen lønnsveksten har politikere og vesentlige økonomer understreket.
Men stille og rolig, dem imellom, innrømmer de at dette er ei løgn som snur virkeligheten på hodet. Dette ble demonstrert av en nylig melding til investorer utstedt av den sveitsiske banken UBS, først rapportert av The Hill, der det ble erkjent at «margin expansion» – dvs. storselskapenes profitter – er inflasjonens hovedkomponent, ikke lønnsøkninger.
«Lønningers enhetskostnader, som måles av arbeidsdepartementet for å bestemme hvor mye selskaper betaler arbeidere for å produsere deres varer og tjenester, har over flere kvartaler vært langt overskredet av profittene,» rapporterte The Hill. Nyhetsnettstedet refererte også en rapport fra Bank of International Settlements (BIS), som fant at faren for «lønnspris-spiraler» har blitt grovt overvurdert.
Lønningene har de to siste årene økt, uten inflasjonen tatt med i betraktning, midt i den massive mankoen på arbeidskraft forårsaket av pandemien, med fra 4 til 5 prosent. Inflasjonen er imidlertid langt høyere, med en topp på mer enn 9 prosent og nå 7,7 prosent. Samtidig nådde profitter i USA i andre kvartal 2022 et nytt høydepunkt, på $ 2,522 billioner, mens marginene har steget til 15,5 prosent, de høyeste nivåene siden 1950, ifølge tall offentliggjort av handelsdepartementet i august.
Storselskaper har grepet til pandemi-relaterte mangler, kraftig forverret av USA-NATO-proxy-krigen mot Russland i Ukraina og oppbyggingen mot Kina, for å gå for en hemningsløst prisbonansa. Som viden kjent fant stigningene i bensinprisene sted etter krigens start, selv om prisene for råolje holdt seg relativt uendret. I jernbanecargoindustrien, den mest lønnsomme bransjen i Amerika, har transportørene, de såkalte carriers, benyttet seg av massive forsinkelser og overbelastninger for å rettferdiggjøre ytterligere prisøkninger.
Denne divergensen mellom lønninger og profitter er ingen tilfeldighet. Kapitalisme er et utbyttingssystem der kilden til all profitt er skapt av merverdien utvunnet fra arbeiderklassens arbeid. Ulikhet er et sentralt karaktertrekk ved dette systemet.
Men det er også resultatet av bevisste politiske orienteringer ført av den amerikanske og verdens forøvrige regjeringer, utformet for å bygge opp under profitter ved å dempe lønnskrav og angripe arbeiderklassens levestandard. Biden-administrasjonens politiske orientering er ikke overhodet bestemt av de uærlige formuleringene ment for offentlighetens forbruk, men helt og holdent av amerikansk kapitalismes klasseinteresser.
Den raske forflyttingen til å pålegge antistreikeloven kom som et sjokk for mange, men det var imidertid bare en videreføring og utdyping av de politiske retningslinjene Biden har ført i nesten to år. Hans løfte om å være den mest «pro-fagorganiseringspresidenten i amerikansk historie» var alltid ment å skulle betegne administrasjonens støtte til fagforeningenes byråkrati, som har tilbrakt tiår med å sabotere arbeidere og undertrykke streiker.
Det hvite hus er i en korporativ allianse med byråkratiet for å undertrykke lønninger og arbeidskostnader. Tidligere i år samspilte de for å blokkere streiker i raffineriindustrien og havneanleggene på Vestkysten. Resultatet av dette er at lønnsøkningene har vært enda lavere for fagorganiserte arbeidere enn for ikke-organiserte, med anslagsvis 3 mot 5 prosent.
Fagforeningsbyråkratiet forteller nå railroaders at de ikke har annet valg enn saktmodig å underkaste seg Kongressens intervensjon. De snakker her ikke som uskyldige tilskuere, men som medsammensvorne. De har bevisst samspilt med Washington for å blokkere en jernbanestreik, først ved å støtte Bidens utnevnelse av et meklingsråd (PEB) i juli, og deretter gjennom endeløse utsettelser av selvpålagte streikefrister, for å kjøpe Kongressen tid til, om nødvendig, å kunne intervenere.
Det andre kritiske elementet i denne politiske orienteringen er Federal Reserves skarpe hevinger av styringsrentene. Til tross for all deres påståtte bekymring for en jernbanestreiks potensielle skader på økonomien bestreber styringsklassen seg gjennom sin pengepolitikk bevisst for å konstruere en resesjon.
«Det å få redusert inflasjonen vil sannsynligvis fordre en vedvarende periode med vekst under trend,» forklarte Fed-styreleder Jerome Powell i en tale i august. «Dessuten vil det med stor sannsynlighet bli en viss oppmyking av betingelsene på arbeidsmarkedet. Mens høyere renter, lavere vekst, og mykere betingelser på arbeidsmarkedet vil få ned inflasjonen, vil det også medføre en viss smerte for husholdninger og næringsvirksomheter.»
Denne politiske retningslinja, inkludert propagandaløgna om nødvendigheten av å bekjempe «inflasjonen» og en «lønnspris-spiral» som brukes for å rettferdiggjøre den, er bevisst modellert på den amerikanske pengepolitikken på slutten av 1970-tallet, kjent som «Volcker-sjokket» etter daværende styreleder for den amerikanske sentralbanken, Paul Volcker. Volcker forklarte i 1979 den pengepolitiske retningslinja mer i klartekst enn hva Powell gjør, da han den gang forlangte: «Den gjennomsnittlige amerikanerens levestandard må synke.»
Denne politikken utløste den største resesjonen til det tidspunktet siden Den store depresjonen, og utraderte i løpet av noen få år hundretusenvis av fabrikkjobber. Politikken ble bevisst anvendt som et våpen mot arbeidernes forlangender om lønnsøkninger for å holde tritt med inflasjonen, som på midten av 1970-tallet førte til ei betydelig streikebølge.
Volcker-sjokket var begynnelsen på en massiv, flere-tiår-lang omfordeling av rikdom fra bunnen og oppover. Mens arbeideres lønninger og levestandarder de 40 siste årene enten har stagnert eller gått ned, har profitter, aksjekursjer og inntektsulikheten steget til de høyeste nivåer noen gang registrert. Dette har vært en global prosess, men den fant sin mest ekstreme form i USA, sentrum for verdens finanssystem.
Den amerikanske regjeringens sentrale respons på pandemien var ikke å gjennomføre folkehelsetiltak for å redde liv, men å pumpe billioner av dollar inn i finanssystemet for å skjerme det og de store selskapene fra den økonomiske innvirkningen. Disse enorme pengesummene, som sågar overgår redningsaksjonene under Den store resesjonen i 2008/2009, representerer ei enorm gjeld som bare kan tilbakebetales gjennom økt utbytting av arbeiderklassen. Levestandardene, som allerede er presset til randen, må ytterligere reduseres.
Hva er resultatet? Arbeidere blir redusert til nivå av industrislaver. Railroaders makter ikke engang å få planlagt legebesøk eller få tilbrakt tid med deres familier. Som en railroader sa det: «Våre liv tilhører jernbanene.»
Men situasjonen jernbanearbeidere konfronterer er ikke unik. Betingelsene i USA ligner i økende grad de på 1800-tallet, eller er i noen henseender enda verre. Det er utallige fabrikker i USA der regelen er 80-timer-arbeidsuker, og til og med jobbing i flere måneder uten en eneste planlagt fridag. For å kompensere for arbeidere tapt på grunn av oppsigelser, skader eller Covid-19, blir tusenvis av dårlig opplærte tilleggsarbeidere drevet inn på arbeidsplassene. Dette har skapt utrygge arbeidsbetingelser som har ført til grufulle industriulykker, som eksempelvis Steven Dierkes’ død, som på et Caterpillar-støperi falt ned i en digel fylt av smeltende metaller.
Dette har produsert ei bølge av streiker og andre former for sosiale protester, både i USA og rundt om i verden. Regjeringers respons, drevet av deres klassepolitikks logikk, er å ty til åpen represjon. Bidens angrep på railroaders’ rett til å streike gjenspeiles i tilsvarende tiltak som iverksettes av regjeringer over hele verden.
Tre essensielle lærdommer for arbeiderklassen kommer ut av dette. Den første er statens klassekarakter, som ikke er et nøytralt organ som står over samfunnet, men en «komité for å styre hele borgerskapets fellesanliggender,» som Marx formulerte det. Etter hvert som arbeidere trer inn i kamp om lønninger, arbeidsbetingelser og andre grunnleggende anliggender, finner de seg mer og mer låst inn i en politisk kamp med kapitaliststaten. Den første betingelsen for en seier i denne kampen er arbeiderklassens fullstendige uavhengighet fra alle kapitalistpartiene, både de til høyre og de som nominelt er «venstre».
Den andre lærdommen er at en bevegelse av arbeiderklassen er avhengig av utviklingen av organisasjoner uavhengige av det pro-korporative fagforeningsapparatet – grunnplankomitéer, sammensatt av og kontrollert av arbeiderne selv, som de kan forene deres kamper gjennom, på tvers av bransjer og forskjellige land. For dette formålet har Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) initiert etableringen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).
Den tredje lærdommen er at arbeiderklassens sosiale interesser er uforenlige med opprettholdelsen av kapitalistsystemet. Kapitalismen, som ble foreldet for lenge siden, kan bare opprettholde seg gjennom å drive arbeiderklassen til randen. Motstanden i arbeiderklassen må derfor være forankret i et antikapitalistisk, sosialistisk perspektiv, basert på omorganiseringen av samfunnet for å imøtekomme menneskelige behov, ikke privat profitt.