Rettskjennelsen avsagt at en føderal dommer på onsdag, der han avviste presidentkandidat Will Lehmans søksmål mot United Auto Workers, betyr at UAW-valget avsluttes om to dager, mandag 28. november. Det er fristen for mottak av postinnsendte stemmesedler, før tellingen starter den 29. november.

Lehmans søksmål anmodet at den føderale distriktsdomstolen US District Court for the Eastern District of Michigan, som fører tilsyn med UAW og Monitor som gjennomfører valget, skulle utstede et nødspåbud for 1) å utsette fristene med 30 dager, og 2) forlange at Monitor og UAW tar seriøse skritt for å informere alle arbeidere om valget og sikre at de kan stemme.

Søksmålet bemerket at under oppløpet til valgfristen har bare et lite mindretall av arbeiderne stemt. Av de én million UAW-medlemmene (aktive arbeidere og pensjonister) har 900 000 ikke stemt, ifølge de siste tallene som er lagt ut på Monitors nettside. Som Lehmans søksmål forklarte og dokumenterte, gjorde UAW alt det kunne for å forhindre at arbeidere engang visste at det er et valg som finner sted, og tusenvis av arbeidere mottok ikke noen stemmeseddel.

UAW-apparatet motsatte seg en 30 dagers forlengelse av valgfristen fordi det antok, helt korrekt, at det ville resultere i en betydelig økning i opposisjonens stemmer; og at mange av disse ville være for sosialistkandidaten Will Lehman. Dette er faktisk hovedgrunnen til at de i utgangspunktet forsøkte å undertrykke valgdeltakelsen.

UAWs advokater utviklet et absurd argument basert på teknisk-juridiske virkemidler snarere enn sakens substans. De insistert på at Lehman ikke har noen «standing» [dvs. juridisk berettigelse] for å kunne bringe saken for retten, fordi han selv mottok en stemmeseddel og ikke ble «skadet» av problemer med valgprosessen. Som Lehmans advokat hevdet i retten betyr ikke den enkelte arbeiders mottak av et stemmeseddelskjema i og for seg at hans demokratiske rettigheter er tilfredsstilt. Hver arbeider har rett til å delta i et «meningsfullt» valg, det vil si et valg som er riktig og rettferdig avholdt, og som uttrykker medelmskapets vilje. Denne rettigheten, som arbeidere er berettiget både individuelt og kollektivt, blir krenket når det store flertallet av arbeiderne ikke stemmer fordi de ikke engang er informert om at et valg finner sted.

Retten tilsluttet seg imidlertid UAW, der den etablerte en umulig Catch-22-situasjon: Bare arbeidere som ikke var i stand til å få en stemmeseddel fordi de ikke visste at et valg fant sted, er berettiget å reise et søksmål. Men disse arbeiderne ville selvfølgelig ikke reise noe søksmål for å utfordre gjennomføringen av et valg de ikke visste om.

For godt mål besluttet retten også at en utfordring av valgprosessen bare kunne gjøres etter at valget er fullført, og at den måtte rettes til arbeidsministeren – det vil si til Marty Walsh, som på UAW-konvensjonen i juli eksplisitt berømmet den ene av kandidatene, UAW-president Ray Curry, og takket ham for hans «vennskap» og «støtte».

Ett viktig faktum som kom fram under høringene av søksmålet er at UAW og Monitor stolte på et kommunikasjonssystem, kjent som Local Union Information System (LUIS), som ble etablert som en kommunikasjonskanal for å overføre informasjon mellom de lokale fagforeningene og byråkratiet i hovedkvarteret Solidarity House. Selv sakens dommer bemerket at «den slags kutter ut medlemskapet».

Dette beviser hva World Socialist Web Site har forklart hele veien: Solidarity House, som i utgangspunktet ikke ønsket noe direkte valg, har forsøkt å gjennomføre det som en skjønnhetskonkurranse innen apparatet, og ekskluderte grunnplanet så godt som mulig.

Selv om man setter til side anliggendet om korrupsjonen i valgprosessen, avslører det faktum at det overveldende flertallet av bilarbeidere ikke har stemt i dette valget – et sted mellom 85 og 90 prosent – den enorme sosiale kløfta som skiller fagforeningenes apparat fra grunnplanet. UAW-byråkratiet eksisterer som en politistyrke over arbeiderklassen. Apparatet ble bare tvunget til å holde et valg på grunn av den massive korrupsjonsskandalen som sendte mange toppfunksjonærer i fengsel for å ha mottatt bestikkelser fra selskapene og stjålet arbeidernes kontingentpenger. For de individene som utgjør dette apparatet eksisterer medlemskapet kun som objekter for å manipulere, og som et gitt antall lønnsslipper som kontingentene automatisk kan trekkes fra.

Apparatet er i seg selv et distinkt sosialt sjikt, med praktisk talt ingen daglig kontakt med grunnplanets arbeidere. Deres medlemmers sosiale status og inntekter er helt og holdent basert på apparatets politi-lignende kontroll over «arbeidsstyrken», som fagforeningsapparatet anvender for å lette dets maksimale utbytting.

Som Lehman-valgkampen har avslørt blir enhver inngripen fra grunnplanets side av apparatet ansett som en trussel mot dets dominans. Denne trusselen blir også oppfattet av alle de sosiale kreftene og interessene som forlanger en svært reglementert arbeidsstyrke, fratatt all meningsfull evne til å motstå selskapenes forlangender. Det er spesielt bemerkelsesverdig at UAW-valget – det første som involverer en generell avstemming i organisasjonens 87-årige historie – praktisk talt har blitt forbigått uten rapportering i pressen. Kapitalistmediene turte ikke rapportere om et fagforeningsvalg der en sosialistkandidat fikk betydelig støtte.

Rollen til pseudo-venstre-organisasjonene er spesielt betydelig. Da Lehman anla søksmålet opprettholdt de enten tausheten de har observert gjennom hele valget, eller de fordømte det eksplisitt. Disse organisasjonene – Democratic Socialists of America (DSA), Labour Notes, etc. – gjenspeiler byråkratiets posisjon: Under ingen omstendighet kan det iverksettes noen handling som setter spørsmålstegn ved fagforeningsapparatets eksklusive privilegium.

Det er et objektivt klassegrunnlag for denne responsen. WSWS har brukt begrepet «pseudo-venstre» [engelsk tekst] for å referere til et sjikt av den velstående middelklassen som har deres tilgang til velstand basert på arbeiderklassens underordning, og undertrykkingen av klassekampen. Filosofisk er deres reaksjonære politikk berettiget av utallige angrep på marxismen, materialismen og arbeiderklassens revolusjonære rolle, som erstattes med promoteringen av identitetspolitikk – det vil si en politikk for splittelser langs hudfarge- og kjønnsidentitet.

Disse organisasjonene fungerer også som del av fagorganisasjonsapparatet, og søker tilgang til stillinger innenfor det, og de korresponderende inntektene som kommer fra disse stillingene. I UAW-valget har de støttet valgkampen til Shawn Fain, en mangeårig UAW-byråkrat, som er praktisk talt ukjent blant grunnplanets arbeidere. Pseudo-venstre-siden støtter apparatet, ikke til tross for dets endeløse bedragerier, men på grunn av dem.

Men det viktigste resultatet av valgprosessen, til tross for UAW-byråkratiets korrupsjon, er at den blåste i lufta den reaksjonære plattheten at arbeidere i USA er sjåvinister og uforsonlig fiendtlig innstilte til sosialister. Will Lehman uttalte åpent hans sosialistiske overbevisning, identifiserte seg som tilhenger av Socialist Equality Party og Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees – oppfordret til arbeiderklassens internasjonale enhet, fordømte kapitalismen og tok til orde for overføringen av makt til arbeiderklassen.

Apparatet lyktes i å forhindre en forlengelse av valgfristen, men det vil vise seg å være en Pyrrhosseier. Ray Curry og hans apparatsjik-kolleger vil oppdage at det å overbevise en kapitalistdommer om å beslutte i deres favør ikke er det samme som å overvinne hundretusenvis av arbeideres mistillit og fiendtlighet.

Ikke bare er det enorm oppslutning om Lehman blant de av grunnplanets arbeidere som var i stand til å stemme, men hans valgkamp har også igangsatt en prosess som apparatet ikke vil være i stand til å kontrollere.

Det var ironisk at et av argumentene fra UAWs advokater i retten var at en forlengelse av valgfristen ville undergrave UAWs mulighet til å avholde deres forhandlingskonvensjon i mars, og at tidslinja måtte håndheves for å sikre fagforeningens «stabilitet». Men skulle apparatet lykkes å få deres kandidater valgt vil det bare diskreditere det ytterligere i arbeideres øyne, som ikke vil godta dets forsøk på å banke igjennom ytterligere innrømmelser i kontraktene som utløper neste år.

Arbeidernes kraftfulle respons på Will Lehmans valgkamp er del av klassekampens vekst i USA og internasjonalt. Bevegelsen initiert av kampanjen – for å knuse og avskaffe fagforeningsapparatets diktatur, overføre makt til grunnplanet, frigjøre arbeiderklassens makt, enormt utvide klassekampens omfang og rette den mot kapitalistsystemet – vil fortsette å vinne styrke.