USAs visepresident Kamala Harris avsluttet tirsdag et todagers besøk til Filippinene. Hun hadde en travel timeplan for besøket: Møter med både president Ferdinand Marcos Jr. og visepresident Sara Duterte, tilrettelegging for utvidede baselokaliseringer av amerikanske militærstyrker i landet, og eskaleringen av forberedelser til krig med Kina. Men hun klarte å få presset inn en tale på et arrangement om betydningen av å forsvare menneskerettighetene.
Det er ikke det land som er USAs like hva angår hykleri. Washington beskylderer sine geopolitiske motstandere – Russland, Kina, Iran, lista er lang – for brudd på menneskerettighetene, for å utføre krigsforbrytelser, til og med for å begå «genocid». Men Washington benåder brudd på menneskerettighetene, tolererer diktatur og tilrettelegger for masseundertrykkelse begått av krefter som tjener deres interesser. Blodgjennomtrukket skinnhellighet er det amerikanske imperiets råstoff.
Ferdinand Marcos Jr., sønn av den avdøde diktatoren, gjennomførte en presidentvalgkamp dedikert til rehabiliteringen av hans fars brutale militærstyre, som varte fra 1972 til Marcos-familiens utskyving i 1986. Siden han tiltrådte presidentembetet den 30. juni har Marcos Jr. ført tilsyn med en vedvarende snikende beleiring av grunnleggende demokratiske rettigheter. Det er en politisk orientering for en snikende innføring av krigsrett.
Hans visepresident, Sara Duterte, er datter av den tidligere presidenten Rodrigo Duterte, en fascistisk kjeltring som lanserte og overvåket en kampanje for massemord mot de fattige, som han kalte en «krig mot narkotika,» som drepte over 30 000 mennesker. Sara Duterte omfavner og bærer videre hennes fars fascistarv.
Harris signaliserte klart og tydelig at Biden-administrasjonen er beredt til å omfavne disse figurene og alle de forbrytelsene de representerer, forutsatt at de vil føre Manila tilbake til Washington-leiren og dens krigsplaner mot Kina.
Ethvert besøk av en offisiell amerikansk toppembetsrepresentant på Filippinene representerer en gjenkomst til åstedet for en forbrytelse. Filippinene var USAs offisielle koloni i nesten 50 år. Washington erobret det filippinske folket brutalt, som den gang nettopp hadde erklært deres uavhengighet i et antikoloniopprør mot Spania. Den blodige krigen ført av amerikansk imperialisme drepte over 200 000 filippinere, plasserte hele provinser av landet i konsentrasjonsleirer, torturerte og henrettet fanger og brente hele landsbyer ned til grunnen. Det var på den forkullede grunnen av filippinsk uavhengighet at Washington reiste sitt «demokrati-utstillingsvindu» i Asia.
Da de sosiale urolighetene på etterkrigstidens Filippinene vokste til nivåer som ikke lenger kunne begrenses med fredelige midler, droppet Washington sine demokratiske pretensjoner og la til rette for Marcos Sr.’s krigsrettsregime. Da Ferdinand og Imelda førte tilsyn med massearrestasjoner, tortur og drap av vanlige filippinere, mens Marcos-familien plyndret landet, var de støttet til skaftet av hver av de påfølgende amerikanske administrasjonene.
Filippinene representerte et kritisk viktig fotfeste for USAs imperium i Asia. Det var fra Clark Airbase og Subic Naval Base at Washington lanserte mye av krigen i Vietnam. Amerikanske fly som tok av fra Filippinene teppebombet Vietnam, Kambodsja og Laos.
Opprettholdelsen av disse militærbasene, som var store og vitale deler av filippinsk territorium styrt av USA, var en stående krenkelse av enhver form for nasjonal suverenitet. I 1991 stemte det filippinske Senatet, med én stemmes margin, for ikke å fornye leieavtalen.
Da Obama-administrasjonen lanserte sin strategi kalt Pivot to Asia, Vippe til Asia, søkte den med militære midler å begrense og reversere Kinas voksende økonomiske makt. Gjenopprettingen av baser på Filippinene, av så avgjørende betydning for projiseringen av amerikansk militærmakt, var en kritisk komponent i disse planene. Militæravtalen om forbedret forsvarssamarbeid, Enhanced Defense Cooperation Agreement (EDCA), som i 2014 ble inngått mellom administrasjonene til Obama og Benigno Aquino III, ble utarbeidet for å gjenopprette amerikanske militærbaser i den tidligere kolonien.
Rodrigo Duterte tiltrådte imidlertid i 2016 presidentembetet, og da han ønsket å forfølge tettere økonomiske tilknytninger til Beijing, avviste han mange av Washingtons mest aggressive forslag og truet med å kansellere EDCA-avtalen. Relasjonene mellom USA og Filippinene surnet.
Den nye Marcos-administrasjonen befinner seg nå fanget i klemme mellom USA og Kina, og hevder å søke vennskapelige bånd med begge land. En slik balansegang er imidlertid umulig, ettersom Washingtons handelskrigstiltak og provokasjoner over Taiwan har gjort hele Asia-Stillehavsregionen fundamentalt ustabil.
I sine bestrebelser for å sikre seg Marcos-administrasjonens lojalitet signaliserte Biden-administrasjonen at den ville lukke øynene for den nye presidentens angrep på demokratiske rettigheter. Marcos Jr. står i USA overfor rettssaker med siktelser for forakt for retten, med bøter på $ 350 millioner, i sivile søksmål knyttet til familiens grove brudd på menneskerettighetene. Han skulle ha sett rettslig stevning og arrestasjon for kriminell forakt for retten da han i september reiste til USA, men Biden-administrasjonen besørget Marcos’ trygge innreise til New York hvor han holdt et vennlig møte med den amerikanske presidenten. De tusenvis av myrdede og torturerte filippinere representert i rettssakene mot Marcos Jr. sto i veien for den amerikanske imperialismens interesser, og Biden begravet kaldt disse filippinernes juridiske rettigheter.
Under hennes besøk på Filippinene hadde visepresident Harris med seg både amerikansk imperialismes arrogante forlangender og dens pretensjoner angående menneskerettigheter. Det mest kritiske av Washingtons forlangender var ytterligere fem lokaliseringer som må innvilges av Marco-regjeringen for anvendelse som amerikanske militærbaser. Pentagon hadde valgt ut fem lokaliseringer på Filippinene som de ville ha, og trakk opp ei liste over det territoriet de forespurte. Harris presenterte lista for Marcos.
EDCA-avtalen, som nesten døde i løpet av Dutertes seksårsperiode, er et dokument om uhemmet og utilslørt nykolonialisme. Det er en utøvende avtale som undergraver det filippinske Senatets konstitusjonelle fullmakter til å overvåke enhver tilstedeværelse av utenlandske tropper i landet.
EDCA overleverer deler av filippinsk territorium til det amerikanske militærets kontroll, men bestreber seg på å opprettholde påskuddet om filippinsk suverenitet ved å autorisere én enkelt filippiner tilgang til basene etter forespørsel om tillatelse fra amerikanske offiserer. Alt av amerikansk personell har utenomrettslig immunitet for den lokale jurisdiksjonen; de er ikke underlagt filippinsk lov. Washington betaler ingen leie for anvendelse av baser, og dersom de velger å forlate en base, er den filippinske regjeringen pålagt å betale for eventuelle «forbedringer». Filippinsk personale sysselsatt på basen er underlagt amerikansk politimyndighet. Det er ingen grense for hvilket antall militærpersonell USA kan utplassere.
Generalløytnant Bartolome Bacarro, sjef for den filippinske militærstaben, fortalte pressen at områdene som nylig ble forespurt av USA under EDCA inkluderer to lokaliseringer ved Taiwanstredet, mens resten grenser til Sør-Kinahavet. Valgene er truffet som forberedelser til krig med Kina.
Harris forlot hennes møter med Marcos og Duterte for å tale på en konferanse om menneskerettigheter og kvinners rettigheter. Til det forsamlede publikum sa hun: «Husk, dere er ikke aleine i kampen for våre gudgitte rettigheter.» Hun sa hun var spesielt opptatt av å slåss for kvinners og jenters rett til å leve liv frie fra vold.
Sammen med den katolske kirkas styre og den brutale japanske okkupasjonen under andre verdenskrig, har ingen styrker utløst mer vold mot filippinske kvinner enn den amerikanske imperialismen og dens militære tropper. Basene, som Harris krever gjenopprettelsen av, fostret hele byer der kjernen i deres økonomi var prostitusjonen som betjente titusenvis av amerikanske tropper.
Sammenblandingen av hykleri og krigshissing, Washingtons særegne spesialitet, nådde sitt høydepunkt neste morgen da Harris fløy ut til øya Palawan. Hun var den første høytstående amerikanske embetsrepresentanten som noen gang reiste ut til øya, som er mest kjent for sine jungler og strandferiesteder. Øya, det nærmeste punktet til Sør-Kinahavet, er en av lokaliseringene Washington gjør krav på under EDCA.
Harris gikk der om bord i et filippinsk kystvaktfartøy, Teresa Magbanua, og uten følge av noen rangert filippinsk sivil embetsfunksjonær holdt hun en tale til denne greina av det filippinske militæret der de stod oppstilt at attention. Fartøyet er oppkalt etter ei filippinsk kvinne som var general under den filippinsk-amerikanske krigen og ledet organisert geriljamotstand mot den amerikanske okkupasjonsstyrken, men Washington lar ikke slike historiske bagateller forstyrre sine ambisjoner.
«Dere er i frontlinja,» fortalte hun dem, og fortsatte: «Dere står opp for den internasjonale regelbaserte ordenen.» Hun gjorde det klart hvem sine interesser hun påkalte dem å forsvare, og erklærte: «Amerikas velstand er basert på de milliarder av dollar som hver dag forflyttes gjennom disse farvannene.» USA avviste «Kinas ekspansive maritime krav i Sør-Kinahavet,» forsikret hun. Dette er en kamp «for nasjonal suverenitet».
For en farse! Ingen land i verden kunne drømme om å opptre med det nivå av frekkhet og hykleri som rutinemessig forevises av USA. Harris hadde nettopp presentert ei liste over deler av filippinsk territorium som det amerikanske militæret foreslår å utøve ubestridt styre over. Som representant for en fremmed makt, den tidligere koloniherskeren, gikk hun om bord på et fartøy fra de filippinske væpnede styrker og henvendte seg til det forsamlede uniformerte personalet om temaet ... «nasjonal suverenitet». Den største enkelttrusselen i filippinsk historie mot landets nasjonale suverenitet har alltid vært amerikansk imperialisme.
Harris’ besøk på Filippinene, hennes møte med Marcos og hennes forlangender om militærbaser avslører klart og tydelig essensen av Washingtons planer. Uansett hvilke taktiske manøvrer Biden-administrasjonen måtte engasjerer seg i overfor Kina, uansett hvilke endringer administrasjonen midlertidig måtte vedta i sin retorikk, Washington er forpliktet til en strategi som fører til krig og de gjør deres aktive materielle forberedelser for utbruddet av væpnet konflikt.