Midtperiodevalgene i USA avholdes den 8. november, en knapp måned unna.
Valgene finner sted under betingelser av ekstraordinære kriser, som omfatter: Eskaleringen av USA-NATO-krigen mot Russland, som Biden har sagt kan føre til «Armageddon»; ekstrem ustabilitet i det økonomiske systemet, inkludert høy og stigende inflasjon, og tiltakende tegn på en global resesjon; den pågående Covid-19-pandemien, som hver dag tar livet av mer enn 400 amerikanere, før ei forventet «bølge» denne vinteren; og voksende uttrykk for arbeiderklassens uro og motstand.
Under disse betingelsene tilbyr valget det angivelige «alternativet» mellom ett parti, Det demokratiske partiet, med deres sentrale opptatthet av utvidelsen av krigen, og et annet, Det republikanske partiet, som ledes av en regelrett fascist.
Biden-administrasjonen har besørget våpen og finansieringsmidler for mer enn $ 50 milliarder til den ukrainske regjeringen, i en hensynsløs bestrebelse for å tilrettelegge for et «regimeskifte» i Russland, for å åpne det enorme landet opp for imperialistmaktenes utbytting, og det helt uten å konsultere det amerikanske folk, og uten å tilby dem noe som helst å si i sakens anledning.
Det er total taushet fra både Demokrater og Republikanere om den voksende faren for en ny gjenoppblomstring av koronaviruspandemien, der høstens og vinterens kaldere temperaturene driver befolkningen innendørs, og nye varianter og undervarianter av SARS-CoV-2 oppstår, mer smittsomme, vaksineresistente og dødelige. Kongressens siste handling før representantene brøyt opp for den siste måneden av valgkamper var å vedta et lovforslag, med oppslutning fra begge partiene, for finansieringen av den føderale regjeringen til og med 16. desember, men først etter at all finansiering for nye Covid-vaksiner, testing og avbøtende tiltak var strippet vekk.
Det er liten eller ingen diskusjon om Trumps og hans fascistalliertes forsøk på å styrte den amerikanske regjeringen den 6. januar 2021, gjennom et voldelig angrep på US Capitol for å stoppe Kongressen fra å bekrefte Bidens valgseier og få innsatt den beseirede sittende presidenten som en diktator-president. Etter å ha holdt én tale om trusselen mot demokratiet for litt over en måned siden, har Biden vippet tilbake til å søke hans Republikaner-«kollegers» kollaborering, selv om et flertall av dem benekter gyldigheten av 2020-valget, og anser hans presidentskap som illegitimt.
I den grad de to partiene tar pause fra den gjensidige skittkastingen om individuelle kandidaters korrupsjon og personlige misgjerninger og tar saksanliggender opp til diskusjon, fordømmer Republikanerne Biden og Demokratene for den den amerikanske økonomiens forferdelige tilstand, spesielt inflasjonen, mens Demokratene legger skylden for Høyesteretts beslutning om å omstøte Roe vs. Wade på Republikanerne som valgte et flertall av høyesterettsdommerne fra lister godkjent av antiabortfanatikere og kristne fundamentalister.
I hvert tilfelle blir reelle saksanliggender redusert til demagogi og løgner. Ingen av partiene har en løsning på inflasjonen, bortsett fra den massive resesjonen som er drevet fram av gjentatte rentehevinger pålagt av styringsorganet for US Federal Reserve. Feds hovedanliggende – som forøvrig gjelder for hele finansaristokratiet – er å skape massearbeidsledighet, for å knuse arbeiderklassens pågående oppsving i kamp mot flere tiår med selskapenes lønnsnedskjæringer og arbeidsplassreduksjoner, utført i samarbeid med fagforeningene og deres byråkratiske apparat.
Hva angår angrepet på abortmuligheter og andre demokratiske rettigheter, har dette bare blitt muliggjort av Det demokratiske partiets mange tiår med feighet og medskyldighet. Demokratene vil
ikke forsvare abortrettigheter mot Republikanernes angrep noe mer enn de har forsvart stemmeretten, retten til å være fri for politivold, og immigranters og asylsøkeres rettigheter.
Det er en arbeidsdeling mellom de to selskapskontrollerte partiene.
Det demokratiske partiets kritikk av Trump og Republikanerne, selv før milliardær-eiendomssvindleren tiltrådte, var knyttet til meningsforskjeller om utenrikspolitikk, spesielt Demokratenes urokkelige forpliktelse til å presse på for amerikansk imperialismes fordeler som oppsto etter kuppet i Ukraina i 2014, som styrtet en valgt Russland-orientert regjering og mobiliserte fascistgrupper for å installere et NATO-orientert regime.
Dette var grunnlaget for Demokratenes bestrebelser for å destabilisere Trump-administrasjonen, inkludert Mueller-etterforskningen, basert på påstandene om at Trump var ei nikkudukke for Russland, og den første riksrettssaken mot Trump, etter at han i en kort periode utsatte våpenforsendelser til Ukraina som var del av den langsiktige planen for å gjøre landet om til en antiRussland festning. Trumps virkelige forbrytelser – den brutale behandlingen av innvandrere og asylsøkere, hans blatante rasisme og støtte for politivold, hans enorme skattekutt for de superrike samtidig som han motsatte seg utlegg til sosialprogrammer for arbeidende mennesker, hans stadig mer åpne forberedelser til diktatur, og hans Covid-politikk for masseinfeksjon – ble forbigått med bare retoriske innvendinger.
Som WSWS dokumenterte i forrige uke [to-delt artikkel; engelsk tekst] er Det demokratiske partiet ikke bare den mest entusiastiske tilhenger av CIA og militæret, partiet er i økende grad i ferd med å bli en kanal for CIA og militæret til å komme inn og få kontroll over lovgiveren, angivelig ei egen grein av regjeringen. Dusinvis av Demokratenes kandidater til Representantenes hus kommer direkte fra militæret, CIA og utenriksdepartementet.
Det republikanske partiet har blitt et fascistparti i alt annet enn navnet. Det har blitt Trump-partiet, der alle som ikke velvillig hyller den vordende diktatoren blir drevet ut av embetet, brakt til taushet, og truet med vold. Trump utstedte sågar en knapt tilslørt drapstrussel mot Mitch McConnell, Republikanernes leder i Senatet, for å ha gitt hans støtte til et lovforslag som ville presisere ulovligheten av ethvert forsøk på å gjenta 6. januar-angrepet og blokkere for Kongressens sertifisering av Valgdelegatkollegiets stemmeresultat.
Flertallet av Republikanernes kandidater til føderale embeter og de øverste embetsposter i delstatene, 299 i alt, stiller seg bak Trumps bedragerske påstander om et stjålet valg, ifølge studien rapportert av Washington Post i forrige uke. Dette inkluderer mange av delstatenes offisielle embetsrepresentanter – guvernører og de justisansvarlige [‘secretaries of state’] – som vil være direkte ansvarlige for administreringen av 2024-presidentvalget, og for å rapportere velgernes avgjørelser inn til den føderale Kongressen.
Enda farligere er det at Republikanernes kandidater og valgte embetsrepresentanter i økende grad tar til orde for, og støtter bruken av vold mot deres politiske motstandere. Foreløpig, i hvert fall siden den 6. januar, har dette i all vesentlig grad vært begrenset til valgkampretorikk, og til taler for politiske grupper av ultrahøyre og fascister. Men denne fascistiske demagogien skaper det politiske klima for promoteringen av vold, ikke bare mot Demokratene, men framfor alt mot arbeiderklassen, der arbeidere kommer åpent inn i konflikt med selskapene og kapitaliststaten.
Det er ikke noe alternativ for den arbeidende befolkningen i valget mellom Demokratenes militarister og Republikanernes fascister. Begge partier er instrumenter for selskaps-finans-oligarkiet. De er bittert splittet over taktikk og fordeling av embetsposters bytte, men de er skjønt forente om klasseinteressene de tjener – selskaps- og finansoligarkiet – og om klasseinteressene de opponerer mot, interessene til arbeidende mennesker, som utgjør det store flertallet av landets befolkning. Dette ble tydeliggjort i foreningen og samholdet mellom Demokrater og Republikanere i å få blokkert en streik av jernbanearbeidere, med bare taktiske meningsforskjeller om hvorvidt man skulle anvende fagforeningsapparatets tjenester for å få det til.
Det er et oppsving i den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalistsystemet, drevet fram av stupet i levestandarder der prisstigningene forbigår lønningene, med de tiltakende angrepene på arbeidsplasser, sosiale ytelser og demokratiske rettigheter, og den voksende faren for krig og fascistdiktatur. Denne klassemobiliseringen, mektig, men fortsatt bare i sine innledende stadier, besørger det objektive grunnlaget for en politisk offensiv fra arbeidere i alle land.
I USA, lenge det rikeste kapitalistlandet, men nå revet fra hverandre av økonomisk ulikhet, sosial tilbakegang og stadig mer brutale livsvilkår, står arbeiderklassen konfrontert med denne sentrale politiske oppgaven: Den må bryte fri fra det selskapskontrollerte to-parti-systemet, de rikes diktatur i alt annen enn navnet, og bygge sitt eget sosialistiske og revolusjonære parti, Socialist Equality Party.
Bare arbeiderklassens inntreden på den politiske arenaen, der den bryter med Demokratene og Republikanerne og omfavner et program for sosialisme og opposisjon mot krig, tilbyr en vei framover.