Tilleggsendringen til paragraf 130 i den tyske straffeloven (oppildning av befolkningen), vedtatt i en hastig midnattsaksjon, er et enestående angrep på de grunnleggende rettighetene til ytrings- og forsamlingsfrihet. I kontekst av den raske gjenkomsten av tysk militarisme skal ethver uttrykk for tvil om den øredøvende krigspropagandaen, og enhver motstand mot krigspolitikken gjøres til straffbare lovbrudd.

Helt spesifikt blir lovgivningen endret til å inkludere et avsnitt som sier det er straffbart, med inntil tre års fengsel, «offentlig eller i en forsamling» å akseptere, benekte eller grovt bagatellisere «folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser». Offisielt vil dette implementere en EU-beslutning fra 2008 for å bekjempe rasisme, så den påståtte uttalelsen må «med sannsynlighet oppfordre til hat eller vold» mot ei nasjonal, hudfargebasert, religiøs eller etnisk gruppe, mot deler av befolkningen, eller mot et individ på grunn av hans eller hennes tilknytning til denne gruppa, og «forstyrre den offentlige orden».

Lovendringen, som ble vedtatt i Bundestag med stemmene fra sosialdemokratene (SPD), liberal- demokratene (FDP), De Grønne (Die Grünen) og kristelig-demokratene (CDU/CSU), var bevisst formulert på en slik måte at det ikke settes noen begrensning på tid eller sted for de nevnte lovovertredelsene, og de trenger heller ikke å bli «endelig fastslått av en domstol». En slik begrensning hadde blitt muliggjort av EUs rammebeslutning [‘Framework Decision’], men «Ampel»-koalisjonen, dvs. trafikklyskoalisjonen av SPD, FDP og De Grønne, sammen med opposisjonen CDU/CSU, brukte den bevisst ikke, slik den parlamentariske justiskomitéens anbefalte resolusjon vedrørende loven eksplisitt sa det. Selv om en slik uttalelse skulle bli avgitt i et ikke-offentlig møte, kan den likevel rettsforfølges.

Dette betyr at det ikke spiller noen rolle når eller hvor krigsforbrytelser eller folkemord fant sted, eller hvorvidt de har noen tilknytning til Tyskland eller ikke. Siden de heller ikke må etableres rettslig, kan det også være tilstrekkelig med mistanke om en slik påstand om propaganda. Det er tilstrekkelig om politibetjenter, påtalemyndigheter eller dommere erklærer dem for å være sanne.

Samtidig besørger loven det tyske rettsvesenet praktisk talt ubegrenset spillerom, gjennom udefinerte juridiske termer, med hensyn til når angivelig ulovlige uttalelser vil straffeforfølges og når ikke, når en «bagatellisering» er tilstede, når denne er «grov», og når en uttalelse er «egnet» til å «forstyrre den offentlige orden» (en faktisk forstyrrelse er ikke nødvendig).

Til tross for alle benektinger fra justisdepartementet, som peker på EU-overtredelsessaker mot Tyskland fra i fjor for å ha unnlatt å gjennomføre EU-vedtaket fra 2008, er årsaken til lovens innstramming åpenbart Ukraina-krigen. Den ble bokstavelig talt besluttet i en midnattsaksjon, da offentlig diskusjon åpenbart skulle unngås, som Süddeutsche Zeitung så dekkende beskrev det:

Det hadde ikke vært noen større kunngjøring; Marco Buschmanns (FDP) justisdepartement hadde i stedet gitt en initiell ikke-offentlig «formuleringsbistand» til justiskomitéen. Komitéen hadde så på onsdag tillagt teksten til et lite iøynefallende reformforslag om det føderale Sentralregisteret. Derfor kunne det gå raskt for seg: Torsdag kveld, like før kl. 23:00, hadde trafikklysfraksjonene i Bundestag, sammen med Kristelig-Demokratene, allerede gitt deres endelige godkjenning.

Nå er det bare Bundesrat, parlamentets øvre kammer, som 25. november må si seg enig; og etter ratifisering av forbundspresidenten og publisering i Den føderale lovjournalen trer loven i kraft.

Årsaken til dette hastverket og denne snikingen som loven hastes igjennom med, er styringsklassens frykt og harme over at NATO-stedfortrederkrigen i Ukraina mot Russland, til tross for den uopphørlige propagandaen, blir avvist av brede deler av befolkningen. Mange arbeidende mennesker er ikke drevet av ønsket om seier over Russland, men av bekymringene for stigende levekostnader og frykten for krig. Styringsklassens respons er å kriminalisere avvisningen av grusomhetspropaganda mot Russland.

Lovens betydning går imidlertid langt utover Ukraina-krigen. I de fleste kriger og borgerkriger rundt om i verden spiller påstander om krigsforbrytelser og folkemord en sentral politisk rolle. Noen ganger er de sanne, men bare et påskudd; ofte viser de seg å være løgner.

Følgelig, for å berettige krigen mot Irak ble det lagt fram reelle tidligere forbrytelser begått av Hussein-regimet, som giftgassangrep mot kurdere under krigen mot Iran, men det ble også oppfunnet historier om grusomheter, som at irakiske soldater reiv kuwaitiske babyer ute av kuvøser. NATO-angrepskrigen mot Jugoslavia, som brøyt folkeretten, ble innledet av propaganda om den jugoslaviske presidenten Milosevic’ påståtte «hesteskoplan,» der han angivelig planla folkemord mot kosovoalbanere. Tilsvarende propaganda ble brukt for å berettige krigen mot Libya for å styrte og myrde den libyske statslederen Gaddafi. Lista av eksempler kunne fortsettes.

I framtiden, med anvendelse av den nye loven, kan alle som stiller spørsmål ved styringsklassens krigspropaganda, bli tiltalt. Hatytringer og fornektelser av krigsforbrytelser begått mot Tysklands fiender, de vil på den annen side fortsatt passere uten rettsforfølgelse. Ingen aktor vil straffeforfølge ukrainske nasjonalister for å glorifisere nazister som Azov-regimentet eller fascisten Stepan Bandera, og for hets og oppildning mot «russiske orker».

Rettsforfølgelse av krigsmotstandere har en lang tradisjon i Tyskland. Sosialistlederne August Bebel og Wilhelm Liebknecht ble dømt til to års fengsel for deres kritikk av den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble sperret inne i fengsel for deres motstand mot den første verdenskrigen. Nazistene fengslet til slutt hundretusenvis av kommunister og sosialdemokrater i konsentrasjonsleirer, for å kunne gjennomføre den andre verdenskrig.

Denne tradisjonen er det styringsklassen gjenoppliver, og av alle ting, under påskudd av kampen mot «oppildning av befolkningen». Den nye loven er del av omfattende angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter som tar sikte på å undertrykke den utbredte motstanden mot krig og sosiale ødeleggelser.

For eksempel, i hovedstaden Berlin forbød myndighetene alle demonstrasjoner for markering av «Nakba-dagen,» til minne om 1948-ødeleggelsen av det palestinske samfunnet og palestinernes hjemland. I mange deler av Berlin var det i år forbudt å minnes Sovjetunionens frigjøring fra fascismen i den andre verdenskrig på frigjøringsdagen 9. mai, med sovjetiske flagg ved sovjetiske minnesmerker og monumenter. I en rettskjennelse i mars mot den venstreorienterte dagsavisa Junge Weltrettferdiggjorde [engelsk tekst] Forvaltningsdomstolen i Berlin å tillate at publikasjoner ble spionert på, trakassert og diskriminert av den hemmelige etterretningstjenesten (BfV), dersom de forfektet påstander mot kapitalisme, og for et sosialistisk samfunn.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] hadde tidligere blitt satt under BfVs overvåking og inkludert i etterretningens årsrapport, som en konstitusjonsfiendtlig organisasjon. Da SGP gikk til søksmål mot dette begrunnet den føderale regjeringen sin aksjon mot partiet med at SGP tok stilling mot nasjonalisme og militarisme, og kjempet for et egalitært, demokratisk og sosialistisk samfunn.

Etter at to rettsinstanser tilsluttet seg denne skandaløse gjenopplivingen av nazistenes meningsjustis, Gesinnungsjustiz (påtale for ideer eller oppfatninger), meldte SGP en anke inn for Høyesterett, Bundesgerichtshof (BGH). Med SGPs kampanje forsvarer partiet ikke bare sine egne demokratiske rettigheter, men plasserer seg også i fronten av kampen mot de tiltakende autoritære tendensene, nyligst uttrykt i den nye paragraf 130-lovgivningen. Vi oppfordrer derfor alle WSWS-lesere til å signere vårt opprop på Change.org, og bli en aktiv støttespiller for SGP i dag.