Konferansen «Gjenoppbygging av Ukraina»: Striden om krigsbyttet har begynt

Krig lover profitter. Dette gjelder også Ukraina-krigen. Før en slutt på kampene er i sikte har striden om delingen av krigsbyttet allerede begynt. Deri ligger betydningen av den såkalte «Ekspertkonferansen om gjenoppbyggingen av Ukraina», som fant sted i Berlin på tirsdag, under vertskap av Tysklands kansler Olaf Scholz og EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen.

Ursula von der Leyen og Olaf Scholz ønsker Ukrainas statsminister Denys Sjmyhal velkommen til Konferansen om Ukrainas gjenoppbygging [Foto: Bundesregierung / Hartmann] [Photo by Bundesregierung/Hartmann]

Store summer står på spill. Ved begynnelsen av juli satte Ukrainas statsminister Denys Sjmyhal de finansielle behovene for gjenoppbyggingen til $ 750 milliarder, mens Verdensbanken (WB) og EU-kommisjonen i september presenterte summen $ 349 milliarder. Disse tallene, som kun refererer til krigens tre første måneder, er nå å anse som utdaterte. Og de inkluderer ikke milliardene som USA og Europa støtter det ukrainske militæret med.

Det raser en voldsom strid om hvordan så store summer skal reises og hvem som skal tjene på dem. Én ting er imidlertid sikkert. Den ukrainske befolkningen vil ikke se noe som helst av det. Det som ender opp med å strømme vil havne på ukrainske oligarkers og vestlige selskapers bankkontoer. Sistnevnte forventer ikke bare god business fra «gjenoppbyggingen», men også en dominerende innflytelse over den ukrainske økonomien. Spesielt tyske selskaper venter utålmodig på å profittere på krigens konsekvenser og kunne spille en ledende rolle i Ukraina i framtiden.

Tysklands kansler Olaf Scholz og Ukrainas statsminister Denys Sjmyhal åpnet dagen før Gjenoppbyggingskonferansen Det 5. tysk-ukrainske næringslivsforum. Komitéen for østeuropeiske økonomiske relasjoner (Ostausschuss der deutschen Wirtschaft), som organiserte forumet i samarbeid med den ukrainske regjeringen og andre næringslivsforbund, var fornøyd: «Det store oppmøtet på konferansen viste tysk næringslivs brede interesse for å engasjere seg i gjenoppbygging. Dette var den første slike konferansen i Tyskland siden starten av krigen, og samtidig den mest høyprofilerte begivenheten av sitt slag til dags dato.»

Arbeidsgrupper av tyske selskaper og næringslivsforbund hadde skrevet et dossier for forumet, «Gjenoppbygg Ukraina», som oppfordrer den ukrainske regjeringen til å «anvende tildelte midler og politiske beslutninger på en strategisk måte som skaper insentiver for den private sektor til å investere og skape rikdom». Dossieret beskriver ei rekke investeringsmuligheter og bryter dem ned i byggevirksomhet, logistikk og infrastruktur, digitalisering, energi, helse og agribusiness.

Ukrainas handelsminister Julia Svyrydenko lovet de forsamlede næringslivsrepresentantene å redusere statens rolle gjennom privatisering. Tysklands økonomiminister Robert Habeck (De Grønne) lokket dem med store utsikter, der han sa: «Ukraina er en førsteklasses handelspartner for råvarer, energi og som en leverandør. Det er derfor verdt enhver forpliktelse å få brakt Ukraina nærmere EUs indre marked.»

Konferansens andre dag adresserte oppgaven med å reise de enorme summene som er nødvendige for å integrere Ukraina inn i EUs indre marked som leverandør av råvarer og som underkontraktør.

«Selv om man alltid bør være forsiktig med historiske sammenligninger er det som her står på spill intet mindre enn å lage en ny Marshall-plan for det 21. århundre,» skrev Scholz og von der Leyen i en felles gjestekronikk i avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung. Under Marshall-planen hadde USA hjulpet vesteuropeisk kapitalisme å komme seg på beina igjen etter den andre verdenskrigen.

«Gjenoppbygging vil bli en stor, stor oppgave,» la Scholz til. «Og vi må investere mye for å få det til å fungere bra. Ukraina kan ikke gjøre dette aleine. Heller ikke EU kan gjøre det aleine. Dét kan bare hele det globale samfunnet gjøre.»

Von der Leyen understreket også at ingen land eller fagforbund kunne håndtere gjenoppbygging aleine. Det var behov for sterke partnere som USA, Canada, Japan, Storbritannia, Australia og andre land, så vel som institusjoner som Verdensbanken (WB). Hver eneste euro, hver en dollar, hvert et pund, hver en yen, er en investering i Ukraina,» sa hun.

I Scholz’ «globale samfunn» er det imidlertid svært divergerende syn på arbeidsdelingen hva angår «gjenoppbyggingen». Washington, Brussel, Berlin og andre europeiske hovedsteder krangler bittert om hvem som skal betale, hvem som skal bestemme, og hvem som skal tjene på gjenoppbyggingen.

Washingtons posisjon er at siden de bærer hovedtyngden av den militær støtten må Europa derfor ta på seg brorparten av gjenoppbyggingen. Tysklands bestrebelse for å etablere seg som den ledende økonomiske makten i Ukraina blir sett på med mistenksomhet i USA og i andre europeiske stater. Washington er derfor ikke beredt på å overlate ledelsen av Ukrainas «gjenoppbygging» til Brussel eller Berlin.

Det er også konflikter om hvorvidt Ukraina skal støttes med tilskudd eller med tilbakebetalingspliktige lån. USA og Tyskland er for tilskudd, mens de fleste andre europeiske land er for lån.

Konferansen i Berlin var ikke ment å treffe noen avgjørelser, men å ta mål av terrenget. Scholz og von der Leyen hadde invitert økonomieksperter på høyt nivå, politiske regjeringsbeslutningstakere, medlemmer av tankesmier og representanter for internasjonale institusjoner, som Verdensbanken (WB) og Det internasjonale pengefondet (IMF), for å komme med «ekspertanbefalinger om hvordan de skulle gå fram».

Tankesmia German Marshall Fund (GMF) produserte en detaljert studie om gjenoppbyggingen av Ukraina. Den tar til orde for at lederskapet ikke gis til EU, men til G7, sammenslutningen av de syv ledende vestlige industrilandene, for ikke å utdype konflikten med USA.

«Fordi sikkerhet og gjenoppbygging er gjensidig avhengig av hverandre, må de bli Vestens fellesoppgaver,» skriver Thomas Kleine-Brockhoff, leder av GMF-studien, i avisa Tagesspiegel. «Under ingen omstendigheter må USA overta militærbistanden og overlate gjenoppbyggingen til europeerne og andre donorer. Erfaring viser at gjensidig kritikk ville begynne fra dag én.»

Studien fortsetter med å foreslå at en «amerikaner med global status» blir utnevnt til overordnet koordinator. Dette er fordi bare USA er «i stand til å samle den nødvendige globale koalisjonen, og bygge konsensus blant Ukrainas partnere».

Kleine-Brockhoff hadde allerede spilt en nøkkelrolle i å provosere fram Ukraina-konflikten i 2013 og 2014, som direktør for German Marshall Fund og som Tysklands president Joachim Gaucks sjef for hans planleggingsstab, som WSWS har rapportert om [engelsk tekst].

Kampen for framtidig økonomisk kontroll over Ukraina er bare ett aspekt som viser at denne krigen ikke handler om å forsvare «demokratiet», men om imperialistinteresser. Etter en «gjenoppbygging» som Berlin, Brussel og Washington ser den for seg, ville Ukraina ikke være «fritt», men en halv-koloni av vestlige stormakter – en kilde til billige råvarer og enda billigere arbeidskraft; styrt av et autoritært oligarkisk regime som hyller nazikollaboratører, sensurerer pressen og siden krigen startet har forbudt et titalls politiske partier.

Likevel er kontroll over Ukraina bare et sekundært mål for NATO. Alliansens hovedinteresse er Russland, med dets enorme landmasse og enorme råvarer. For å påføre Russland et militært nederlag og få brakt landet under deres kontroll, eskalerer USA og deres europeiske allierte krigen ytterligere, selv med fare for en nukleær katastrofe.

Det å avvise NATO og alliansens krigsmål betyr ikke å støtte Putin-regimet og dets reaksjonære angrep på Ukraina. Krigen kan bare stoppes av en offensiv fra den internasjonale arbeiderklassen, som kombinerer kampen mot krig og utbytting med et sosialistisk program for å styrte kapitalismen.

Loading