Kommende søndag avholdes andre runde av Brasils presidentvalg, i en duell mellom den nåværende fascistiske presidenten Jair Bolsonaro og tidligere president Luiz Inacio Lula da Silva, kandidat for Arbeiderpartiet, Partido dos Trabalhadores (PT).
Partiene som utgjør Brasils pseudo-venstre har stilt på rekke med de mest tradisjonelle representantene for det brasilianske borgerskapet, og har uttrykt deres støtte til PT-kandidaten. Fra Partiet for sosialisme og frihet, Partido Socialismo e Liberdade (PSOL), og stalinistene fra Det brasilianske kommunistpartiet, Partido Comunista Brasileiro (PCB), og Folkelig Enhet, Unidade Popular (UP), og til morenoistene fra Forente arbeideres sosialistparti, Partido Socialista dos Trabalhadores Unificado (PSTU), har alle av dem oppfordret til å stemme på Lula den 30. oktober.
Midt i eksplosjonen av kapitalismens verdenskrise, med økende sosial ulikhet og Brasils dypeste politiske krise på fire tiår, er pseudo-venstres PT-støtte en stemme for styringsklassen til å intensivere nivåene av utbytting og knekke arbeiderklassens evne til å sette seg til motverge.
Bolsonaros administrasjon de fire siste årene har avslørt at et diktatorisk prosjekt har en fruktbar støttebase i borgerskapet, i de øvre sjikt av staten, og spesielt blant de væpnede styrkene og politiet.
Hjulpet av disse reaksjonære kreftene har Bolsonaro bestrebet seg for å dyrke en fascistbevegelse politisk assosiert med militæret og arven fra det brutale USA-støttede diktaturet i Brasil, som varte fra 1964 til 1985. Han har gjort systematiske framstøt mot demokratiske styreformer, blant annet ved å forberede et valgkupp dersom han skulle beseires ved valgurnene kommende søndag.
PT og Lula er ute av stand til engang minimalt å konfrontere de fatale truslene mot den brasilianske arbeiderklassen. Tvert imot, de representerer og forsvarer det samme økonomiske, sosiale og politiske systemet som produserer masseelendighet og ødeleggelsen av demokratiske rettigheter: kapitalismen.
Lulas kandidatur har som sitt hovedmål å forsvare interessene til finanseliten og big business under et eksplosivt globalt scenario av økonomisk resesjon og pådriveren til verdenskrig. PT og partiets kapitalistsupportere hevder at Bolsonaro er ansvarlig for «institusjonell ustabilitet» som er skadelig for forretningsklimaet, og at han støter fra seg internasjonale investorer.
Disse kapitalistiske målsettingenes uforenelighet med arbeiderklassens mest grunnleggende interesser forhindrer PT fra å komme med noen som helst meningsfull sosial appell. Lula utfordrer Bolsonaro for støtte i den høyreorienterte leiren, og konkurrerer med Bolsonaro om hvem som best legemliggjør idealene for religion, fedrelandet og dets militære.
Samtidig dyrker PT, gjennom fagforbundene, virkemidlene for å forsvare kapitalen og undertrykke arbeidernes kamper på arbeidsplassene.
Fagforeningene har de siste årene overvåket implementeringen av massive angrep på arbeiderklassen i Brasil: Arbeidsplasser- og lønnsnedskjæringer, nedleggelser av fabrikkanlegg, ødeleggelsen av arbeideres rettigheter, og nyligst, de morderiske Covid-19-retningslinjene på arbeidsplassene. Ifølge det føderale brasilianske instituttet for geografi og statistikk, Instituto Brasileiro de Geografia e Estatística (IBGE), ble mer enn én million industrijobber slettet i løpet av det siste tiåret, og den gjennomsnittlige industriarbeiderlønna ble redusert fra 3,5 ned til 3 ganger minimumslønna.
Som fagforbundene Central Única dos Trabalhadores (CUT), og Força Sindical forklarer i «Industri-planen 10» som de presenterte som et programforslag for Lulas potensielle regjering, er deres mål ikke å promotere kamper for å oppnå vinninger for arbeiderklassen, på bekostning av kapitalistprofittene. Tvert imot, de foreslår opprettelsen av «flerparts»-organer – bestående av selskapene, fagforeningene og staten – som skal regulere arbeidskraftens verdi til fordel for den nasjonale kapitalismens konkurranseevne.
Disse antiarbeiderorganisasjonene, som er «fagforeninger» bare i navnet, oppdaterer korporatismens tradisjon, innviet i Brasil av Getúlio Vargas’ Estado Novo [‘Nye Stat’], som fostret en statskontrollert fagorganisering inspirert av de fascistiske fagforeningenes politi-stat-modell.
PT og de korporatistiske fagforeninger er ikke, i noen reell forstand, arbeiderorganisasjoner. Uten et definitivt brudd med dem og med deres nasjonal-borgerlige politiske perspektiv, er ikke den brasilianske arbeiderklassen i stand til å konfrontere de tiltakende angrepene på dens levekår og demokratiske rettigheter.
Saboteringen av dette nødvendige politiske framstøtet er den grunnleggende rollen pseudo-venstre-organisasjonene spiller. Stilt overfor det globale oppsvinget av klassekamper bestreber de seg desperat for å kutte brasilianske arbeideres tilknytninger til den internasjonale arbeiderklassen, og for å få omdirigert dem til fagforeningsbyråkratiet og den borgerlige staten.
PSOLs gjenkomst til PTs koalisjon
For fullt ut å støtte en gjenkomst av Lula til statsmakten nektet PSOL for første gang i partiets historie å lansere sin egen presidentkandidat. Partiet ble grunnlagt i 2004 av parlamentarikere som ble utvist fra PT for å ha stemt mot Lulas første administrasjons angrep på pensjonene, og de presenterte seg i løpet av de to siste tiårene som den offisielle «venstreopposisjonen» til PT.
Den særegne politiske egenskapen til PSOL var partiets eksplisitte fornektelse av arbeiderklassens relevans i det moderne samfunn, og promoteringen av middelklassens identitetspolitikk som var på mote på universitetene. Som et resultat av dette har partiet støpt seg selv om til et sentralt virkemiddel for styringsklassens nåværende høyreorienterte forflytning.
Der partiet tilpasset seg de fascistiske stemningene som gjenoppstår i borgerlig politikk lanserte PSOL ved 2020-valget dusinvis av kandidater med politi- og militærbakgrunn, og allierte seg lokalt med høyreekstreme partier som Det kristelig-sosiale parti, Partido Social Cristão (PSC). Guilherme Boulos, som i 2018 stilte som PSOLs presidentkandidat, anvendte hans plattform, nå i andre runde av valget til borgermester/byrådsleder i São Paulo, til å oppfordre til en «antiBolsonaro-front» som ville tiltrekke seg «sektorer av den gamle brasilianske høyresiden».
PSOL handlet i 2021 sammen med PT for å desorientere massedemonstrasjonene som eksploderte i opposisjon til Bolsonaro-regjeringens morderiske Covid-19-politikk. De forsøkte å forvandle protestene til kun å bli instrumenter for å konsolidere alliansen med høyresiden. Juliano Medeiros, PSOL-partipresident, angrep enhver som var rasende over å ha blitt tvunget til å marsjere sammen med høyreorienterte partier som Det brasilianske sosialdemokratiet, Partido da Social Democracia Brasileira (PSDB), som «sekteriske stemmer».
Disse kriminelle politiske tjenestene besørget Medeiros og Boulos en prominent posisjon i organiseringen av Lulas valgkamp, og til forhandlinger med høyreorienterte politikere og kapitalistforeninger som ga ham støtte.
PSOLs raske byks til høyre avslører framfor alt de forskjellige pabloistiske tendensene – overløpere fra trotskisme fra mange-år-tilbake – som hevdet at PSOL ville bli et redskap for å bygge sosialistisk politikk i Brasil.
Blant slike tendenser er det forskjellige supportere av det pabloistiske Forente Sekreteriat, Unified Secretariat (US); morenoister fra Internasjonale arbeideres enhet, International Workers Unity (IWU-FI), Den internasjonale sosialistliga, International Socialist League (ISL) og Trotskistfraksjonen, Fracción Trotskista por la Cuarta Internacional (FT-CI); og fra «statskapitalistene» i Det internasjonale sosialistalternativet, International Socialist Alternative (ISA) og Internasjonal marxisttendens, International Marxist Tendency (IMT).
Noen av disse tendensene konkluderte med at PSOLs uforbeholdne støtte til Lula siden den første valgrunden undergravde partiets falske bilde av «politisk uavhengighet,» som de anvender der de bestreber seg for å selge seg til ungdom og arbeidere som søker et alternativ til kapitalismen. Som respons erklærte de deres støtte og lanserte deres kandidater gjennom den PSTU-ledede valgfronten kalt «Revolusjonær Sosialistisk Pol».
Den «Revolusjonære sosialistiske pol»: Pseudo-venstres nye bedragersk alternativ
Revolusjonære arbeideres bevegelse, Movimento Revolucionário de Trabalhadores (MRT), promoterte Revolusjonær Sosialistisk Pol på deres nettside, Esquerda Diário, som en politisk front som står for «klasseuavhengighet». De hevdet at den ville fylle en sentral rolle for den «nødvendige prosessen med omorganisering av den brasilianske venstresiden konfrontert med de enda større utfordringene framover».
Ideen om at PSTU og dens «Revolusjonære sosialistiske pol» står for arbeiderklassens politiske uavhengighet er nok et bedrageri begått av morenoistene i MRT. De syv siste årene har MRT oppfordret til å bygge PSOL, og har hevdet at partiet ville fylle den samme rollen som de tillegger PSTU i dag.
Valgprogrammet presentert av PSTU i det nåværende valget har, til tross for dets tittel, «Et sosialistisk program for Brasil!» avslørt deres klare orientering til borgerskapet og dets stat. I et av programpunktene sier de: «Vi forsvarer demokratiske friheter, men ikke det borgerlige demokratiet. Vi vil bare forsvare dette regimet i tilfelle et forsøk på et militærkupp.»
Ideen om at trusselen om et fascistkupp kan motvirkes ved å forsvare Brasils råtnende «borgerlige demokrati» er radikalt i strid med trotskismens tradisjon. Trotskij knyttet borgerlige demokratiske styreformers krise direkte til det kapitalistiske systemets fatale krise, og forklarte at den bare kunne konfronteres gjennom den internasjonale sosialistiske revolusjonen.
Trotskij, der han angrep akkurat det samme programmet som PSTU forfekter i dag, skrev i 1929: «Demokratiet står eller faller med kapitalismen. Ved å forsvare et demokrati som har utlevd seg driver Sosialdemokratiet sosial utvikling inn i fascismens blindgate.»
Den antitrotskistiske posisjonen presentert av PSTU er ikke bare en teoretisk utglidning. Den er solid basert på den reaksjonære morenoismens tradisjon, som den står på. Dette var nettopp den kriminelle politikken støttet av Nahuel Moreno og hans Revolusjonære arbeiders parti, Partido Revolucionário dos Traballadores (PRT), under opptakten til det blodige militærkuppet i Argentina i 1976.
Ved offentlig å støtte Isabel Peróns høyreorienterte regjering og det formelle borgerlige demokratiet den argentinske styringsklassen etablerte i 1973, gjennom dens «institusjonaliseringsprosess», handlet Morenos PRT for å avvæpne arbeiderklassen og banet dermed vei for fascistmilitærkuppet.
PSTU har i valget resolutt appellert til styringsklassens undertrykkende apparatet, konsistent med dette reaksjonære programmet. I programmet partiet presenterer som «sosialistisk» erklærte det at «det også er nødvendig å ha politikk for statens væpnede deler.» PSTU har ført militære politioffiserer som sine kandidater, blant dem sersjant Guimarães for å bli kongressmedlem, og sågar kaptein Sousa som delstatsguvernør i Espírito Santo.
PSTUs reaksjonære forsvar av den borgerlige staten kommer ikke bare fra partiet egen politiske historikk, men også fra dets materielle tilknytninger til de korporatistiske fagforeningene, som konfronterer konsekvensene av kapitalistisk globalisering med et bankerott nasjonalistisk perspektiv.
Gjennom alle de 26 sidene av partiets program argumenterer PSTU for at krisa brasilianske arbeidere står overfor må løses gjennom «forsvaret av suverenitet og et brudd med imperialismen». Ifølge PSTU er det ikke kapitalismen som et verdenssystem som konfronterer ei fatal krise, men «landet [som er] i forfall på grunn av de multinasjonale selskapenes styre», som tvinger Brasil til å «få sitt økonomiske sentrum definert av verdensmarkedet».
Med andre ord, det er ikke imperialistisk kapitalisme som må konfronteres gjennom foreningen av den globale arbeiderklassen under perspektiv av internasjonal sosialisme. Land som Brasil kan ganske enkelt «bryte» løs fra imperialismen og utvikle deres økonomier separat fra verdensmarkedet. Dette er en skamløs reprise av den stalinistiske politikken med «sosialisme i ett land,» som Trotskij definerte som en «reaksjonær utopi». Den er i dag 10 ganger mer reaksjonær i møte med de globale produktivkreftenes dype integrasjon.
Denne reaksjonære ideologien gjenspeiler PSTUs praksis i fagforeningene partiet kontrollerer. I 2020 promoterte partiet gjennom fagforeningen Metallarbeidernes fagforening i São José dos Campos en sjåvinistisk kampanje med tittelen «Embraer for brasilianere. Tilbake til delstaten nå,» som brakte sammen de viktigste lederskapene av borgerlige partier, som PT og Det demokratiske arbeiderpartiet, Partido Democrático Trabalhista (PDT), og appellerte til tilhengerne av «nasjonal suverenitet» innen det brasilianske militæret. De argumenterte mot salget av selskapet, som produserer kommersielle og militære fly, til det USA-baserte konsernet Boeing, med den begrunnelse å ville forsvare «den brasilianske nasjonens strategiske interesser».
Selve essensen av dette nasjonalistiske programmet er faktisk dets søken etter en tilpasning til imperialismen. Dette demonstreres av den ubetingede tilpassingen av Den internasjonale arbeiderligaen, International Workers Unity (IWU-FI), som har PSTU som sin hovedseksjon, til amerikansk imperialismes «strategiske interesser» på den globale arenaen.
IWL-FI støtter inderlig USA-NATO i deres stedfortrederkrig mot Russland over Ukraina, og avviser truslene om en nukleær utveksling, og forlanger «å føre krigen til sin slutt». Organisasjonen erklærer i én av dens uttalelser: «Vi mener at det er helt riktig å mobilisere for å kreve at regjeringene (spesielt imperialistlandene) besørger den ukrainske motstanden våpen og alt nødvendig materiale (ammunisjon, mat, medisiner), direkte og betingelsesløst.»
For arbeiderklassens politiske uavhengighet, og byggingen av Socialist Equality Party i Brasil
Kapitalismens globale krise, besvart av styringsklassen med en vending til verdenskrig, diktatoriske regimer og ødeleggelsen av massenes levekår, åpner samtidig en ny revolusjonær epoke.
Den eksplosive politiske situasjonen i Brasil, et akutt uttrykk for den internasjonale krisa, har ingen progressiv løsning innenfor det nasjonale rammeverket av kapitalistpolitikk. For å konfrontere den må arbeiderklassen mobiliseres som en uavhengig, internasjonalt forent politisk kraft under banneret av sosialistisk verdensrevolusjon.
Utviklingen av denne uavhengige politiske bevegelsen i arbeiderklassen går ikke gjennom de nasjonale amalgameringene av stalinismens og pabloismens politiske arvinger. Tvert imot, det fordrer en bevisst avvisning av deres bedragerske politiske tradisjoner.
For å smi det revolusjonære lederskapet som fordres av det 21. århundres sosialistiske oppgaver må arbeiderklassen gjøre opp regnskap med sin egen historie, med det siste århundrets kolossale revolusjonære seire og nederlag. Det må i Brasil og andre steder bygges Socialist Equality Partier basert på programmet og historikken til trotskistbevegelsen, som er nedfelt i Den internasjonale komiteen av Den fjerde internasjonale (ICFI).