Det konservative partiet har salvet Rishi Sunak til sin nye partileder. Med personlig formue på anslagsvis £ 730 millioner vil han nå bli den desidert rikeste statsministeren i britisk historie.

Sunak ble nominert av litt over 200 Tory-MPer (parlamentsmedlemmer) og mandag erklært vinneren, etter at hans eneste gjenværende utfordrer til lederskapsvalget, Penny Mordaunt, kasta inn håndkleet i tolvte time.

En rask, uimotsagt kroning av Liz Truss’ erstatter var hva størstedelen av Tory-partiet hadde håpet å oppnå, for å påtvinge befolkningen den tredje statsministeren på tre måneder, og skjerme deres kriserammede regjering fra den folkelige harmen. Men det helt og holdent antidemokratiske, høyreorienterte lederskapsvalget har de fire siste dagene likevel blitt avslørt for hva det er verdt, av Boris Johnsons vampyraktige gjenkomst fra hans politiske grav, kastet for bare seks uker siden av historiens største kabinettfratredelse, under overveldende folkelighet hat og forakt.

I en åpen fornærmelse mot de millionene som led under hans «la likene hope seg opp i tusenvis»-respons på Covid-pandemien, raste Johnson i retning av de nødvendige 100 MP-nomineringene for å komme seg på valgseddelen, med påstander om å ha nådd terskelnivået, før også han søndag kveld kastet inn håndkleet og avsluttet hans valgkampanje.

At han trakk seg fra lederskapskonkurransen sier like mye som det at han meldte seg med på den. Johnson kunngjorde: «Et parlamentsvalg nå ville vært en katastrofal distraksjon,» og ytret bekymret: «Du kan ikke styre effektivt med mindre du har et forent parti i parlamentet ... Derfor er jeg redd det er best at jeg ikke lar min nominasjon gå videre, og forplikter min støtte til den som lykkes.»

Johnson lyver lettere enn han trekker pusten. Men hvorvidt han virkelig hadde nok MPer som støttet ham til å komme på valgseddelen, eller om han ble tvunget til denne handlingen på grunn av mangel på støtte, og uansett hva hans neste skritt blir, årsaken til hans retrett er den samme.

Styringsklassen legger et enormt press på Toryene for å trekke seg tilbake fra avgrunnens rand, og få undertrykt fraksjonssplittelsene som river partiet fra hverandre. Framfor alt har de som oppgave ikke å vippe landet ut i et parlamentsvalg, som vil kunne bli fokuspunktet for den massive motstanden i arbeiderklassen mot den planlagte agendaen med «tåredryppende tøffe» innstramminger, videreført krig med Russland, og fortsatt masseinfeksjon med Covid-19.

Sunak har vunnet støtte fra hoveddelen av Tory-partiet som mannen best rustet til å videreføre denne politikken. Som Johnsons finansminister bekledde han den nest høyeste posten i regjeringen som spilte en ledende rolle i NATOs pådriver for krig over Ukraina. Han presset kontinuerlig på for å fjerne restriksjoner for spredningen av pandemien, for å frigjøre profittstrømmen.

Sunak blir ansett som en oppgradering relatert hans forgjengere, på den økonomiske politikken. Truss fikk hennes politiske strupe skåret over av det globale finansoligarkiet, som satte tommeskruer på den britiske økonomien i protest mot hennes planer om massive statlige låneopptak. I Sunak, en obskønt velstående tidligere hedgefondspartner, har de besørget at hun erstattes med en av deres egne. Toryene som innsatte ham i embetet handlet i siste instans på markedets diktater.

Jeremy Hunt, nåværende finansminister, som også ble hentet inn etter markedenes oppfordringer, av Truss, for å forberede ei rekke utgiftskutt og skatteøkninger for presentering i en finanserklæring den 31. oktober (Halloween), er en av Sunaks ledende supportere. Han skrev i Sunday Telegraph: «For å gjenopprette stabilitet og tillit trenger vi en leder som kan stoles på, til å ta vanskelige valg.»

Sunaks jobb ville bli å «handle i den nasjonale interessen, selv når det måtte være upopulært».

Mervyn King, tidligere guvernør for Bank of England (BoE), gjorde klart hva dette vil bety, i et intervju med BBC. Spurt om han ville sammenligne kuttene som planlegges med innstrammingene til tidligere Tory-finansminister George Osborne i perioden fra 2010 til 2015, svarte King: «På noen måter vil det kunne bli vanskeligere.»

Han la til: «Dette gir ikke et særig rosenrødt bilde for de neste kommende årene, men det vi trenger er en regjering som vil fortelle oss ærlig og oppriktig at det er en reduksjon av vår nasjonale levestandard, fordi vi har bestemt oss for å hjelpe Ukraina og konfrontere Russland, og det betyr at alle av oss må vi dele byrden.»

Osbornes nedskjæringer førte til mer enn 330 000 overtallige dødsfall i årene fra 2012 til 2019, ifølge «et konservativt estimat» i studier utført av University of Glasgow og Glasgow Center for Population Health (GCPH). Hvert og ett av disse var den brutale konsekvensen av kutt i sosiale tjenester og en uforlignelig stagnasjon av lønningene, som førte til at arbeidere sto overfor den verste levekostnadskatastrofen i manns minne.

Sunaks kroning er en knusende eksponering av Labour Party’s handlinger under sir Keir Starmer.

Labour-partilederen har brukt dagene siden Truss’ avgang til å appellere til Tory-partiet om å «sette landet først» og bidra til å stemme ut regjeringen, samtidig som han lovet å fortsette der Toryene slapp, med påleggingen av innstramninger, og føring av krig om nødvendig.

Lisa Nandy, skyggeminister for departementet Leveling Up, uttalte seg til Sky News på søndag der hun sa: «Det er nå helt opp til Tory-MPene ... Vi oppfordrer dem til å sette landet foran partiet, og gjøre det rette.»

Starmer presenterte hans høyreorienterte pitch i et intervju med Sunday Times, der han gjorde det klart at Labour i regjering ikke ville endre retningen, men tilby styringsklassen et mannskapsskifte for å besørge «stabilitet».

Han argumenterte: «Vi trenger en seriøs, troverdig Labour-regjering av partiet for sunne penger, og det er det desidert mest sannsynlige for fullstendig å få roet markedet ... det er investorer med enorme pengemengder som ikke har tillit til hva dette kaotiske og forvirrede partiet foretar seg.»

Der han advarte for at Tory-krisa «reduserer tilliten markedene og andre har til vår økonomi, og ødelegger vårt renomé i utlandet,» la han til: «Snakk med enhver forretningsperson som har reist litt de siste ukene, og de vil fortelle dere det.»

Han oppsummerte: «Vi har alle en plikt til å redusere risikoen, og det gjør vi med et generalvalg,» og «en påtroppende Labour-regjering, med Rachel Reeves som finansminister, med absolutt klare finanspolitiske regler.»

Til syvende og sist stilte Toryene Starmer appellerte til opp bak Sunak, for å vise et forent Conservative Party. Dette kan imidlertid falle fra hverandre. Labour kan fortsatt få gehør for partiets appell til Tory-opprørere for en mistillitsavstemming blant misfornøyde Johnson-supportere.

Tory-MP Nadine Dorries tvitret: «Rishi og Penny nektet å forene seg, til tross for forespørsler fra Boris, som vil gjøre regjering fullstendig umulig. Det vil nå bli umulig å unngå et GE [General Election; parlamentsvalg].»

MPen Zac Goldsmith tvitret: «Jeg ser ikke hvordan vi kan ha en 3. ny statsminister – & et politisk program som er milevis unna det opprinnelige manifestet – uten å henvende oss til landet.»

En annen Tory-MP, Chris Chope, sa til BBC Radio 4: «Med mindre vi kan ha noen som vår leder i parlamentet som befaler parlamentspartiets støtte og respekt, er vi faktisk uregjerlige ... et generalvalg er i all hovedsak det eneste svaret.»

Britisk politikk har blitt omgjort til dette bysantinske systemet av palasskupp, domstolsintriger og bakromsavtaler, fordi den reelle opposisjonen, arbeiderklassen, holdes ekskludert fra det politiske liv av Labour og fagforeningsbyråkratiet.

Millioner av arbeidere presser på for streikeaksjoner, der de er kastet ut i desperasjon og fattigdom. Likevel har ikke på noe tidspunkt mer enn 180 000 vært i streik til enhver tid – og dét bare én dag.

Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer til at det dannes grunnplankomitéer som tar kontrollen over disse kampene fra byråkratiet, og forbereder for en generalstreik. En vesentlig oppgave for disse komitéene er å forlange et øyeblikkelig parlamentsvalg.

Vesentlige arbeidskamper kan velte regjeringen. Men hva ville erstatte den? Arbeidere blir oppfordret av [det sentrale fagforbundet] Trades Union Congress og fagforeningsledere til å falle inn på rekke bak Starmer. Dette må avvises og motarbeides, der de mest framskredne arbeiderne treffer beslutningen å bygge et nytt sosialistisk lederskap.

SEP ville anvende et valg til å utfordre og avsløre Tory-Labour-konspirasjonen, varsle arbeidere om deres felles agenda om krig mot Russland og Kina, og klassekrig mot arbeiderklassen, og for å bygge støtte for det nødvendige sosialistiske alternativet til kapitalismen og dens partier.