Den 20. oktober 1922, nå for nøyaktig 100 år siden, holdt Leo Trotskij en av hans store politiske taler for medlemskapet i Moskva-avdelingen av Det russiske kommunistparti. Den ble presentert i påvente av Den kommunistiske internasjonales åpning av Den fjerde kongressen, som begynte to uker seinere, den 5. november 1922.

Kongressen sammenfalt med femårsdagen for Oktoberrevolusjonen i 1917 [o. anm.: etter overgangen fra den gregorianske til den julianske kalenderen], der arbeiderklassen under ledelse av Bolsjevikpartiet erobret makten, som ble overført til arbeiderrådene (sovjetene) og skapte historiens første arbeiderstat. Bolsjevik-seieren besørget en enorm impuls for opprettelsen av Den

kommunistiske (tredje) internasjonale, som avholdt sin første Kongress i mars 1919. På det tidspunktet var Bolsjevik-regimet under beleiring, og sloss mot kontrarevolusjonære hærer støttet av verdensimperialismen i deres bestrebelser for å kvele revolusjonen. Men i 1922 hadde de kontrarevolusjonære styrkene blitt beseiret av Den røde armé, anført av dens sentrale kommandant Leo Trotskij, hvis politiske autoritet og prestisje i Sovjetunionen bare ble overgått av Lenin.

Arbeiderstaten hadde overlevd, men Bolsjevik-regimet konfronterte konsekvensene av de tre årene med verdenskrigens økonomiske ødeleggelser som hadde gått forut for Oktoberrevolusjonen, og av de tre ytterligere årene med borgerkrig. Sovjet-regimet var forøvrig ikke etablert i et framskredent kapitalistland – som Frankrike, Tyskland, Storbritannia og USA – men i det økonomisk og kulturelt tilbakestående Russland.

Muligheten for at arbeiderklassen skulle komme til makten i et tilbakestående land hadde blitt forutsett av Trotskij i hans utarbeidelse av Teorien om permanent revolusjon, mer enn et tiår før Oktoberrevolusjonen i 1917. Men verken Trotskij eller Lenin og Bolsjevik-partiet hadde trodd at sosialisme kunne konstrueres innenfor rammeverket av én enkelt nasjonal stat, enn si én som var økonomisk og sosialt tilbakestående.

Selv da de organiserte omveltingen av kapitalismen i Russland insisterte Lenin og Trotskij på at skjebnen til den sosialistiske revolusjonen i Russland var betinget av arbeiderklassens erobring av makten i ett eller flere av de framskredne kapitalistlandene. Den sosialistiske verdensrevolusjonens sentralitet i Bolsjevikenes politiske overlegninger var ikke et uttrykk for utopiske dagdrømmerier. Verdenskrigen fra 1914 til 1918, som hadde oppstått ut av kapitalismens motsetninger som verdenssystem, akselererte og forsterket den økonomiske krisa og de sosiale konfliktene som genererte ei massiv bølge av militante og åpenlyst revolusjonære arbeiderklassekamper som feide over det vestlige og det sentrale Europa.

Men styringsklassene i Tyskland, Italia og andre land sloss heftig imot det revolusjonære tidevannet; og Sovjetunionen forble en isolert arbeiderstat. Dette tvang Bolsjevik-regimet til å vedta Den nye økonomiske politikken (NEP) innen USSR, som innebar å akseptere den begrensede gjenopplivingen av kapitalistisk aktivitet for å stabilisere sovjetøkonomien.

På Den kommunistiske internasjonales Tredje kongress i 1921 hadde den russiske delegasjonen – med Lenin og Trotskij i de ledende rollene – kjempet for å omdirigere de nystiftede europeiske Kommunistpartiene i retning av en langtrukken kamp for å etablere deres autoritet i arbeiderklassen. Denne prosessen med reorientering og politisk utdanning skulle fortsette på Den fjerde kongressen.

Trotskijs tale den 20. oktober var en ekstraordinær analyse av utfordringene den nye Kommunistiske internasjonale konfronterte. Mange av saksanliggendene som ble behandlet i denne

talen ble videreutviklet i den monumentale rapporten av tre timers varighet som Trotskij leverte litt mer enn tre uker seinere for Den fjerde kongressen. I løpet av den ene dagen, den 14. november 1922, talte Trotskij i hele ni timer, der han leverte rapporten først på tysk, deretter på fransk, og til slutt på russisk.

Trotskij undersøkte den motstridende utviklingen av den sosialistiske verdensrevolusjonen, som hadde oppnådd sin første store seier i det tilbakestående Russland, i stedet for i verdensimperialismens framskredne sentra.

Han bemerket en grunnleggende forskjell i den revolusjonære prosessen i Russland, sammenlignet med den i et framskredent land som USA. I det førstnevnte var ikke maktovertakelsen det største problemet, men det å kunne holde på makten i kjølvannet av den kapitalistiske statens omvelting.

I de framskredne landene ville det bli vanskeligere å oppnå makt, fordi «borgerskapet er langt bedre organisert og mer erfarent, fordi der har småborgerskapet blitt uteksaminert fra storborgerskapets skole, og er derfor også langt mektigere og mer erfarnt ...»

Trotskij advarte, profetisk, at borgerskapet i de framskredne landene, etter med forferdelse å ha bevitnet omveltingen av den russiske styringsklassen, bevæpnet «kontrarevolusjonære gjenger» for å ødelegge den revolusjonære sosialistbevegelsen.

Trotskij forklarte betydningen av Mussolinis framvekst i Italia, og beskrev fascismen som «hevnen, gjengjeldelsen forlangt av borgerskapet for den frykten det hadde opplevd i løpet av septemberdagene i 1920», da massive streiker feide over landet.

Men hvorfor sviktet den revolusjonære bevegelsen, og hvorfor førte det til fascismens framvekst? Der han besvarte spørsmålet «Hva manglet?» uttalte Trotskij: «Det som manglet var det politiske premisset, det subjektive premisset, dvs. proletariatets erkjennelse av situasjonen.»

«Det som manglet var en organisasjon i spissen for proletariatet, som var kapabel til å utnytte situasjonen til ikke annet enn den direkte organisatoriske og tekniske forberedelsen av en oppstand, av omveltingen, makterobringen, og så videre. Dette var det som manglet.»

Trotskij avviste den mekaniske formalismen som insisterte på det uunngåelige og fullt forutsigbare resultatet av store sosioøkonomiske og historiske prosesser. I de «historiske krefters dialektikk» er arbeiderklassens handlinger, påvirket og ledet av marxistpartiet, de avgjørende.

Den fjerde kongressen til Den kommunistiske internasjonale (også kjent som Komintern) var den siste der Lenin fortsatt deltok, da han allerede hadde fått det første av ei rekke hjerneslag som snart skulle bringe hans politiske aktiviteter til en ende. Bare en måned seinere, i desember 1922, begynte

den politiske konflikten innen ledelsen i Det russiske kommunistpartiet å komme til syne, som i oktober 1923 skulle føre til grunnleggelsen av Venstreopposisjonen. Prosessen med byråkratisering og politisk reaksjon, eksemplifisert ved Stalins framvekst, førte til en forkastelse av strategien for permanent revolusjon og perspektivet på sosialistisk verdensrevolusjon, og til adopteringen av det antimarxistiske nasjonalistiske programmet «sosialisme i ett land».

Denne nasjonalistiske omveltningen av sosialistisk internasjonalisme fikk ødeleggende konsekvenser for Den kommunistiske internasjonale, for den internasjonale arbeiderklassen og for Sovjetunionen selv. Oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991 var den endelige ødeleggende bekreftelsen av stalinismens kontrarevolusjonære essens, og alle relaterte forestillinger om en nasjonalistisk vei til sosialisme.

Ikke desto mindre, arven etter Trotskijs store teoretiske verk ble videreført av Den fjerde internasjonale, som han grunnla i 1938, og som i dag er representert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Trotskij forblir den ruvende skikkelsen i det 20. århundres revolusjonære sosialismes historie. Hans tale den 20. oktober 1922 eksemplifiserer hans politiske tankegangs fremragende relevans. Denne talen, holdt for ett århundre siden, har knapt blitt foreldet. Det er knapt engang nødvendig å konsultere ei ordliste. Trotskij arbeider med økonomiske, politiske og sosiale spørsmål som er forståelige i fullt moderne termer. Den essensielle betydningen av revolusjonært lederskap, dynamikken i verdens kapitalistkrise, fascismens politiske betydning, og relasjonen mellom objektive og subjektive faktorer i den revolusjonære overgangen fra kapitalisme til sosialisme, alt av dette er behandlet i Trotskijs rapport.

Og, i noe som kan virke som en bemerkelsesverdig tilfeldighet, retter Trotskij til og med oppmerksomhet på implikasjonene av den britiske statsministeren David Lloyd Georges plutselige fall fra makten, den 19. oktober 1922, nøyaktig ett århundre før den stupbratte kollapsen av Liz Truss’ skjebnesvangre premierskap. Den seks-år-lange ledelsen til Lloyd George kan selvfølgelig ikke sammenlignes med Liz Truss’ seks-uker-lange farse. Men det er ikke vanskelig å forestille seg at Trotskij ville ha tolket den trussiske farsen som et symptom på det nært forestående sammenbruddet av det borgerlige styret i Storbritannia, og utviklingen av ei revolusjonær krise. Trotskij ville i denne krisa ha sett en enorm mulighet for marxister til å utvide sin autoritet innen arbeiderklassen og til å overvinne innflytelsen fra det reaksjonære Labour Party og fagforeningsorganisasjonene.

Den grundige studien av Trotskijs skrifter er essensielt for utarbeidelsen av strategien og taktikken for sosialistisk revolusjon i epoken av imperialismens dødskramper. Trotskisme er det 21. århundres marxisme.