Tirsdag fant det sted en begivenhet som innkapsler den essensielle klassedynamikken som er til verks i den globale kapitalistøkonomiens stadig dypere krise, der inflasjonen stiger til det høyeste nivå på fire tiår, der rentehevingene fra den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, og andre sentralbanker videreføres, og faren for en verdensresesjon er stadig mer overhengende.

Aksjekursene på Wall Street steg for andre dag på rad, etter å ha blitt hamret den siste perioden, etter en Bloomberg-rapport som i henhold til deres økonomiske modell-utsikter sier en amerikansk resesjon i løpet av de 12 neste månedene er så godt som helt sikkert.

Finansspekulantene sikler over utsiktene til en resesjon, vel vitende at Feds politikk ikke er innrettet på å dempe selskapers prisehauking og deres rekordprofitter, men på å sløye arbeidernes lønninger.

Klasseinnholdet i den såkalte «kampen mot inflasjon», som er Feds og andre sentralbankers mantra, ble mandag stavet ut i klare ordelag av tidligere president Trumps økonomiske rådgiver Gary Cohn.

«Vi er nødt til å se arbeidsplassødeleggelse dersom vi virkelig skal se inflasjonen bremses,» sa han i et intervju med Yahoo Finance.

Cohn slapp katta ut av sekken for hva «kampen mot inflasjon» angår, og gjorde det klart at det ikke har noe å gjøre med prisøkningene som river fra hverandre levestandarder, og at denne kampens sentrale fokus kun er på én pris: Den for arbeidskraften, dvs. lønningene.

«Vi har nå en mindre del av USAs befolkning som deltar i arbeidsstyrken, og derfor må selskaper betale arbeidere mer for å tiltrekke seg dem inn i arbeidsstyrken, som er inflasjonsdrivende. Lønningene går opp, så dette er inflasjonært,» sa han.

Denne påstanden er en total forfalskning. Som alle økonomiske rapporter indikerer, inkludert Det internasjonale pengefondets World Economic Outlook, utgitt i forrige uke, har lønningene ikke holdt tritt med inflasjonen, verken i USA eller i resten av verden.

Den inflasjonære spiralen er resultatet av de kapitalistiske styringsklassenes handlinger. Nektingen fra regjeringer rundt i verden av å iverksette folkehelse-sikkerhetstiltak for å eliminere Covid-19 fra den menneskelige befolkningen, for at disse nødvendige tiltakene ikke skulle kunne få noen negativ innvirkning på aksjemarkedet, utløste krisa i forsyningskjeden.

Prisøkningene har nå blitt forsterket av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, av alle regjeringenes vesentlige økninger av militærutgiftene, og den spekulative bobla skapt av strømmen av ultrabillige penger inn i finanssystemet det siste halvannet tiåret.

På toppen av dette er det en gjennomgående utskvising av profitter fra mat- og energigigantenes side, og av hedgefonds og andres spekulasjoner i matvarer, metaller, energi og andre grunnleggende råvarer, som FNs konferanse om handel og utvikling (UNCTAD) gjorde det klart i en rapport utgitt tidligere denne måneden.

Men sentralbankene, og finanskapitalens representanter, har aldri latt sannheten komme i veien for deres klassekrigsagenda rettet mot arbeiderklassen.

Cohns kommentarer om arbeidsplassødeleggelse understreker kommentarene for noen måneder siden fra Lawrence Summers, Demokratenes tidligere finansminister, som oppfordret til en arbeidsledighet på fra 5 til 6 prosent over flere år, eller en ledighet på 10 prosent i minst ett år.

Finansaristokratiet anvender to våpen for å forfølge sin agenda.

På den økonomifronten følger man i fotsporene etter tidligere Fed-styreleder Paul Volcker, som på 1980-tallet hevet rentenivåene til rekordhøyder for å indusere den dypeste resesjonen siden 1930-tallet, for å få banket ned lønnskrav og omstrukturert klasserelasjonene.

Samtidig er agendaen betinget av at fagforeningsapparatet viderefører og utdyper den rollen det har spilt under og helt siden Volcker-angrepet: Undertrykkelsen, med alle de nødvendige virkemidler, av arbeiderklassens uavhengige kamp mot eskalerende kutt av dens levestandarder og de stadig mer utålelige arbeidsvilkårene, som har vært pålagt over flere tiår og ble intensivert under pandemien.

På grunn av den amerikanske sentralbankens sentrale rolle i det globale finanssystemet, river Feds rentehevinger sin vei gjennom verdensøkonomien. Det internasjonale pengefondet (IMF) har advart for at minst en tredjedel av landene vil lide en økonomisk sammentrekning det kommende året. Verdensbanken (WB) og FN (UNCTAD) har begge fastslått at de synkroniserte rentehevingene induserer en global resesjon.

En ond sirkel er på gang. De amerikanske rentehevingene øker verdien av dollaren mot andre valutaer. Valutaforringelsene betyr at kostnadene stiger for disse landenes importer, da de som oftest er priset i amerikanske dollar, som i sin tur gir næring til inflasjonen. Sentralbanker rundt om i verden hever deretter deres styringsrenter, som fører til ytterligere økonomisk resesjon.

Som Edward Luce, spaltist i Financial Times, nylig bemerket, er Fed «motoren for global sammentrekning» og «monetær smerte er USAs raskest voksende eksport.»

Men lønningene er på ingen måte den eneste målskiva, som den pågående finanskrisa i Storbritannia har vist. Den massive strukturen av gjeld og fiktiv kapital, bygget opp i løpet av det halvannet siste tiåret, kan bare holdes opprett dersom det er en kontinuerlig tilførsel fra merverdistrømmen hentet ut av arbeiderklassen og inn i finanskapitalens bankhvelv.

Bassenget av merverdi som finanskapitalen nærer seg av må utvides, på den ene siden gjennom undertrykkingen av lønningene, og på den andre gjennom kutt i det moderne samfunnets livsviktige sosiale tjenester. Dette er betydningen av finansstormen i Storbritannia den siste måneden.

Finanskapitalens innvendinger mot Truss-regjeringens minibudsjett var ikke at mer penger skulle øses ut over selskapene og de superrike via skattekutt for £ 45 milliarder [NOK 536 milliarder], men at dette ikke var finansiert. Dvs., kravet var at kuttene måtte finansieres gjennom ytterligere nedskjæringer av allerede kvestede tjenester som landets offentlig helse- og utdanningsvesen.

Dette programmet blir nå iverksatt, mens en re-konfigurert Tory-regjering forbereder store kutt som skal kunngjøres i slutten av inneværende måned, for å «gjenopprette tilliten».

Og denne klassekrigsagendaen må etterfølges over hele verden, som det ble presisert i IMFs finanspolitiske rapport, Fiscal Monitor Report, utgitt i forrige uke. Den sa at i sammenheng med høy inflasjon, økende gjeld og stigende renter var konsistens i penge- og finanspolitikken «av overordnet betydning», regjeringer har mao. å holde deres budsjetter på en «innstrammende kurs».

Men denne «innstrammingen» vil ikke bli anvendt for militærutgiftene, der regjeringer rundt om i verden bruker stadig stigende mengder ressurser til deres krigsbudsjetter.

Hva angår inflasjon er politikken «la den rase,» med IMF som erklærer at «bestrebelser for å begrense prisstigninger gjennom priskontroller, subsidier eller skattekutt vil være kostbare for budsjettet, og i siste instans ineffektive.»

Hva må responsen bli på denne utløsingen av klassekrig på hjemmebane og de tiltakende farene for verdenskrig, med potensielle nukleære konsekvenser? Dét er nøkkelspørsmålet arbeiderklassen står overfor i USA, sentrum av det globale kapitalistsystemet, og i alle andre land.

World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen har fremmet et klart program: Utviklingen av grunnplankomitéer i alle bransjer og på alle arbeidsplasser, for å bryte fagforeningsbyråkratiets kvelertak, og for å fremme arbeiderklassens uavhengige kamp for å få dekket dens behov. I USA er det høyeste uttrykket for denne kampen Will Lehmans kampanje, der han stiller til valg som president for United Auto Workers (UAW).

Dette perspektivet reiser nødvendigheten for et politisk program, basert på forståelsen av at, uansett den umiddelbare formen av myriaden av plyndringer arbeiderklassen påføres, er de alle forankret i systemets stadig dypere krise som helhet, og at kampen for sosialisme er aksen i kampen for å velte profittsystemets diktatur.