Ingenting avslører så sterkt AFL-CIOs karakter som et pro-kapitalistisk og pro-imperialistisk fagforbund som Randi Weingartens bevisste tilsløring av ukrainsk fascismes historiske forbrytelser under hennes pro-krig-turné til Ukraina denne uka.

I hennes tweets fra besøket i Ukraina hevdet Randi Weingarten at hun var der «på vegne av» de 1,7 millioner amerikanske lærerne som er medlemmer av [lærerfagforbundet] AFT. Dette er ei skamløs løgn. Hun turnerte ikke i Ukraina som en representant for lærere, men som en lojal tjener for det amerikanske statsapparatet, for militæret og krigsprofitørene som har håvet inn rekordprofitter fra våpenleveranser for flere milliarder dollar til Ukrainas hær og paramilitære fascister.

Ingen av hennes diskusjoner har hatt noe med interessene til arbeidere i Ukraina å gjøre, enn si de i USA. Under hennes reise møtte Weingarten USA-støttede fagforeningsrepresentanter som nå blir formant av Zelenskyj-regjeringen til å pålegge massive angrep på den ukrainske arbeiderklassen. I dag, fredag, snakker hun med representanter for de polske lærernes fagforeninger i Warszawa, som kaver for å få lagt lokk på voksende harme fra arbeiderklassen midt under skyhøy inflasjon.

Hennes krigsturné i Ukraina kulminerte med et besøk i Lviv, der Weingarten var frekk nok til å referere til fascistmassakren i byen for å rettferdiggjøre hennes støtte til USA-NATO-krigen mot Russland. Torsdag postet hun en tweet der hun sa: «Tilbrakte tid i dag med å spasere gjennom det jødiske kvarteret i Lviv, og til minnesmerket i den jødiske ghettoen. I årene fra 1941 til 1943 ble 140 000 jøder drept. Det tilsvarte 98 % av den jødiske befolkningen – som utgjorde 30 % av Lvivs daværende befolkning.»

Det Weingarten unnlot å nevne er at fascistene i Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN-B), under ledelse av Stepan Bandera, spilte en kritisk rolle i utryddelsen av den jødiske befolkningen i Lviv. Denne unnlatelsen var ingen tilfeldighet. Dagen før møtte Weingarten Lvivs borgermester Andriy Sadovyi. Weingarten postet en tweet der hun sa: «Tre ord veileder ham — ‘ubrutt, utholdenhet og overlevelse.’» Sadovyi er faktisk en uttalt beundrer av fascisten Bandera.

Sadovyi berømmet i 2011 Bandera og hans fascistallierte Roman Sjukhevitsj som «våre helter» som «forsvarte vår jord» og som måtte hedres av «barn og ungdom». Den 26. februar oppfordret han innbyggerne til å forsvare byen med det han kalte «Bandera smoothies» – hans betegnelse for Molotov-cocktails.

Under Sadovyis administrasjon har store deler av Lviv blitt forvandlet til det som kan betegnes som en fornøyelsespark for fascister. Byen er full av monumenter over ukrainske fascister og nazikollaboratører, og mange gater og bygninger er oppkalt etter dem. Simon Wisenthal-senteret kritiserte i 2012 Sadovyi direkte for å ha forsøkt «å dekke over veldig sterke manifesteringer av antisemittisme» i Lviv, og fordømte byadministrasjonen for å fortsette «å gå god for antisemittisme», blant annet ved å tildele en pris dedikert til Bandera.

Ifølge historikeren Per Anders Rudling er den kanskje mest populære lokale restauranten, Kriyvka, tematisk innredet etter OUN-Bs væpnede fløy, UPA (Ukrainas opprørsarmé). Restaurantens motto er «Kampen fortsetter», og den hevder å tiltrekke seg 1 million besøkende i året. På menyen tilbyr de retter som «Kaldt kokt svinekjøtt ‘Hände Hoch’, og ‘Combat serenade’. Gjestene plasseres i spisestuer dekorert med «overdimensjonerte portretter av Bandera», mens toalettene er stinne av anekdoter om russere og jøder. Dette er bare én restaurant i en serie av «fascist-pop»-kafeer og puber som drives av en av byens mest suksessfulle gründere.

Nasjonal-universitetet Lviv Ivan Franko, hvor Weingarten møtte den viktigste ukrainske lærerfagforeningens offisielle funksjonærer, er med Rudlings formulering, «eksplisitt forpliktet til å etnisere studentmassen, og produsere en nasjonalt bevisst elite». Unviversitetet er et av de viktigste knutepunktene i ukrainsk akademia der skillelinjene mellom det som anses å være «legitimt» studiepensum og ultranasjonalistisk propaganda er systematisk uskarpe.

Weingartens promotering av disse høyreekstreme politikerne og institusjonene, og hennes bevisste taushet om de ukrainske fascistenes forbrytelser mot den jødiske befolkningen i Lviv og Ukraina har de mest faretruende implikasjoner.

På grunn av Ukrainas geostrategiske og økonomiske betydning okkuperte tysk imperialisme landet i begge verdenskrigene, og forsøkte å underlegge seg det. Men det gjorde Tyskland aldri uten betydelig kollaborering fra det nasjonalistiske borgerskapet, og fra lokale ytrehøyrekrefter. Under den andre verdenskrig antok dette samarbeidet monstrøse proporsjoner. De ukrainske fascistene i OUN, som oppsto fra en voldelig, nasjonalistisk reaksjon mot den sosialistiske Oktoberrevolusjonen i 1917, ble en sentral bærebjelke i nazikrigen mot Sovjetunionen og helt spesielt i Holocaust. De var gjennomsyret av rasistisk fascistideologi, der hatet mot jøder ble smeltet sammen med den mest voldelige antikommunismen.

Selv om Lviv den gang var en multietnisk by befolket av polakker, jøder og ukrainere, tok den form av å bli et kjerneområde for den ukrainske ytrehøyresiden. Det var i Lviv, den 30. juni 1941 kl. 20:00, at Jaroslav Stetsko fra OUN-B utropte en uavhengig ukrainsk stat «under ledelse av Stepan Bandera» og lovet Ukrainas samarbeid med «Det nasjonalsosialistiske Stor-Tyskland, som under ledelse av Adolf Hitler, skaper en ny orden i Europa og i verden, og som hjelper den ukrainske nasjonen til å frigjøre seg fra den muskovittiske okkupasjonen.» Over hele byen hengte nazistene og OUN-B opp gule og blå flagg sammen med hakekorsflagg, så vel som plakater med slagord som «Lenge leve Stepan Bandera, Lenge leve Adolf Hitler».

Samtidig som OUN-B proklamerte deres «uavhengige ukrainske stat» var den mest uhyrlige pogromen under naziokkupasjonen på gang i Vest-Ukraina. Fra tidlig om morgenen 1. juli 1941 begynte medlemmer av den ukrainske militsen som var satt opp av OUN-B, å slepe jøder ut fra deres hjem og til fengselsgårdene, hvor de ble tvunget til å delta i ritualer som angivelig viste deres ansvar for forbrytelser begått av den sovjetiske hemmelige etterretningstjenesten NKVD. Deretter ble de brutalt slått og banket ihjel. Jødiske kvinner ble sparket, slått, kledd nakne og voldtatt; gravide ble sparket og slått i magen. Pogromens gjerningsmenn var framfor alt ukrainske nasjonalister, men også tyske okkupasjonsstyrker, så vel som elementer fra den lokale ukrainske og i mindre grad også den polske befolkningen.

Historikeren Grezgorz Rossoliński-Liebe, som skrev den autoritative biografien om Stepan Bandera [engelsk tekst], understreket at pogromen var «en godt organisert aksjon» der «den ukrainske militsen etablert av OUN-B kollaborerte tett med tyske formasjoner ...» (Grezgorz Rossoliński-Liebe, Stepan Bandera: The Life and Afterlife of a Ukrainian Nationalist: Fascism, Genocide, and Cult, Stuttgart: Ibidem Verlag, 2014, s. 212).

Pogromen er estimert å ha resultert i fra 7 000 til 8 000 dødsofre. Mindre enn to måneder seinere, fra 25. til 28. juli, iscenesatte de ukrainske nasjonalistene den neste pogromen i Lviv, der de drepte ytterligere anslagsvis 1 500 mennesker. Historikere anslår det totale antallet drepte i antijødiske pogromer ledet av OUN-B, i de første månedene etter naziinvasjonen i Vest-Ukraina, til 39 000.

Uhyrlige som disse tallene er utgjør de bare en relativt liten del av de ukrainske fasciststyrkenes forbrytelser under den andre verdenskrig. Medlemmer av OUN-B ble en masse integrert inn i politiet under de tyske okkupasjonsmyndighetene, politienheter som spilte en sentral rolle i Holocaust i Ukraina. Minst 1,6 millioner ukrainske jøder ble drept i dette genocidet.

Den ukrainske fascismens forbrytelser var ikke begrenset til uhyrligheter begått mot den jødiske befolkningen. I årene 1943 til 1944 engasjerte OUN-B og UPA seg også i folkemordsmassakrer mot den polske befolkningen, som i århundrer hadde levd på det som nå er ukrainsk territorium. Øst-Galicia, der Lviv er beliggende, sammen med regionen Volhynia, ble igjen sentrum for OUN-UPA-massakrene. Mellom 70 000 og 100 000 polske menn, kvinner og barn ble myrdet av OUN-UPA, ofte med de samme bestialske metodene som de ukrainske fascistene hadde lært av nazistene og tidligere anvendt mot deres jødiske ofre.

Lærere må kanskje lure på hvorfor Weingarten bruker så mye krefter på å promotere en krig som Biden selv har sagt kan føre til «Armageddon», under betingelser der lærere konfronterer en pågående pandemi og eskalerende innstramminger, som har som målsetting å ødelegge institusjonen for offentlig utdanning.

I virkeligheten er lærere i USA ofre for de samme pro-kapitalistiske og pro-krig orienteringene som Weingarten og AFL-CIO påtvinger arbeidere i Øst-Europa. Weingarten poserer som en forsvarer av ukrainsk «frihet», mens hun og AFT har spilt en uunnværlig rolle i håndhevingen av styringsklassens «flokkimmunitet»-respons på Covid-19-pandemien, ved å presse på for den utrygge gjenåpningen av skoler på vegne av Wall Street, og mot den innbitte motstanden fra lærere og foreldre. Som resultat av denne morderiske politikken har mer enn én million amerikanere dødd, blant dem minst 8 000 lærere og 2 000 barn.

For den amerikanske styringsklassen er oppbyggingen av fasciststyrker, ikke bare i Ukraina men også hjemme, en nødvendig komponent av amerikansk imperialismes pådriver for å underlegge seg først Russland, deretter Kina, og til slutt hele kloden, for sin uhemmede dominans, og i forberedelse for en voldelig konfrontasjon med arbeiderklassen. Innenfor denne krigsstrategien både hjemme og i utlandet spiller fagforeningsbyråkratiene den kritisk viktige rollen med å få undertrykt klassekampen og underordnet arbeiderklassen til statsmaskineriets og styringsklassens interesser.

Randi Weingartens besøk i Lviv og tildekkingen av den ukrainske fascismens forbrytelser gjør to ting helt klart: For det første, en bevegelse for å få slutt på krigen må innebære et opprør fra arbeidere i USA og over hele verden mot disse reaksjonære apparatene, og etablering av et internasjonalt nettverk av grunnplankomitéer for å organisere arbeidernes kamper på en internasjonalt enhetlig og koordinert måte. Og for det andre, en sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen må forberedes og forankres i et forsvar for historisk sannhet, og i assimileringen av alle sentrale politiske lærdommer fra det 20. århundres store uløste spørsmål.