Ingen regjering i britisk historie har vært i så åpen uorden så tidlig i sin levetid som den statsminister Liz Truss leder. Innen én måned har en politiker, en gang døpt «den menneskelige håndgranat», fått en finsnaminister med det skoldende kallenavnet «Kamikaze» (Kwasi) Kwarteng.

Kaoset på Det konservative partiets årskonferanse er fundamentalt sett uttrykk for krisa som herjer både den britisk og den globale kapitalismen. Et stort antall Tory-MPer bestemte seg for å holde seg borte i år, under følgekonsekvensene av Truss’ og Kwartengs katastrofale minibudsjett, som fikk finansmarkedene til å skake. Regjeringens flaggskipspolitikk, om å skrote toppskattesatsen på 45 prosent for de mest velstående, ble droppet midt under konferansen.

De som deltok engasjerte seg i voldsomme orienteringsskriger for og imot Truss og hennes politikk, der topprangerte Toryer og statsråder meldte seg med i kampen. Tory-MPer har, uten å ville siteres, beskrevet situasjonen som et «hus i brann» og «ute av kurs og på rett vei mot et isfjell».

Mer skadelig for Truss var den åpne kritikken fra ledende Tory Party-figurer. Tidligere innenriksminister Priti Patel sa, under en utkantbegivenhet, at regjeringen «bruker penger i dag uten å tenke på morgendagen». Tidligere transportminister Grant Shapps sa til journalister at Truss hadde 10 dager på seg til å redde hennes statsministerstilling, og at han ikke trodde Tory-MPer «kommer til å sitte på deres hender».

Én seniorfigur foreslo sågar et nyvalg, der tidligere kultursminister Nadine Dorries, en nær alliert av den avsatte partilederen Boris Johnson, tvitret at Truss trengte et «nytt mandat» for å kunne forfølge hennes politiske orienteringer.

Truss’ problemer strekker seg langt forbi fortvilte tidliger ministre. Innenriksminister Suella Braverman, en høyreorientert alliert av Truss, kunngjorde at hun var «skuffet» over kuvendingen på den høyeste skattesatsen, en kommentar Leveling Up-minister Simon Clarke berømmet for dens «sunne fornuft». Braverman fordømte kolleger som hadde «iscenesatt et kupp, effektivt sett, og på en uprofesjonell måte undergravet statsministerens autoritet».

Handelminister Kemi Badenoch ble overlatt til å beklage en konferanse «beskjemmet» av Tory-MPer som «prøver å kaste granater» mot Truss, der han kritiserte Braverman for hennes «oppflammende» kommentarer. Wales-minister Robert Buckland ba kritikerne bare «holde kjeft».

I hennes partiledertale forsøkte Truss å mønstre et bryskt ansikt konfrontert med situasjonen, og rullet ut den ene Thatcheristiske overfladiskheten etter den andre, som rødt kjøtt for kongressdelegatene. I forfølgelsen av «vekst, vekst, vekst» prøvde hun å samle partiet mot den faktiske fienden – «antivekstkoalisjonen» bestående av Labour Party, «militante fagforeninger», de skotske separatistene i Scottish National Party (SNP), og alle «separatister» som forsøker å ødelegge Storbritannia, «entreprenørens fiender», det «harde venstre» og miljødemonstranter.

Hun støttet seg tungt på det partiets høyreside ville anse som løfter om folkelig oppslutning, som å «realisere løftet om Brexit» og å «stå med Ukraina», og leverte ei rekke Thatcheristiske soundbites – et «jerngrep om nasjonens finanser», et «trimmet statsapperat», beredskapen til å «gjøre det som trengs» og til å «ta de vanskelige valgene».

Men Truss var helt ute av stand til å ta adressere årsakene til krisa som ryster hennes premierskap. Hun refererte bare i helt begrenset grad til tegn på et globalt økonomisk sammenbrudd, og forklarte at disse eksterne økonomiske faktorene var ansvarlige for enhver eventuell vanskelighet med å implementere hennes skattekuttagenda, og lovet at hun hadde «lyttet» til dem som krevde en slutt på ytterligere statlige låneopptak. Men dette var schizofrent, kombinert med hennes understrekning av at hennes kuvending på reduksjonen av toppskattesatsen hadde etterlatt intakte de fleste av hennes selskapsskattekutt i størrelsesorden av multimilliarder.

Det var ingen henvisning til den voksende bølga av streiker og protester i Storbritannia og internasjonalt, som derfor tvang Daily Mail til å ta opp igjen hennes planer for «nye juridiske begrensinger [lover om minimumsnivåer for tjenester] på streiker ført av lærere, leger, sykepleiere og brannbekjempere», så vel som transportarbeidere.

Truss’ Tory-opponenter ville aldri bli fornøyde med en slik unndragelse i møte med globale investorkrav om umiddelbare innstramminger, verre enn noen hittil annonsert.

Det faktum at fokuset for Tory-leirens interne kamper forflyttet seg til planer for et kraftig realkutt i rettigheter viser de andre vesentlige bekymringene som animerte seksjoner av partiet. Truss og Kwarteng planlegger angivelig å forhindre at velferdsytelser skal stige i takt med inflasjonen, som det var lovet av Johnson, for å bidra til å betale for deres massive skattegaver til selskaper og de rike. Flere aviser refererte kilder som hevder det brygger et vesentlig opprør blant hennes MPer.

Penny Mordaunt, leder av House of Commons, Underhuset, brøyt kabinettdisiplinen tirsdag for å si at det «er fornuftig» å øke rettighetene med inflasjonen. David Frost, vanligvis en heftig kritiker av Mordaunt, kommenterte: «Jeg tror hun har rett.»

Det som bekymrer Tory-partiet er at kutt i rettighetene på nåværende tidspunkt ville besørge næring til en stigende sosial opposisjon. Truss er den andre folkelig foraktede statsministeren på like mange måneder, og er raskt på vei mot et sammenstøt med en arbeiderklasse som kommer inn i aksjon, som del av en global gjenkomst av klassekampen. Tidligere Labour-statsminister Gordon Brown advarte i en tale onsdag morgen for et «nasjonalt opprør» dersom kutt av ytelsene skulle videreføres.

Toryenes panikkslagne kaos understreker regjeringens absolutte avhengighet av Labour Party og fagforeningsbyråkratiet, for å utøve deres politifunksjon mot arbeiderklassens opposisjon. På dette mest beleilige av alle tidspunkt har alt tidligere snakk om en generalstreik, fra slike som Mick Lynch, generalsekretær for transportarbeiderfagforbundet RMT, Rail, Maritime and Transport, forstummet. I stedet har lederen for den mest prominente streiken i Storbritannia tatt til å ytre vennlige lyder om Truss’ nye transportminister Anne-Marie Trevelyan.

Trevelyan sa i hennes tale på Tory-konferansen at hun ønsket å bidra til å «finne en landingssone som vi alle kan jobbe med,» og la til: «Jeg kan fortelle dere at det er en avtale som skal sluttes mellom fagforeningene og våre togoperatører.»

RMT har reagert varmt, og fortalt sine medlemmer: «Deres besluttsomhet har brakt arbeidsgiverne til forhandlingsbordet. Regjeringen, som kontrollerer forhandlingene, har også begynt å møte deres fagforening.»

Lynch beskrev disse møtene som en «god start».

I mellomtiden fortsetter Labour Party deres bestrebelser for å forsikre storselskapene om at de er et par trygge hender, beredt til å erstatte Toryene om nødvendig, men bare når de blir påkalt for det. Partiets ledelse i meningsmålingene er uforlignelig, der det ligger rundt 30 poeng foran Toryene, et toppnivå de siste 20 årene. I «Red Wall»-setene i nord, der store deler ble vunnet av Johnson i det siste valget, har partiet har en ledelse på 38 poeng.

Likevel vil ikke partileder sir Keir Starmer engang ta opp spørsmålet om et generalvalg. Hans appell er utelukkende rettet til Tory-PMer og storselskaper, om å jobbe sammen for å bidra til å stabilisere skuta. Han skrev i Daily Telegraph: «Labour vil samarbeide med hvem som helst for å forsikre at et vist skue av økonomisk fornuft blir gjenopprettet.»

** image 3; caption: Sir Keir Starmer, partileder for Labour Party, og Storbritannias statsminister Liz Truss, der de ankommer Westminster Hall, Palace of Westminster, der House of Commons og House of Lords møttes for å uttrykke deres kondolanser, London, mandag 12. september 2022. [Foto: AP Photo / Markus Schreiber, Pool]

Om det skulle være utenfor Starmers makt å kunne redde Tory-regjeringen tilbyr han sjansen til en nasjonal-enhetsregjering, eller en Labour-regjering forpliktet til den samme pro-krig, pro-innstrammingspolitikken. I samme Telegraph-artikkelen proklamerte han at Labour hadde tatt på seg kappa for den «nøysomme forvaltningen av nasjonens finanser,» som Toryene hadde «forspilt».

Kryssingen mellom Toryene og Labour blir stadig mer åpenbar og fullstendig. Truss og hennes «Growth, growth, growth»-slagord i kongresstalen var stjålet fra Starmer. En Tory-MP kommenterte talende nok på konferansen: «Jeg vil heller se Keir Starmer i no. 10 enn dette Konservativpartiet.»

Etter at Braverman postulerte hennes politikk om å forby flyktninger som bruker «illegale» veier for å nå fram til Storbritannia for å søke om asyl, serverte Labours skyggefinansminister Rachel Reeves et voldsomt høyreangrep på «12 år med Tory-svikt». Reeves sa: «Problemet er at regjeringen ikke deporterer folk i dag,» og oppfordret Toryer til å «skjerpe seg» og «få folk ut av landet.»