Ikke siden oktober 1962, under Cuba-krisa, har verden kommet så nært atomkrig som den er i dag.

Det er ikke nødvendig å glorifisere Sovjetunionens stalinistiske statsleder Nikita Khrusjtsjov, enn si USAs imperialistpresident, John F. Kennedy, for å merke seg at det er en dyp forskjell mellom reaksjonen på den krisa og den som holder verden i sitt grep i dag.

Historikeren Serhii Plokhy skriver i ei nylig publisert bok om Cuba-krisa, Nuclear Folly [‘Nukleær dumskap’], at til tross for enorme feilberegninger og feilvurderinger fra begge sider, «Krisa utviklet seg ikke til en skytekrig, fordi Kennedy og Khrusjtsjov begge fryktet atomvåpen, og avskydde selve tanken på å anvende dem.»

Plokhy legger til at Kennedy og Khrusjtsjov «ikke gikk i fellene de selv så mesterlig hadde skapt, fordi de ikke trodde de kunne vinne en atomkrig, og de var heller ikke beredt til å betale en pris for en slik seier. Det er vanskelig å forestille seg hva utfallet av Cuba-krisa kunne ha blitt dersom de to statslederne hadde hatt en mer lemfeldig holdning til bruken av atomvåpen.»

Midt i en ny global nukleær krise synes USA/NATO og Russland nå å gå fram på en måte som tar sikte på å demonstrere hva dette utfallet ville blitt.

Etter å ha startet invasjonen av Ukraina med den naive og desperate antagelsen at han kunne tvinge hans vestlige «partnere» til å forhandle, konfronterer Russlands president Vladimir Putin den svimlende fiaskoen av hans bankerotte og reaksjonære strategi i Ukraina. Det russiske militæret har de siste ukene lidd ei rekke nederlag, deriblant fiaskoen i Kharkiv etterfulgt av det ukrainske militærets ytterligere framskritt inn i territorium Russland nå hevder som sitt eget.

Russland ble egget inn i en krig av USA, som landet ikke var forberedt på, og undervurderte agendaen til USA og NATO. Stilt overfor intern krise og beskyldninger innen det russiske oligarkiet, responder Putin-regimet med umiskjennelige trusler om å anvende atomvåpen.

USA og NATO, på deres side fast bestemt på å utnytte deres fordel i jakta på deres geopolitiske mål, kommer med uttalelser om at de ikke vil la seg «avskrekke» av trusselen om atomkrig.

I amerikanske aviser og på fjernsynsprogrammer er det åpen diskusjon om muligheten for atomkrig. New York Times skrev søndag, under headingen, «Putins trusler vekker voksende alarm i Washington»: «Offisielle embetsfunksjonærer i Washington game-spiller scenarioer, hva skjer om president Vladimir V. Putin skulle bestemme seg for å anvende et taktisk atomvåpen, for å kompensere for russiske troppers nederlag i Ukraina ... Ei rekke embetsfunksjonærer antydet at dersom Russland skulle detonerte et taktisk atomvåpen på ukrainsk jord, da ville mulighetene inkludere ... en slags militær respons.»

Spurt på ABCs program «Face the Nation» hva USA ville gjøre dersom Russland bruker et atomvåpen, repliserte tidligere CIA-direktør David Petraeus: «Vi ville respondere med å lede et NATO, en kollektiv innsats, som ville ta ut alle russiske konvensjonelle styrker som vi kan se og identifisere på slagmarka i Ukraina, og også på Krim, og hvert eneste skip i Svartehavet.»

Generalen synes å tro at USA og NATO kan utslette russiske militærstyrker, og forårsake hundretusenvis av dødsfall, uten gjengjeldelse. Vil noen tro en slik handling ikke ville sette befolkningene i London, Berlin, Paris, New York, Los Angeles og Chicago i fare for nukleær utslettelse?

Nivået av hensynsløshet ble oppsummert av en ikke navngitt europeisk embetsfunksjonær sitert i Washington Post, i en artikkel med headingen: «Russlands annektering setter verden ‘to eller tre skritt unna’ en atomkrig»: «Ingen vet hva Putin vil beslutte å gjøre. Men han er helt opp i et hjørne, han er gal ... og for ham er det ingen vei ut. Den eneste veien ut for ham er total seier eller totalt nederlag, og vi jobber med det sistnevnte tilfellet. Vi trenger at Ukraina vinner, og derfor jobber vi for å forhindre verste-tilfelle-scenarioer ved å hjelpe Ukraina til å vinne.»

Med andre ord, USA og NATO-maktene er fast bestemt på å følge en kurs som fører til Russlands «totale nederlag», uansett konsekvensene. Så langt fra å forhindre det «verste-tilfelle-scenarioet» pøser disse uttalelsene bensin på bålet som fører til dette resultatet. På kanten av avgrunnen er imperialistmaktenes posisjon: «Krig inntil fullstendig seier.»

Forøvrig, selv om USA og NATO-maktene nå raser mot Putins trusler, er det samtidig et historisk faktum at USA ikke bare har brukt atomvåpen tidligere, men landet og andre imperialistmakter har også diskutert bruken av atomvåpen for å avverge militære nederlag.

General Douglas MacArthur bestrebet seg i 1950 for å oppnå autorisasjon til å anvende så mange som 30 atombomber mot kinesiske tropper som krysset grensa til Korea. Frankrike tryglet i 1954 USAs president Eisenhower om å bruke atombomber for å redde deres omringede tropper ved Dien Bien Phu. Kennedy selv truet i 1962 med å bruke atomvåpen under Cuba-krisa. Israel, som sto overfor nederlag i løpet av de første dagene av Yom Kippur-krigen i 1973, kom nært ved å bruke atomvåpen mot Egypt.

Det som er mest forbløffende er, med all diskusjon om muligheten for atomkrig, at det ikke er noen forslag om at det må iverksettes tiltak for å få en slutt på krigen.

Desperasjon og hensynsløshet kan kanskje beskrive stemningene som griper både Washington og Moskva, men ikke deres kilde. Det må finnes en politisk forklaring på denne opptredenen.

Putin-regimets desperasjon oppstår fra det faktum at det er konfrontert med konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen, et historisk svik som satte i gang alle de påfølgende sosioøkonomiske og politiske katastrofene. Ved å oppløse Sovjetunionen lurte det stalinistiske byråkratiet seg selv til å tro at historiens fundamentale lover som ble analysert av Marx og Lenin var en myte. I stedet, tretti år etter Sovjetunionens sammenbrudd, blir Russland konfrontert med en krig fra imperialistmakter som har som siktemål å splitte opp landet og redusere det til en koloni.

Imperialistmaktene, framfor alt USA, forfølger det langsiktige målet om at de på en eller annen måte gjennom krig kan overvinne ei sammenflettet rekke økonomiske og sosiale kriser. Til tross for katastrofene skapt av invasjonene av Irak, Afghanistan, Libya og Syria, tror den amerikanske styringsklassen at den gjennom krig på en eller annen måte kan avverge veksten av arbeiderklassens opposisjon, som hjemsøker dem.

Midt i alt dette er det ingen ærlig og oppriktig uttalelse om implikasjonene av de potensielle konsekvensene av atomkrig. De snakker om tilskyndelsen til en hendelse som kan drepe hundretusener, eller til og med milliarder av mennesker.

Hva forklarer forskjellen mellom responsen på Cuba-krisa og situasjonen i dag? I siste instans kan det faktum at Cuba-krisa ikke førte til atomkrig tilskrives den periodens politiske karakter. Amerikansk imperialisme gikk gjennom epoken av etterkrigstidens kapitalistboom. Sovjetunionen, som omfattet en sjettedel av verdens landmasse, var i en umåtelig sterkere posisjon enn den desperate og omringede russiske staten av i dag.

Putins nasjonale sjåvinisme og xenofobi tilbyr ikke noe alternativ til krisa skapt av amerikansk imperialisme. Putin, som taler for et parasittisk russisk oligarki, frykter den russiske arbeiderklassen enda mer enn han gjør USA og Vesten. Hans respons på katastrofen skapt av oppløsingen av Sovjetunionen blander tsar-Russlands middelalderske obskurantisme med stalinismens kontrarevolusjonære tradisjoner.

Ingen tiltro kan settes til verken det amerikanske eller russiske oligarkiets «rimlighet». Pandemien har allerede avslørt den fullstendige likegyldigheten til menneskeliv, både det russiske oligarkiets, som har akseptert 400 000 menneskers død i Russland, og den amerikanske styringsklassen, som har implementert en politikk som har ført til mer enn én millioner menneskers død.

Det som er nødvendig er utviklingen av en antikrig-massebevegelse av arbeiderklassen, som mobiliserer brede deler av befolkningen og ungdommen bak seg.

Arbeiderklassen må forlange en umiddelbar slutt på denne reaksjonære krigen. Det er nødvendig å forene arbeidernes kamp for å forsvare deres sosiale og demokratiske rettigheter med kampen mot krig. Framfor alt må byggingen av en ny antikrigbevegelse være basert på perspektivet for internasjonal sosialisme, og avvise alle former for nasjonalisme og xenofobi og slåss for enheten av arbeidere i alle land.