Det britiske pundets uforlignelige kollaps vil akselerere den brutale innstrammingsoffensiven mot arbeiderklassen, og bane vei for et massivt utbrudd av klassekamp. Dette reiser den presserende nødvendigheten at arbeidere formulere en strategi for å nedkjempe Truss-regjeringen og dens de facto allierte i Labour Party.

Statsminister Liz Truss kom til makten etter å ha erklært seg beredt til å utløse «global utslettelse» i en atomkrig med Russland. Hun har i stedet trykket på atomknappen for den britiske økonomien, og med det sendt britisk imperialisme ut i nedsmelting.

Ved å ta på seg statsgjeld for £ 72 milliarder for å finansiere «smash and grab»-skattekutt for £ 45 milliarder for storselskapene og Toryenes venner i [finanssenteret] City, mistet finansminister Kwasi Kwarteng den internasjonale finansens tillit. Globale investorers bekymringer er ikke at Truss har utført nok en gigantisk utdeling til big business, men at hun ikke har forberedt for dette gjennom stadig dypere angrep på sosiale tjenester og arbeideres lønninger. Som George Osborne, tidligere finansminister i Conservative-regjeringen til Cameron, og hovedarkitekt for Storbritannias innstrammingsagenda etter finanskrakket i 2008, forklarte: «Man kan ikke ha en liten-stats beskatning, og en stor-stats utgifter.»

Da verdien av pundet stupte kunngjorde Bank of England (BoE) at sentralbanken ville begynne å kjøpe langsiktige britiske statsobligasjoner i «det omfang som er nødvendig, uansett,» for å forhindre en finanskollaps. De £ 65 milliardene som så langt er lovet, vil bli lagt til de enorme summene som allerede må klores ut av arbeidernes rygg. Investorer gjorde også det klart at de forventer en rask renteheving for å disiplinere arbeiderklassen, og bekjempe den voksende streikebølga med krav om lønninger til å kunne leve av, konfrontert med den raskt stigende inflasjonen.

Truss har tent denne brannen der hun sitter på toppen av en sosial krutt-tønne. Den kommende vinteren med drivstoff- og matfattigdom som allerede truer i Storbritannia, vil bli desto verre etter hvert som det svake pundet driver opp prisene på importer, og da spesielt for gass, olje og matvarer. Det truer også med å bli til en vinter av utkastelser, der reallønningene krymper mens boliglånenes kostnader stiger, og også med en mulig pensjonskollaps.

Mark Carney, tidligere guvernør for Bank of England, sa hans etterfølger «med rette steppet inn på det punktet der systemet var i ferd med ikke lenger å fungere». Hovedtrusselen han identifiserte var å sikre statsobligasjoner og pensjonsfond fra å bli «ute av stand til å inngå kortsiktige forpliktelser ... som ville bre seg gjennom finansmarkedene som en foss».

Verken regjeringens egen agenda eller forlangender fra dens kritikere kan gjennomføres uten å bryte streikebølga som startet i sommer, og som raskt eskalerer til å omfatte hundretusenvis av arbeidere. Truss har så langt forsvart hennes minibudsjett, og har nektet å ta et skritt tilbake, eller for den del fjerne Kwarteng. Kutting av skatter for de rike var «ikke nødvendigvis populært», sa Truss, men «hjelper alle fordi det bidrar til at økonomien vokser …. Alt for lenge har debatten her i landet handlet om fordeling.» Hennes talsmann i No 10 sa: «Statsministeren og finansministeren arbeider med de reformene på tilbudssiden som er nødvendige for at økonomien skal vokse, som vil bli annonsert de kommende ukene.»

Men hennes regjering gjorde det klart at angrepene på arbeidere ville trappes opp. Chris Philp, statssekretær i finansdepartementet, sa forøvrig at han «ikke kommer til å be om unnskyldning» for pundets fall mot dollaren, men indikerte at en planlagt økning på 10 prosent i velferdsytelsene nå var «til vurdering» – etter at de over dette siste året bare har steget med 3 prosent. Han ville også «se etter effektivitetsforbedringer [dvs. nedskjæringer] der vi kan finne dem».

Ting stopper ikke ved nedskjæringer. Sir Charlie Bean, tidligere viseguvernør for BoE, advarte: «Ærlig talt, den eneste måten man virkelig kan takle dette på er med en veldig fundamental revurdering av statens grenser … man må være beredt til, for eksempel, å forflytte seg vekk fra vårt eget helsevesen, som er kostnasdsfritt i utførelsen, til et som er finansiert av sosialforsikring».

Truss’ hardnakkede holdning bare øker utsiktene til at regjeringen kan falle. Det er dype splittelser i hennes Tory Party, som aldri virkelig har gjenvunnet balansen etter fraksjonskrigføringen som førte til fjerningen av Boris Johnson. Mesteparten av kritikken reist mot Truss denne uka gjenspeiler posisjonene til Rishi Sunak, tidligere finansminister og hennes hovedrival om partilederskapet. Én Tory-MP fortalte pressen at Truss og Kwarteng «har blåst ut økonomiens dører. Jeg kan ikke forestille meg hvordan de nå skal fortsette.» Det er rapporter om mistillitsbrev som blir sendt inn til Tory-backbenchers’ 1922 Committee.

Denne gangen vil imidlertid et «palasskupp» kanskje ikke være nok til å redde Toryene. Gjennom hele sommeren har Storbritannia sett den bredeste bølga av arbeidskamper siden 1980-tallet, som har involvert hundretusenvis av arbeidere. Hovedrollen i utøvelsen av politifunksjonen og undertrykkelse av disse kampene har fagforeningene spilt, som med stringente adskillelser av de forskjellige gruppene av arbeideres streiker, selv innen samme bransje, som eksempelvis jernbanene, og en tilsynelatende endeløs runde med avstemminger for de største gruppene av arbeidere, i den offentlige utdanningen og i helsevesenet (NHS), har så langt forhindret dette i å utvikle seg til en kombinert offensiv som ville involvere millioner.

Men streikeaksjonen eskalerer fortsatt. Alle de tre jernbanefagforeningene har blitt tvunget til å kalle ytterligere streiker, og det samme har [telekomarbeidernes fagforening] Communication Workers Union, som kunngjorde ytterligere 21 dager med aksjoner i oktober og november. Det har også brutt ut streiker ved Storbritannias to største containerhavner, Felixstowe og Liverpool, og det har brutt ut spontanstreiker, i direkte trossing av fagforeningen, i olje- og gassraffinerier og på rigger, og blant ikke-fagorganiserte arbeidere hos Amazon.

Labour tilbyr å redde britisk imperialisme

I møte med en ekstraordinær styringskrise blir Labour Party forberedt for en regjeringsrolle for å redde britisk imperialisme fra en oppstandsbevegelse av arbeiderklassen. Dette var årsaken bak den groteske oppvisningen under denne månedens Labour-konferanse, og medias oppblåsing av sir Keir Starmer som en potensiell statsminister.

Starmer organiserte omhyggelig den årlige partikonferansen for å utbasunere Labours politiske legitimering som et høyreorientert nasjonalistparti for næringslivet, innstramminger og krig.

Konferansen åpnet med et minutts stillhet for dronninga, og deretter den historisk uhørte framføringen av «God Save the King» under et gigantisk Union-flagg og et enda større portrett av dronninga. I hans hovedtale fikk Starmer hans største applaus for hans sabelrasling mot Russland, der han lovet at Labour «aldri ville la Putins trusler og imperialisme lykkes,» for deretter å oppfordre partikongressen til å proklamere det fascist-inspirerte slagordet, «Slava Ukraini!» – Ære til Ukraina.

For borgerskapet fremmet Starmer Labour som forpliktet til å «redusere statsgjelden som del av vår økonomi» som ville «sikre at offentlige utgifter målrettes mot den nasjonale interessen».

Forøvrig, og i motsetning til Toryene, kunne han gjøre dette ved å tilby ikke bare Labours tjenester, men også fagforeningenes, for å undertrykke klassekampen – «et ekte partnerskap mellom regjering, næringsliv og fagforeninger».

Hans ledesnor ville være «landet først, dernest partiet».

Åpenbart beskrev Starmer ikke bare en Labour-regjerings politiske oppdrag i det tilfellet at Toryene faller. Han bekreftet på nytt Labours beredskap til å tilslutte seg en nasjonal enhetsregjering, for å bekjempe den tiltakende nødssituasjonen imperialismen konfronterer.

Starmer avga et slikt løfte umiddelbart da han tiltrådte som Labour-partileder i april 2020, der han utnyttet pandemiens ødeleggende innvirkninger, til å erklære: «Vår vilje til å komme sammen på denne måten, som en nasjon, har for lenge ligget i dvale ... Under mitt lederskap vil vi engasjere oss konstruktivt med regjeringen, ikke opposisjon for opposisjonens skyld. Ikke score partipolitiske poeng eller stille umulige krav. Men med mot til å støtte der dét er det rette å gjøre.» Han ringte til daværende statsminister Boris Johnson for å tilby «å arbeide konstruktivt med regjeringen».

Dagen før telefonsamtalen hadde flere kilder nært Starmer snakket med Financial Times for å lodde muligheten for en allianse med Toryene, der én av dem understreket at dersom tilbudet om å delta i en enhetsregjering skulle komme, ville det bli «vanskelig å si nei» gitt sir Keir’s «statsmannlige» instinkter. «Man kan ikke framstå som vulgær og ubehøvlet for den britiske offentligheten, når det er ei krise, og folk dør,» sa han. En annen av dem la til: «Dersom likene begynner å stables, på en seriøs måte, og nedstengning må videreføres og vi begynner å se sivil uro... da kunne Johnson kanskje si: ‘Hvorfor kommer dere ikke inn og hjelper oss?’»

Lærdommer av Nasjonalregjeringen av 1931

Implikasjonene for arbeiderklassen av den knapt tilslørte konspirasjonen mellom Toryene og Blairistene blir understreket av en undersøkelse av dannelsen av Nasjonalregjeringen av 1931.

Den politiske situasjonen den gangen har kraftige ekko av krisa som nå oppsluker britisk kapitalisme og hele verdenskapitalismen. To år etter at Wall Street-krakket hadde innvarslet begynnelsen av Den store depresjonen fikk Ramsay MacDonalds Labour-minoritetsregjering i oppgave å pålegge arbeiderklassen massive angrep etter et brått nedsalg av finansielle assets i den britiske valutaen, a run on the pound. Der et betydelig mindretall av partiet, og forøvrig fagforeningene, fryktet at dette ville føre til politiske masseuroligheter, gikk MacDonald til kong George V for å tilby sin fratredelse, som avbrøyt ham med formaning om å oppsøke partilederne for De konservative og De liberale. På kongens tilskyndelse ble de enige om å danne en koalisjon, med Toryene som stilte hoveddelen av MPene. MacDonald og 14 andre Labour-MPer splittet med partiet for å danne National Labour.

Leo Trotskij kommenterte den gang skoldende: «Da kapitalistsystemets kollaps og tilspissingen av klassekampen gjorde proletariatets revolusjonære kamp om makten til et faktisk og levende spørsmål også for Storbritannia, forlot MacDonald Labour-leiren til fordel for De konservatives borgerskapsleir, med like lite besvær som når en passasjer forlater en røykekupé og går over til en som er røykefri.»

Nasjonalregjeringen påla så straffende økonomiske retningslinjer – mange av dem overført fra Labour-administrasjonen – at det innen én måned kom til regelrette gatekamper mellom titusenvis av arbeidere og politiet, i Glasgow og Salford: Battles of Glasgow Green og Bexley Square. Rundt 1 000 sjømenn ved Invergordon gjorde mytteri, over marinens lønnskutt.

Men arbeiderklassen hadde blitt politisk avvæpnet av Labour. Diskreditert av partiets utgiftsnedskjæringer og manglende evne til å hanskes med arbeidsledigheten i regjeringsposisjon, ble partiet knust av MacDonalds koalisjon i et valg i oktober. Gjennom alle 1930-årene ble Storbritannia styrt av Nasjonalregjeringer ledet av Toryene, der arbeiderne ble tvunget til å lide de forferdelige berøvelsene kalt «the Hungry Thirties» før de ble slept inn i den andre verdenskrigens interimperialistiske nedslakting.

For et generalvalg og en generalstreik

Hvem ville Starmer måtte bryte med i dag, for å følge i MacDonalds fotspor? Labours Corbynist-«venstre» er en svinnende etterlatenskap definert av dens slaviske lojalitet til Blairistene, og har på Starmers befaling droppet ethvert fnugg av kritikk av NATO, de nekter å slåss mot ei heksejakt som har sett 200 000 Labour-medlemmer forlate partiet i avsky, og de har stilt seg bak Starmers støtte til Johnsons regjering av sosialt mord under pandemien.

I likhet med på 1930-tallet truer det et tiår med sosial elendighet, og krig internasjonalt – bare av en drastisk akselerert og intensivert skala.

Arbeiderklassen må handle for å forhindre at Labour og Toryene kaster millioner ut i nød og fattigdom, ødelegger det som gjenstår av velferdssystemet og en sosial boligpolitikk, så vel som det offentlige helsevesenet og utdanningen, og bringer verden stadig nærmere nukleært Armageddon.

Arbeidere over hele verden presser på for streikeaksjoner, inkludert i kritisk viktige sektorer som transport og skipsfart, i en global gjenkomst av klassekampen. Det trengs et politisk program som kan forene alle seksjonene av den britiske og internasjonale arbeiderklassen og rette dens enorme sosiale makt mot styringsklassen og alle dens politiske representanter.

Arbeidere må få en slutt på fagforeningsbyråkratenes sabotasje av deres kamper, ved å bygge grunnplankomitéer på alle arbeidsplasser og i alle nabolag, slik at de selv kan ta ansvar. Det ville gjøre det mulig for arbeidere i alle bransjer å tilslutte seg pågående kamper i en generalstreik, for å bryte bankenes og storselskapenes makt, legge beslag på storselskapene og begynne å organisere det økonomiske livet etter sosiale behov, ikke privat profitt. En slik kamp, ført globalt, ville bli koordinert gjennom Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Denne arbeidslivsoffensiven må knyttes til forlangendet om et umiddelbar generalvalg. Oppgaven arbeiderne står overfor er å få slutt på konspirasjonen i Westminster mellom Toryene og Labour, som har som siktemål å opprettholde finansoligarkiets uimotsagte politiske dominans, og å bygge et genuint sosialistisk, internasjonalistisk og revolusjonært lederskap.