Amerikanske planer om å utplassere marinestyrker til den greske havnebyen Alexandroupoli, som tjener som et viktig omlastingssenter i NATO-krigen mot Russland i Ukraina, øker spenningene mellom Hellas og Tyrkia ytterligere.

Den greske dagsavisa Kathimerini rapprortert i forrige uke at «US Navy er interessert i havna i Alexandroupoli,» og la til: «Amerikanske militære toppfunksjonærer har foreslått ytterligere utdyping og utvidelse av havna, med sikte på at den blir vertskap for og forsyner US Navy’s destroyere av klassen US Arleigh Burke.»

Disse destroyerne «fører styrtemissiler og har utvidet elektronisk krigføringsevne». USAs utplassering av disse skipene i det nordlige Egeerhavet ville være et viktig skritt for å omringe Russland, og øke USA-NATOs kampkraft i regionen.

Disse planene, og Hellas’ pågående luftvåpenopprusting, skaper frykt i Ankara. Hellas mottok deres to første oppgraderte F-16-jagerfly fra USA i forrige uke, som del av et program for $ 1,5 milliarder for moderniseringen av landets kampflyflåte. Det er økende bekymringer i Ankara for at Hellas i løpet av det neste tiåret kan få et sterkere luftvåpen enn Tyrkia.

Denne militære oppbyggingen på Balkan er del av NATOs uopphørlige ekspansjon østover, og alliansens militarisering av Øst-Europa, siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.

Tilleggsprotokollen til Den gjensidige forsvars- og samarbeidsavtalen, signert mellom USA og Hellas i 2019, inkluderte moderniseringen av Suda Military Base på den greske øya Kreta, renoveringen av lufthavna Larissa Airport, den militære styrkingen av luftvåpenbasen Stefanovikeio Air Base, beliggende mellom Volos og Larissa, og utvidelsen og moderniseringen av havneanlegget i Alexandroupoli. Disse trekkene, som utgjør den greske delen av USA-NATOs krigsforberedelser mot Russland, har i all vesentlig grad blitt realisert.

USA signerte i tillegg militære samarbeidsavtaler med Romania og Bulgaria, som begge ble NATO-medlemmer i 2004. Amerikanske tropper ble utplassert til militærbaser der, som åpnet tidlig på 2000-tallet.

Disse basene er av strategisk betydning i USA-NATO-krigen mot Russland, for å bevæpne ukrainske styrker med NATO-våpen. Tyrkias beslutning om å stenge de tyrkiske stredene mellom Egeerhavet og Svartehavet for alle krigsskip umiddelbart etter at krigen i Ukraina begynte, i tråd med Montreux-konvensjonen, økte ytterligere betydningen av havna i Alexandroupoli. Kathimerini rapporterte: «Tusenvis av soldater, stridsvogner, helikoptre og andre forsyninger til amerikanske og andre NATO-styrker, har raskt og effektivt blitt utplassert til Øst-Europa.»

På det tidspunktet reiste Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan innvendinger mot den tiltakende amerikanske militære tilstedeværelsen i Hellas, spesielt på Alexandroupoli-basen, nært den tyrkiske grensa.

Erdoğan hevdet i mai at de ni militærbasene bygget av Washington i Hellas var rettet mot Tyrkia: «Se, Hellas skylder for tiden Europa € 400 milliarder. Akkurat nå er det er ni amerikanske baser i Hellas. Så mot hvem etableres disse basene, hvorfor er disse basene der? Det de sier er: ‘Mot Russland...’ Det er ei løgn. ... De er ikke ærlige. Deres holdning til Tyrkia, konfrontert med alt dette, er helt åpenbar.»

Tyrkiske embetsrepresentanter kom forøvrig i mai med krigerske uttalelser som reiste spørsmål ved Athens suverenitet over øyene, og med åpne trusler, med den begrunnelse at Hellas illegalt hadde bevæpnet dem. Sist søndag rapporterte det tyrkiske statseide nyhetbyrået Anadolu Agency: «Videoopptak [filmet av den tyrkiske hæren] viser at landingsskipene fraktet militære kjøretøy donert av USA til øyene Midilli (Lesvos) og Sisam (Samos).»

Ankara beskyldte forøvrig i slutten av august og begynnelsen av september Athen for å besørge radarlås med S-300-missiler, på tyrkiske krigsfly på NATO-oppdrag. Den greske kystvakta avfyrte i begynnelsen av september varselskudd mot et handelsskip i Egeerhavet.

Ankara, som har sterke energi-, handels- og militære tilknytninger med Moskva, er bekymret for at USA-NATO-krigen mot Russland kan skade det tyrkiske borgerskapet interesser. Tyrkias tilnærminger til Russland er anneledes enn de fra andre NATO-medlemsland. Ankara har forsøkt å fungere som en mekler, og organiserer i FN-regi for tiden en «kornkorridor» fra Ukraina, så vel som den nylige «fangeutvekslingen» mellom Ukraina og Russland. Mens NATO-imperialistmaktene forbereder seg på atomkrig med Russland, oppfordrer Erdoğan til en «forhandlet løsning».

Samtidig som Ankara fortsetter å selge væpnede droner til Ukraina og motsetter seg Russlands annektering av Krim, styrker landet også sine økonomiske og politiske tilknytninger til Moskva, og deltar ikke i de USA-ledede sanksjonene mot Russland. Tyrkia har faktisk nylig blitt beskyldt for brudd på sanksjoner, begått av noen banker og havneanlegg.

Tyrkia har bestrebet seg for en innordning med Russland, i strid med landets NATO-allierte, i konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia, og i NATO-kriger i Syria og Libya. Erdoğan-regjeringen prøver å manøvrere mellom sine NATO-allierte og deres hovedmål, dvs. Russland og Kina. Spenningene forårsaket av denne politikken nærer NATO-maktenes pådrivere, dvs. USA og Frankrike, til å styrke deres militære tiknytninger til Hellas i Øst-Europa, og til en politikk som allerede, i 2016, én gang brøyt ut i et mislykket kuppforsøk mot Erdoğan.

Erdoğans besøk til Usbekistan for det 22. toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization (SCO), hvorpå han erklærte hans mål for at Tyrkia skal bli fullt medlem av organisasjonen, har ytterligere forarget hans allierte i NATO-hovedstedene.

Etter FNs 77. generalforsamling, avholdt like etter SCO-toppmøtet, uttalte Erdoğan seg til den amerikanske nyhetskanalen PBS i New York. Der ble han spurt: «Du har tenkt å bli medlem av Shanghai Cooperation Organization (SCO). Denne organisasjonen, som inkluderer Russland, Kina og Iran. Vil du at ditt land skal bli del av dette øst, eller en del av det som er vesten?» som Erdoğan responderte med: «Jeg må få si veldig tydelig at vi er en del av verden, verken av øst eller av vest... Men Den europeiske unionen (EU) har nå holdt oss på vent i 52 år... Vi kan helt uunngåelig befinne oss i en situasjon der vi søker andre ting.»

Erdoğan angrep i hans tale til FNs generalforsamling hyklersk Hellas, og utga seg som en «forsvarer» av flyktninger. Han holdt opp et bilde av to barn som hadde druknet i Egeerhavet, og sa: «Hellas gjør Egeerhavet om til en gravplass for flyktninger, med deres ulovlige og hensynsløse tilbakeskyvninger. Det er på høy tid for Europa og FNs institusjoner å si ‘Stopp’ til disse grusomhetene, som utgjør forbrytelser mot menneskeheten.»

Den greske statsministeren Kyriakos Mitsotakis responderte til Erdogan i FN med å si: «Båtene som frakter de desperate menneskene president Erdoğan snakker om, forlater Tyrkias kyster på høylys dag», og han klandret Tyrkia for krisa. «Dersom president Erdoğan ønsker å snakke om røde linjer,» fortsatte han, «da sier jeg dette: Tyrkiske påstander om suvereniteten til Hellas’ øyer er grunnløse og uakseptable. Det å stille spørsmål ved gresk territoriums suverenitet krysser for alle grekere ei rød linje.»

Både den tyrkiske og den greske regjeringen er reelt sett medansvarlige for katastrofen som konfronterer flyktninger som drukner i Egeerhavet, fastholdes i leirer, eller tvinges til å leve i elendighet i Tyrkia, der begge landene har støttet imperialistkrigene i Midtøsten og begge er del av Den europeiske unions (EU) reaksjonære avtale inngått mot flyktningene.

Faren for at kapitalistregjeringene i Tyrkia og Hellas, konfrontert med den voksende opposisjonen fra arbeiderklassen og de eksplosive geopolitiske spenningene, kan provosere fram en krig er svært alvorlig. Til tross for både det tyrkiske og greske borgerskapets aggresjon, det er ingen entusiasme eller støtte for krig blant arbeiderne. Ifølge en fersk meningsmåling mener 64 prosent av Tyrkias befolkning at det ikke er noe fiendskap mellom det tyrkiske og greske folk.

For å forhindre en forødende krig må dette antikrigsentimentet, som er dominerende blant arbeiderklassen på begge sider av Egeerhavet, mobiliseres til en bevisst og organisert bevegelse på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program, som bare fremmes av Den internasjonale komitéen av Den Fjerde internasjonale – the International Committee of the Fourth International (ICFI).