Syttisju år etter at fascistdiktatoren Benito Mussolini ble skutt av partisaner der han forsøkte å flykte til Sveits, er Mussolinis politiske arvinger for første gang siden slutten av den andre verdenskrig tilbake ved makten i Italia. Dette er en historisk milepæl i det europeiske borgerskapets legitimering av fascisme.
Partiet Fratelli d’Italia (FdI), Brødrene av Italia, fikk med 26 prosent i søndagens valg den største oppslutningen av noe enkeltparti, der sosialdemokratenes parti Partito Democratico (PD) kollapset ned til 19 prosent. Med et rekordhøyt velgerfravær, som ga en valgdeltakelse på bare 63 prosent, vant den FdI-ledede ytrehøyrealliansen absolutt flertall i begge av parlamentets to kamre, Deputertekammeret og Senatet. FdI er etterfølgerpartiet til Italias Sosiale Bevegelse, Movimento Sociale Italiano (MSI), dannet av toppfascister som nyttiggjorde seg det generelle amnestiet for fascistforbrytelser som ble godkjent i Italia av de allierte krigsmaktene, og i 1946 undertegnet av Italias stalinistiske justisminister Palmiro Togliatti.
Italia var landet med det mektigste Kommunistpartiet i Vest-Europa etter den andre verdenskrigen. Massestreikene og de væpnede opprørene mot fasciststyre i byer fra Napoli til Roma, Torino og Milano, ble i flere tiår husket som arbeiderbevegelsens store kamper. Men dette til tross, med FdI nå ved makten er Mussolinis arv fast forankret i det italienske politiske etablissementet.
Denne utviklingen er, forøvrig, ikke italiensk men internasjonal. Nyfascistkandidaten Marine Le Pen vant 45 prosent av stemmene i Frankrike i årets presidentvalg mot Emmanuel Macron; og hun er en mulig vinner i 2027. Nye høyreekstreme partier, som Tysklands Alternative für Deutschland (AfD) eller Spanias Vox, har raskt blitt sentrale for den offisielle promoteringen av militarisme, passivitet mot Covid-19, og masseinternering av migranter.
FdI-partileder Georgia Meloni har forøvrig over lengre tid hatt tilknytninger til Steve Bannon, rådgiveren for den høyreorienterte tidligere amerikanske presidenten Donald Trump, som den 6. januar 2021 lanserte et ytrehøyrekupp i Washington D.C., i forsøk på å stjele 2020-valget og opprette et diktatur i USA.
Hvilken politisk dynamikk har vært underliggende for Melonis framvekst? Det er ikke veksten av en massebasert fascistbevegelse i Italia, eller noe annet sted. Et århundre etter at Italias kong Victor Emmanuel III utropte Mussolini til statsminister, etter marsjen mot Roma i 1922 av hans «Svartskjorte»-fascisttropper, finnes det i dag ingen motsvarighet til «Svartskjortene» – småborgerlige militser som myrder streikende og sosialister, eller massakrerer hele landsbyer for å straffe motstandshandlinger.
Melonis framvekst er ikke resultatet av massebasert fascistsentiment, men av en systematisk fraskrivelse av arbeiderklassen av de nasjonalistiske, byråkratiske organisasjonene som media og styringseliten over flere tiår har presentert som «venstresiden».
Hvem kunne arbeidere stemme på for å uttrykke deres motstand mot USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, som truer med å eskalere til en atomkrig, og mot bankredningene for mange milliarder euro til de rike, som nå utarmer arbeidere med inflasjon, eller mot den offisielle passiviteten mot Covid-19? Det var ingen. For hvert eneste brennende saksanliggende som arbeidere står overfor hadde sosialdemokratene i PD, eller restene av Rifondazione Comunista i Folkelig union, den samme grunnleggende posisjonen som Meloni.
Arbeiderklassen står overfor oppgaven med å komme til forståelse av pseudo-venstre-partiene og de nasjonale fagforeningsbyråkratiene som sitter på toppen av den og kveler den politisk. Disse partiene og fagforeningsbyråkratiene er gravere av venstreorienterte kamper. Fra Hellas’ Syriza («Koalisjonen av Det radikale venstre»), som påla EU-innstramminger i allianse med det høyreekstreme partiet Uavhengige Grekere, til Spanias Podemos-regjering, som fører tilsyn med bankredninger og bevæpner Ukrainas høyreekstreme Azov-bataljon, de baner alle vei for det ekstreme høyre.
Dette er sluttresultatet av et reaksjonært utviklingsforløp som har strukket seg over flere tiår. Styringselitene har siden det stalinistiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen i 1991 omdefinert «venstresiden» til en type antiarbeider-politikk akseptabel for den velbeslåtte middelklassen. Dette ble forberedt ideologisk av «Nytt Venstre»-tendenser i perioden etter den andre verdenskrig, som i Den fjerde internasjonale tok form av den revisjonistiske tendensen ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel, som i 1953 brøyt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).
Pabloistene forlangte at trotskister i hvert enkelt land skulle oppløse seg inn i stalinistiske eller borgerlige nasjonalistpartier, og hevdet disse var arbeiderklassens naturlige lederskap. De var tause om hvordan Italias Kommunistparti (PCI) under Togliattis lederskap støttet den kapitalistiske etterkrigsstaten, oppløste fabrikk-komitéer og motstandsmilitser, og blokkerte for sosialistisk revolusjon. Pabloistene avviste en kamp for arbeidernes makt, og fokuserte på personlige spørsmål og livsstilsanliggender, innenfor rammeverket av etterkrigstidens kapitalistregime.
De stalinistiske Kommunistpartiene og fagforeningsbyråkratiene som disse småborgerlige kreftene baserte seg på for å opprettholde en base i arbeiderklassen, falt imidlertid fullstendig fra hverandre etter 1991. Samme året som Kreml oppløste Sovjetunionen ble PCI oppløst, og splittet seg i to. Én fraksjon ble det sosialdemokratiske PD, Partito Democratico, mens den andre allierte seg med pabloistiske og anarkistiske grupper for å danne Rifondazione Comunista.
Begge disse partiene førte imperialistkriger og påla innstramminger, for å sikre at italienske banker og velstående aksjeeiere fikk deres andel av profittene hentet ut av en globalisert kapitalistøkonomi. Oliventre-koalisjonsregjeringene de tilsluttet på 1990- og 2000-tallet forfulgte uopphørlig og nådeløst disse politiske retningslinjene. Den pabloistiske parlamentsrepresentanten Franco Turigliatto leverte i 2007 de avgjørende stemmene for gjennomføringen av pensjonsnedskjæringer og finansieringen av regjeringens deltakelse i NATO-krigen i Afghanistan.
De nesten 15 årene siden 2008-krakket kastet Italia og Europa ut i økonomisk kollaps og massearbeidsledighet har sluttført deres transformasjon til redskaper for sosial reaksjon. PD og partiets pseudo-venstre-satellitter, som Rifondazione, støttet EUs innstrammingsdiktater og NATO-intervensjonene i Midtøsten og Ukraina. Før dette siste valget satt PD, passende nok, i regjeringskoalisjon med Salvinis høyreekstreme parti Lega, og støttet statsminister Mario Draghi, den tidligere sjefen for Den europeiske sentralbanken (ECB).
Det ytre høyre har profittert på massenes forvirring, og på det sosiale raseri produsert av pseudo-venstres reaksjonære rolle. Meloni fordømmer «venstresiden» og immigranter, samtidig som hun skreddersyr hennes retorikk – skryter av støtte til Ukraina, og forkynner i det uendelige at hun er ei kvinne – til den velstående middelklassens krigsorienterte, småborgerlige identitetspolitikk. Hun anvender denne ytrehøyreutnyttelsen av massenes raseri mot PD og pseudo-venstre, for å besørge en falsk, populistisk ferniss til hennes forfekting av den europeiske styringsklassens agenda.
Melonis valg varsler imidlertid ikke noen massestøtte for hennes ytrehøyreregjering, men derimot framveksten av eksplosiv konflikt mellom arbeiderklassen og europeisk kapitalisme, og en med revolusjonære implikasjoner. Styringselitens fascistiske utviklingsforløp har ikke forsonet arbeidere og ungdommen med den foraktede arven fra Mussolini og Hitler.
Over hele Europa, og internasjonalt, er det i stedet ei voksende bølge av streiker og protester mot inflasjon, og faren for atomkrig. Kampen mot inflasjon, med dens opphav i NATOs avskjæring av energiimporter der alliansen fører krig med Russland, så vel som i EU-bankredninger og sjokket forårsaket av Covid-19-pandemien, bringer arbeidere inn i konflikt med de politiske orienteringene til helheten av styringseliten. Det faktum at denne agendaen nå implementeres i Italia av Mussolinis politiske arvinger, avslører dens essensielle fascistiske karakter.
Etter et halvt århundre med økonomisk globalisering foreligger det ikke noe grunnlag for venstreorientert politikk annet enn den internasjonale foreningen og mobiliseringen av arbeiderklassen på ei revolusjonær, sosialistisk linje. Dette fordrer byggingen av menige komitéer på gunnplanet som arbeiderklassens uavhengige kamporganisasjoner, og seksjoner av ICFI i Italia, og internasjonalt, som det marxist-trotskistiske alternativet til pseudo-venstres fallitt, til å lede kampen for sosialisme.