Tysklands styringsklasse anvender NATOs krig i Ukraina mot Russland for aggressivt å gjenopplive militarismen, både hjemme og i utlandet. Nylige taler holdt av forsvarsminister Christine Lambrecht og kansler Olaf Scholz (begge Sosialdemokrater; SPD) levner ingen tvil om dette.

Lambrecht sa i en utenrikspolitisk hovedtale hun holdt mandag 12. september at Tyskland må spille

en ledende rolle, ikke bare økonomisk og politisk, men også militært: «Tysklands størrelse, landets geografiske beliggenhet, dets økonomiske makt, kort sagt, dets tyngde, gjør oss til en ledende makt, enten vi liker det eller ikke. Også militært sett.»

Syttisju år etter Hitlers Tredje rikes fall og de uhyrlige forbrytelsene som ble begått av Wehrmacht (nazistenes væpnede styrker) under den andre verdenskrigen, burde Tyskland igjen kunne opptre som en krigsmakt, og den tyske hæren burde være i stand til å føre omfattende kriger. «Vi trenger selv sterke, kampklare væpnede styrker, slik at vi kan forsvare oss og vår allianse i tilfelle behov,» understreket Lambrecht.

Kansleren selv fulgte opp følgende fredag. I en tale på de tyske væpnede styrkers konferanse i Berlin, Bundeswehrtagung, sa Scholz til den samlede militærledelsen: «Som den mest folkerike nasjonen med den største økonomiske styrken, et land beliggende i midten av kontinentet, må vår hær bli bærebjelken i det konvensjonelle forsvar i Europa, den best utstyrte stridsstyrken i Europa.»

Både Lambrecht og Scholz gjorde det klart at dette betyr en fullstendig militarisering av det tyske samfunn og landets politikk. «Spesielt Bundeswehr skal spille en viktigere rolle i vår politiske tenkning og våre handlinger i framtiden,» erklærte Lambrecht. Den tid da de tyske væpnede styrker ble oppfattet «eksklusivt som en aktør i kriseoperasjoner i utlandet, eller for å bistå de sivile myndighetene» var forbi, sa hun. «Bundeswehr må nok en gang anses som en sentral autoritet for vår besørgning av offentlige tjenester. Og det hver eneste dag,» la hun til.

Scholz berømmet etableringen av spesialfondet, das Sondervermögen der Bundeswehr, på € 100 milliarder, som han hadde annonsert i Forbundsdagen ved slutten av februar. Samtidig gjorde han det klart at den gigantiske summen bare var begynnelsen, og at den nye «utenrikspolitiske epoken» [engelsk tekst] han hadde proklamert – en eufemisme for den tyske militarismens gjenkomst på verdensscenen – omfattet langt mer.

«Das Sondervermögen er en realitet. Min uttalelse at vi kontinuerlig skal øke forsvarsbudsjettet opp til 2 prosent av bruttonasjonalproduktet gjelder også! Det kan dere stole på,» forsikret han sitt publikum av militære. «Kompetansegapene i Bundeswehr er store,» men administrasjonen er i ferd med å «lukke de mest presserende av dem veldig raskt,» sa han. Prioriteter ble gitt til «kampfly, tungtransporthelikoptre, Eurofighters, etterfølgeren til Marder-infanteristridsvogna, 130 korvetter og 126 fregatter».

Tyskland trenger «fly som går på vingene, skip som kan sette seil, soldater som er optimalt utstyrt for deres farlige oppgaver,» brølte Scholz. «Et land av vår størrelse, som bærer et spesielt ansvar i Europa, må kunne besørge alt dette.» Tyskland skyldte også sine «allierte i NATO» dette, sa han.

Strategien styringsklassen følger i dens tredje grep etter verdensmakt ble tydelig skissert av Scholz. Tyskland bestreber seg for å organisere Europa militært under sin ledelse, for å forfølge sine imperialistinteresser over hele verden. Så lenge tysk imperialisme ikke (enda) åpent kan konfrontere USA, vil opprustingen finne sted innen rammeverket av NATO.

Blant annet oppfordret kansleren til «et europeisk hovedkvarter [...] som kan lede oppdrag». Det kanskje «mest presserende problemet i Europa» var «det fullstendig forvirrende antallet våpensystemer og rustningsutstyr». Bare «en koordinert utvikling av europeiske kapasiteter» ville føre til «et handlingsdyktig Europa». I denne konteksten, sa han, «er feltet luftforsvar spesielt viktig – koordinert på et europeisk nivå, og som et bidrag til å styrke den europeiske søylen i NATO.»

Scholz skrøyt av Tysklands «ledende rolle» i NATOs krigsoffensiv mot Russland. «Nettopp på grunn av det betydelige tyske bidraget, med 30 000 soldater, 85 fly og skip,» sa han, var «NATOs responsevne og avskrekkende effekt drastisk økt». Tyskland har «inntatt en ledende rolle i alt dette, helt fra begynnelsen av – dette har vært viktig for meg».

Som et resultat, sa han, «er hundrevis av tyske soldater i de baltiske statene, i Romania, i Slovakia. Vår marine og vårt luftvåpen patruljerer i økende grad Østersjøen og det østlige Middelhavet.» Dette, sa han, ga «mer enn bare trygghet for våre østlige allierte». Han sa Tyskland var «beredt til å ta på seg ansvaret for vårt kontinents sikkerhet, i en ledende rolle».

Deretter forsikret han sitt publikum: «Mine damer og herrer, en ny epoke – det betyr å ta farvel med gamle vissheter. Det betyr å tenke nytt, også strategisk. Innen NATO gjorde vi dette på toppmøtet i Madrid, med det nye strategiske konseptet. Vår kampkraft og operative beredskap vil bli betydelig økt.»

Scholz foretrakk ikke å gå mer detaljert inn på hva NATOs nye Strategiske konsept faktisk innebærer: Forberedelse for en kjernefysisk tredje verdenskrig mot Russland og Kina.

Madrid-dokumentet sier: «Vi vil individuelt og kollektivt besørge hele spekteret av kampstyrker, kapasiteter, planer, ressurser, systemer og infrastruktur som er nødvendig for avskrekking og forsvar, inkludert for høyintensitets, multi-domene krigskamp mot atombevæpnede jevnbyrdige konkurrenter.»

Kostnadene for denne galskapen vil bli båret av arbeiderklassen – som kanonfôr i krigen og i form av milliarder i sosiale angrep for å finansiere våpenoppbyggingen. Mens raskt stigende energipriser og galopperende inflasjon allerede kaster millioner ut i fattigdom, planlegger Tysklands trafikklys-regjering, bestående av Sosialdemokratene (SPD), Liberal-Demokratene (LDP) og De Grønne (Die Grünen) kraftige kutt i deres nåværende budsjettforslag for 2023. Bare helsebudsjettet skal kuttes fra € 64 milliarder ned til €22 milliarder – og det midt i en pågående koronaviruspandemi, som allerede har ført til rundt 150 000 dødsofre bare i Tyskland.

Den offisielle propagandaen at NATO bare responderer på «russisk aggresjon» og slåss for frihet, menneskerettigheter og demokrati, er ei blank løgn.

NATO-maktene har faktisk siden oppløsingen av Sovjetunionen systematisk omringet Russland,

med det mål å underlegge seg og oppstykke det ressursrike landet, for at det kan utbyttes av imperialistmaktene. Putins invasjon den 24. februar 2022 var den desperate responsen på NATOs offensiv fra et reaksjonært kapitalistregime.

Gjenkomsten av tysk militarisme har lenge vært forberedt bak befolkningens rygg, og ble offentlig kunngjort så tidlig som på Sikkerhetskonferansen i München i 2014. Forbundspresident Frank-Walter Steinmeier (SPD), som daværende utenriksminister, erklærte at Tyskland var «for stort, og økonomisk for sterkt til at vi bare kan kommentere verdenspolitikken fra sidelinja».

Kort tid seinere ble denne megalomane påstanden for første gang satt ut i livet med det pro-vestlige kuppet i Ukraina. Allerede da analyserte Sozialistische Gleichheitspartei (Tysklands Socialist Equality Party) de historiske og politiske drivkreftene bak krigspolitikken, og advarte om de enorme implikasjonene av gjenkomsten av tysk militarisme:

Historien er hevngjerrig tilbake. Nesten 70 år etter nazistenes forbrytelser og deres nederlag i den andre verdenskrig, gjenopptar den tyske styringsklassen den imperialistiske stormaktspolitikken fra Kaiser-imperiet og Hitler. Hastigheten på eskaleringen av krigspropagandaen mot Russland påminner opptakten til den første og den andre verdenskrigen. I Ukraina samarbeider den tyske regjeringen med fascistene fra Svoboda og Høyre Sektor, som står i tradisjonen etter nazikollaboratørene i den andre verdenskrig. Den anvender landet som ble okkupert av Tyskland i begge verdenskrigene som et oppmarsjområde mot Russland.

Nå settes disse planene ut i livet. Tyskland og NATO fører en krig i Ukraina mot atommakten Russland, en krig de fortsetter å eskalere, og leverer enda flere tunge våpen til Kiev etter fiaskoen den russiske hæren konfronterte i det norøstlige Ukraina. I løpet av de siste dagene kunngjorde Tyskland en ytterligere levering av multiple-rakettutskytingssystemer, pansrede kjøretøy og ytterligere fire stykk selvgående haubitsere fra Bundeswehr-arsenaler.

I tillegg oppfordrer tyske politikere og medier [engelsk tekst] til at Ukraina skal utstyres med tunge stridsvogner av typen Leopard 2. I USA pågår forberedelsene for leveringer av missiler som den ukrainske hæren kan angripe russisk territorium med. Selv om faren for en kjernefysisk tredje verdenskrig er akutt, er det ingen som snakker om de mulige konsekvensene.

Tvert imot, politikken for krig og nedskjæring av sosiale utgifter blir presset fram først og fremst av de nominelt «venstreorienterte» partiene i Forbundsdagen. SPD besørger kanslerembetet med Scholz, og leder forsvarsdepartementet med Lambrecht. Die Grünen leder utenriks- og finansdepartementene, og er de mest aggressive innen regjeringen, som presser på for levering av tunge våpen til Ukraina.

Også Die Linke, Venstrepartiet, trår den samme linja. Partiet støtter ubetinget den tyske regjeringens og NATOs krigspolitikk, et faktum som understrekes av den nylige kontroversen rundt Sahra Wagenknecht. Den tidligere lederen for Die Linkes parlamentariske gruppe i Forbundsdagen blir angrepet, ikke på grunn av hennes utbrudd mot flyktninger, på manér av det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), men fordi hun kritiserer NATOs krigskurs mot Russland, fra ståstedet tysk nasjonalisme.

Sozialistische Gleichheitspartei er det eneste partiet [i Tyskland] som opponerer fra venstre mot krigspolitikken og gjenkomsten av tysk militarisme. Sammen med sine søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) slåss partiet for å bygge en sosialistisk antikrigbevegelse. Med dette siktemålet trekker partiet på den enorme opposisjonen i arbeiderklassen, som trer inn i harde klassekamper over hele verden, og ikke vil tillate styringsklassen å kaste verden ut i en ødeleggende tredje verdenskrig.