De australske og newzealandske myndighetene kunngjort bare få dager etter hverandre en brå slutt på daglig Covid-rapportering, som kraftig begrenser befolkningens tilgang til informasjon om rater for infeksjoner, sykehusinnleggelser, vaksinasjoner og dødsfall. Begge landene går nå over til en nedskalert ukentlig rapportering.
Endringen har blitt gjort samtidig som raten for dødsfall og infeksjonstilfeller i begge land for året 2022 langt overgår pandemiens to første år, etter at begge lands regjeringer avsluttet vellykkede folkehelsetiltak og dreide om til et profittdrevet «la det rase»-program.
Under disse betingelsene har skiftet i rapportering, erklært uten et snev av demokratisk diskusjon, langt mindre et populært mandat, karakter av en internasjonalt koordinert konspirasjon mot den arbeidende befolkningen.
Det er av global betydning, og markerer omveltingen av de aller siste restene av en koordinert folkehelserespons på pandemien, i noe som helst framskredent kapitalistland.
I Australia ble overgangen til ukentlig rapportering gjennomført forrige fredag, i det stille, og var kun gjenstand for en håndfull flyktige og ukritiske rapporter i innenlandske medier. På New Zealand kunngjorde statsminister Jacinda Ardern, Labour Party (Arbeiderpartiet), slutten på daglig rapportering i går, mandag, uten noe forvarsel.
Beslutningen har ikke noe vitenskapelig eller medisinsk grunnlag. Den har blitt skarpt fordømt av prinsipielle epidemiologer i begge land, som et angrep på befolkningens rett til å vite om den fortsatt utfoldende medisinske nødssituasjonen, og på folkehelseeksperters evner til å spore den.
Regjeringene er imidlertid rett og slett ikke interessert. De forkynner i stedet åpent at business-interesser er deres høyeste prioritet.
Ardern sa rett ut: «Dette er tiden da vi endelig, i stedet for å føle at Covid dikterer hva som skjer med oss, våre liv og vår framtid, selv tar kontrollen tilbake, der vi fortsetter å drive økonomisk aktivitet og vår gjenvinning.» Alle folkehelsetiltak, uansett hvor begrenset de måtte være, må med andre ord skyves til side for å sikre den fulle og hele arbeidsstyrkens deltakelse i en bestrebelse for å drive opp produksjon og selskapsprofitter.
I tråd med dette programmet kunngjorde Ardern slutten på alle tidligere pålegg om bruk av munnbind, med unntak av i helse- og eldreomsorgsmiljøer. Personer som bor sammen med et Covid-positivt individ vil ikke lenger være pålagt å isolere seg, i et slag mot den mest grunnleggende form for kontroll og smittevern, mens de siste vaksinasjonsmandater, inkludert for helsetjenestearbeidere, har blitt opphevet.
Australias Labor-regjering har på samme måte kuttet ned isolasjonstiden for Covid-infiserte personer fra syv til fem dager. Trekket, som eksperter har advart vil resultere i at opptil halvparten av alle Covid-infeksjonstilfeller blandes inn i samfunnet mens de enda er smittesomme, er åpent innrettet på å holde arbeidere i arbeid, selv om de er bærere av et potensielt dødelig virus. Munnbind vil heller ikke lenger være nødvendige på innenlandsflyvninger.
Den klare hensikten med undertrykkingen av informasjon er å promotere bedrageriet at «pandemien er over», eller i det minste at «det verste er bak oss», for å rettferdiggjøre disse farlige tiltakene.
Men ingenting kunne være lenger fra sannheten. I Australia var 9. september, den siste dagen med daglig rapportering, den sjette dødeligste under hele pandemien, med 133 omkomne bekreftet på tvers av landet. August var vitne til de fleste dødsfallene i noen måned, med 2 056 personer som mistet livet til viruset.
På New Zealand har antallet dødsofre gått til værs, fra færre enn 30 seint i fjor, til nå nesten 2 000. Dette har gjentatte ganger plassert nasjonen med fire millioner innbyggere nært toppen av den globale lista over dødsofre per capita, samtidig som koronaviruset har blitt landets ledende dødsårsak.
Regjeringene i Australia og på New Zealand følger en blåkopi av kursen staket ut av Biden-administrasjonen i USA, på vegne av de vesentlige amerikanske bankene og storselskapene.
Det amerikanske helse- og sosialdepartementet (HHS) opphevet i februar sitt system for at landets sykehus daglig skulle rapportere Covid-19-dødsfall til den føderale regjeringen.
World Socialist Web Site var på den tiden den eneste publikasjonen som gjorde oppmerksom på endringen og framhevet dens vidtrekkende betydning for undertrykkingen av kunnskap om ødeleggelsene forårsaket av pandemien. Business Insider kalte WSWS’ dekning «villedende», men har aldri utstedt noen korreksjon, til tross for opphevelsen av daglig Covid-19-rapportering i nesten hele USA. Alle unntatt fire amerikanske delstater har avsluttet deres daglige rapportering, som gjør det umulig å kartlegge fataliteter på en dag-for-dag basis.
Storbritannia kunngjorde opphevingen av deres daglige rapporteringssystem samme måned som i USA. Lignende tiltak er på gang i ei rekke land og jurisdiksjoner. I Canada, for eksempel, har Ontario og flere andre provinser allerede avskaffet deres daglige rapportering.
Endringen i Australia og på New Zealand er spesielt bemerkelsesverdig på grunn av begge lands relative suksess tidligere i pandemien med å begrense antallet dødsfall og infeksjoner. De er dermed et mikrokosmos av den kløfta som har oppstått mellom en vitenskapelig fundert respons på pandemien, selv med begrensninger, og den politisk nakne orienteringen for «flokkimmunitet», som begge land siden har vedtatt.
Australias regjeringer på delstatlig og føderalt nivå avviste alltid et program for å eliminere viruset, med den begrunnelse at det ville bli for kostbart. De ble under press fra nøkkelseksjoner av arbeidere og helseeksperter likevel tvunget til å iverksette sikkerhetstiltak, inkludert nedstenginger, som til tross for ei rekke pro-business-unntak, gjentatte ganger utraderte oppblomstringer av viruset. New Zealand var det eneste landet i verden utenfor Kina som konsekvent forfulgte en strategi for eliminering.
I pandemiens to første år var det i Australia færre enn 400 000 infeksjonstilfeller og antallet dødsfall var 2 239. Sikkerhetstiltak stoppet i lengre perioder all overføring av viruset.
Som konsekvens av den fulle «gjenåpningen av økonomien» i desember i fjor, har disse tallene skutt i været til 10,1 millioner infeksjonstilfeller og 14 357 dødsofre. På grunn av krasjingen av testsystemet har i år med all sannsynlighet et betydelig flertall av landets 25 millioner innbyggere vært berørt. Long-Covid, et sett av alvorlige tilstander assosiert med selv «milde» infeksjoner, har svekket opptil 10 prosent av landets arbeidsstyrke.
På New Zealand hadde det før Ardern-regjeringen i oktober i fjor omveltet sitt elimineringsprogram vært færre enn 5 000 infeksjoner totalt, og kun 30 dødsfall. Nå er det offisielle tallet for infeksjonstilfeller 1,76 millioner, og antall dødsofre er nesten 2 000.
Denne transformasjonen er en advarsel om hva som ville skje dersom Kina skulle gi avkall på landets elimineringsstrategi, som det har blitt forlangt av de vesentlige imperialistregjeringene, storselskapene og media. I landet med 1,4 milliarder innbyggere ville hundretusener om ikke millioner dø, og med det tilslutte seg de anslagsvis 20 millioner som har omkommet rundt om i verden siden pandemien startet.
Det vedvarende angrepet på Kinas elimineringsprogram er ikke utelukkende på grunn av konsekvensene for aktivitetene til global finans og big business, men også fordi det stiller til skue et klart alternativ til den morderiske «flokkimmunitet»-politikken som overalt ellers implementeres.
Utviklingen i Australia og på New Zealand er også verdt å merke seg fordi det i begge land er sosialdemokratiske regjeringer som presederer over virusets tøylesløse spredning.
Ardern, presentert i media som en helgenlignende skikkelse, feier på New Zealand vekk den masseinfeksjon og død hennes regjering har utløst, til fordel for å proklamere den overordnede betydningen av «økonomisk aktivitet». Labor-statsminister Anthony Albanese i Australia sier ingenting om de rekordhøye tallene for daglige dødsfall, og lover næringslivet at de aldri igjen vil komme tilbake til nedstenginger.
Denne linja går hånd i hånd med Labor-regjeringene som presiderer over Australias delstater, så vel som på New Zealand, og deres stadig større integrering inn i USAs konfrontasjoner med Russland og Kina, truer en verdenskrig, og med implementering av budsjettinnstramminger og angrep på lønninger, arbeidsplasser og arbeideres vilkår.
«La det rase»-programmet understreker ikke bare at de sosialdemokratiske partiene fullstendig har snudd ryggen til enhver påstand om å representere den arbeidende befolkningen, og har blitt de mest aggressive forfekterne for selskapsinteresser. Det viser også at kampen for å få en slutt på pandemien og elimineringen av det dødelige viruset ikke vil bli utført av kapitalistregjeringer eller kun i ett land aleine.
Det som i stedet fordres er en internasjonal kamp for de vitenskapelige tiltakene som kreves for gradvis å få stoppet virusoverføringen og få en endelig slutt på pandemien. Den internasjonale arbeiderklassen, som har liv og helse som sine interesser, ikke profitt, er den eneste sosiale kraften som er i stand til å gjennomføre dette. Kampen mot pandemien må bli innskrevet på banneret til dens gjenoppstående streiker, protester og klassekamper.