Opphøyelsen av Liz Truss til stillingen som statsminister forevarsler en avgjørende konflikt mellom Den konservative regjeringen og den britiske arbeiderklassen.

Truss har blitt valgt til å innta Storbritannias høyeste embete av 80 000 velbeslåtte reaksjonære blant Tory-partiets medlemskap av 170 000 aldrende briter. Hun er den kandidaten ansett som mest hensynsløs når det gjelder å implementere en agenda for krig med Russland og Kina, og klassekrig i Storbritannia.

Som Socialist Equality Party forklarte etter den tvungne fratredelsen til Boris Johnson i juli: «Den politiske frykten som nærer lederskapsutfordringen som nesten førte til regjeringens nedsmelting, er at Johnson er en så splittende og diskreditert figur at han ikke kunne betros neste fase av styringsklassens offensiv mot arbeiderklassen, eller videreføringen av NATOs krig i Europa.»

«Det britiske borgerskapet er i konvulsjonene av ei politisk krise forankret i et globalt kapitalistisk sammenbrudd, en pandemi som fortsatt raser, en verdensomspennende inflasjonsspiral, handelskrig, utbruddet av krig, og framfor alt, klassekampens gjenkomst.»

Umiddelbart før valget av Truss ble kunngjort, erklærte Daily Telegraph at «for første gang siden Margaret Thatcher er Storbritannia i ferd med å få en prinsippfast, klassisk liberaler, en PM [statsminister] som er markedsorientert, belest, økonomi-kunnskapsrik og politikkdrevet.»

Hun begynte å bygge for denne posisjonen i Tory-partiet alt et tiår tilbake, da hun som nyvalgt MP [parlamentsmedlem] var medforfatter av Britannia Unchained [‘Britannia fri fra lenkene’], sammen med andre i partiets Thatcheristiske Free Enterprise Group [Gruppa for et fritt næringsliv]. Der dømte de nord og ned Storbritannias «oppblåste stat, høye skatter og overdrevne regulering», beskrev britiske arbeidere som «av verdens verste lediggangere», hyllet «økonomier som Singapore, Hong Kong og Sør-Korea» og formante til opprettelsen av flere frihandelssoner [Free Trade Zones].

Mer nylig erklærte hun, om pandemien: «Ingen nedstenging ville finne sted under mitt lederskap,» og det ville «ikke bli noen munnbindmandater».

Bak denne monstrøse personligheten bestreber en regjering uten folkelig mandat seg for å styre, for å påtvinge en politisk agenda diktert av finansoligarkiet, som truer millioner med nød, diktatoriske styreformer, utbruddet av verdenskrig og nukleær ødeleggelse.

Truss tiltrer embetet midt i en forødende levekostnadskrise, med en voldsom inflasjon og skyhøye drivstoffkostnader, som fører til ei streikebølge som omfatter arbeidere fra jernbaner, postvesenet og telekombransjen, og truer med å eksplodere til aksjon som involverer ytterligere millioner.

Hun er notorisk for hennes krigshissing mot Russland. Den nådde et crescendo i august, da hun ble spurt om hvorvidt hun ville aktivere Storbritannias Trident-atomvåpensystem, om «det så ville bety global utslettelse». Truss svarte, uten å forevise noen form for emosjon: «Jeg er beredt til det.»

Truss har også lovet å øke militærutgiftene til 3 prosent av BNP innen 2030, hvilket ville ha enorme implikasjoner. Ifølge den militære tankesmia Royal United Services Institute (RUSI) ville det bety en 30 prosent økning av troppestyrkene, og medføre en prislapp på svimlende £ 157 milliarder [NOK 1,8 billioner; dvs. 1 803,25 millarder].

Dekkingen av den regninga ville bety økninger av inntektsbeskatningen på 5 prosent og uforlignelige kutt i sosiale utgifter. £ 157 milliarder tilsvarer de årlige utgiftene til det offentlige helsevesenet, National Health Service (NHS), for hele Storbritannia.

Styringsklassen vet at eskaleringen av krigen i Europa, militær aggresjon mot Kina, og dens bestrebelser for å klore tilbake de hundrevis av milliarder som ble delt ut til storselskaper under pandemien, nå under betingelser av ei rasende økonomisk krise, ikke kan gjennomføres med demokratiske midler.

RUSIs evaluering av Truss’ løfte om militærutgiftene kaller det «slutten for fredsdividenden». Tankesmia hevder: «Storbritannia har siden midten av 1950-tallet vært i stand til å finansiere den voksende andelen av nasjonalinntekten viet til NHS og statspensjoner, gjennom nedskjæringer av BNP-andelen anvendt på forsvaret.»

Oppjekkingen av forsvarsutgiftene «ville være et radikalt skifte i prioriteringer,» og «det har vært lite gjort for å forberede den britiske offentligheten på de oppofrelser som vil bli nødvendige.»

Forberedelsene er langt framskredne for den brutale undertrykkingen av sosial opposisjon.

Dagen før Truss’ seier rapporterte Sunday Times et lekket strategidokument fra Storbritannias politisjefer, der de skisserer deres beredskapsplaner for å hanskes med levekostnadskrisa der de forventer en økning av kriminalitet og et sammenbrudd av den offentlige orden. Faren for massive sivile uroligheter «som en respons på et langvarig og smertefullt økonomisk trykk» fikk én høyt plassert politirepresentant til å advare om «en tilbakevending til de febrilske betingelsene som førte til London-opptøyene i 2011».

Toryenes mest sentrale bekymring er imidlertid ikke gateopptøyer, men arbeiderklassens kollektive motstand.

Regjeringen har allerede, som respons på sommerens jernbanestreiker, lovfestet tillatelse for anvendelsen av arbeidere fra utleiebyråer som streikebrytere. Truss vil nå implementere lovgivning som fastsetter «minimale servicenivåer», som effektivt sett forbyr streiker i alle viktige industrier og tjenesteytende bransjer, deriblant utdannings- og helsevesenet (NHS).

Innholdet i denne lovgivningen ble utlagt av transportminister Grant Shapps i Daily Mail, der han skrøyt: «Vi SKAL ta på oss disse Luddittene ... akkurat som Thatcher gjorde.» Dette inkluderer å heve terskelen for avstemmingsresultater for streikeaksjoner, doble varslingsperioden for streikeaksjoner, håndheving av en obligatorisk «nedkjølingsperiode», krav om endeløse avstemminger da det bare tillates én streikeaksjon per avstemmingsmandat, ytterligere begrensing av retten til å mønstre streikevakter, og fagforeningersbøter på £ 1 million for overtredelse av antistreikelover.

Det politiske ansvaret for Toryenes mulighet til å kunne mønstre en slik offensiv må tilskrives Labour Party og fagforeningene.

Toryenes kom til embetet først i 2010, i koalisjon med Liberal-Demokratene, på grunn av millioner av arbeideres politiske fremmedgjøring fra Labour under Tony Blair og Gordon Brown, framfor alt over Irak-krigen i 2003, og deretter bank-redningen i 2008, som innviet «nøysomhetens tidsalder» [‘age of austerity’].

Arbeidere som ville stå opp for å slåss imot både Toryene og Blairistene, stemte i massive antall for Jeremy Corbyn som Labour-partileder, bare for at han skulle kapitulere konfrontert med dem begge.

Labour under sir Keir Starmer fungerer i dag i en de facto koalisjon med Toryene, støtter deres krigspolitikk og tilslutter seg deres politikk for opposisjon mot streiker. Umiddelbart etter valget av Truss, der sågar Liberal-Demokratene oppfordret til et generalvalg, gratulerte Starmer «vår neste statsminister Liz Truss, der hun nå forbereder seg for embetsvervet».

Utenfor politikken i Parlamentet overvåker og undertrykker fagforeningsbyråkratiet klassekampen, der de har begrenset sommerens streikebølge, og forhindrer et bredere oppsving av arbeidskamper. Streiker har blitt holdt adskilt fra hverandre, og mange ble solgt ut med lønnsoppgjør under inflasjonsnivået, mens langtrukkne avstemmingsprosesser har forhindret arbeidernes største bataljoner, fra NHS, lokalmyndighetene og utdanningsvesenet, fra å gå til aksjon.

Fagforeningenes autoritet og støtten til Labour Party har blitt kraftig erodert av deres tiår med svik. Klassespenningene er på akutte nivåer, med arbeidere som får beskjed om å arbeide enda hardere for lavere lønninger, og fortsatt opplever det umulig å få endene til å møtes. Men å få sluppet løs arbeiderklassens sosiale makt betinger å bryte seg løs fra fagforeningenes og Labour’s kvelertak.

Socialist Equality Party tilbyr vår støtte til å etablere grunnplankomitéer på hver eneste arbeidsplass, for å føre klassekampen uavhengig av fagforeningsbyråkratiet. Disse komitéene må slåss for en forent arbeidslivsoffensiv, en generalstreik, for å felle regjeringen. Gjennom nettverket Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – må britiske arbeidere henvende seg til deres klassebrødre og -søstre i alle land. Forent internasjonalt blir arbeiderklassen en ustoppelig kraft.

Vi oppfordrer arbeidere til å ta opp kravet om et umiddelbart generalvalg, for å skape de beste forutsetninger for å utvikle politisk opposisjon mot Toryenes og Labour’s delte agenda, som er: 1) den uopphørlige eskaleringen av krigen mot Russland; 2) nektingen av å stoppe den endeløse overføringen av Covid-19-viruset, masseinfeksjon og død; og 3) det hensynsløse angrepet på arbeiderklassens levestandarder og demokratiske rettigheter.

De enorme kampene forut må føres basert på et sosialistisk og internasjonalistisk program, gjennom byggingen av det revolusjonære lederskapet til Socialist Equality Party (SEP) og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).