Liz Truss, utenriksminister og De konservatives mest sannsynlige neste statsminister i Storbritannia, har erklært at hun ville lansere et atomvåpenangrep mot Russland, selv om resultatet ville bli ‘global utslettelse’.
Under et partimøte i Birmingham på tirsdag, om lederskapet i Tory-partiet og beslutningen om hvem som skal erstatte Boris Johnson, sa John Pienaar fra Times Radio til lederkandidaten Liz Truss at dersom hun ble statsminister, da ville hun raskt bli forevist prosedyrene for å skyte ut nukleære missiler fra Storbritannias Trident-ubåter. «Det ville bety global utslettelse,» sa Pienaar. «Jeg skal ikke spørre deg om du ville trykke på knappen, du vil si ja, men konfrontert med den oppgaven ville jeg følt meg fysisk kvalm. Hvordan får denne tanken deg til å føle deg?»
Truss svarte, med døde øyne og et følelsesløst uttrykk: «Jeg mener det er en viktig plikt for statsministeren, og jeg er beredt til å gjøre det.»
«Jeg er beredt til å gjøre det,» gjentok hun, og høstet en runde applaus fra de forsamlede Toryer.
Truss’ robot-aktige og øyeblikkelige svar må ringe ei varselklokke for arbeidere over hele verden, om hvor nært vi nå står et nukleært armageddon, et ragnarok.
Hun uttaler seg som en av de fremste krigshaukene blant NATO-maktene når det gjelder å støtte stedfortrederkrigen mot Russland som føres av det ukrainske regimet, og er en ledende propagandist for direkte militær konflikt med Moskva. Russlands president Vladimir Putin satte i februar Russlands nukleære styrker i høy beredskap, og Kreml-talsmann Dmitrij Peskov refererte til «uakseptable» bemerkninger «fra forskjellige representanter på forskjellige nivåer», om mulige «sammenstøt» mellom NATO og Moskva: «Jeg vil ikke adressere opphavet for disse uttalelsene ved navn, selv om det var den britiske utenriksministeren.»
Truss hadde da nylig sagt til Sky News: «Dersom vi ikke stopper Putin i Ukraina, da kommer vi til å se andre bli truet: Baltikum, Polen, Moldova, og det kan ende opp i en konflikt med NATO.»
Men Truss taler også på vegne av helheten av den britiske styringsklassen. Ikke bare ville hennes rival om partilederskapet, Rishi Sunak, også ha svart bekreftende, det ville også ethvert annet medlem av det britiske politiske etablissementet som søkte landets høyeste embete.
Helt siden London og Washington begynte å skru opp spenningene med Russland og Kina har det blitt nødvendig åpent å erklære seg beredt til å starte en atomkrig. Dette begynte i 2015 da Jeremy Corbyn først vant partiledervervet i Labour Party, en seier først og fremst basert på hans motstand mot Irak-krigen og posisjonen som leder av Stop the War Coalition. Corbyn ble spurt i et intervju 15. september om han ville instruere Storbritannias forsvarssjefer til å anvende atomvåpensystemet Trident dersom han ble statsminister, og han sa nei. Han kom under nådeløse angrep, der Toryer, Blairister og militære figurer erklærte ham uegnet til embetet, og han kapitulerte på alle fronter.
Den nyinnsatte Tory-statsministeren Theresa May erklærte i en debatt 18. juli 2016 hennes egen beredskap til å lansere et angrep med atomvåpen, da utformet som et angrep på Corbyn. Sir Starmer, Corbyns erstatter som Labour-partileder, ble av BBC 10. februar i år også spurt om han ville være villig til å anvende atomvåpen, og svarte: «Selvfølgelig». Dette var bare 14 dager før Russlands invasjon av Ukraina.
Starmer uttalte seg den gang etter et møte med NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg, som han kommenterte ved å si: «Uansett hvilke utfordringer vi har med regjeringen, hva angår russisk aggresjon, der står vi sammen.»
Dette er den bredere internasjonale betydningen av Truss’ erklæring for atomkrig. Ikke bare er dette britisk imperialismes politiske orientering. Det er også den politiske retningslinja som aktivt føres av alle NATO-maktene, anført av USA.
NATO-toppmøtet i Madrid, Spania, i juni vedtok et strategidokument som skisserer planer om å militarisere det europeiske kontinentet, massivt eskalere krigen med Russland og forberede for krig med Kina. Dokumentet lovet helt spesifikt å «levere hele spekteret av styrker» som trengs «for høyintensiv, multi-domene krigskamp mot nukleærbevæpnede jevnbyrdige konkurrenter.»
Russland og Kina ble navngitt henholdsvis som en «trussel» og en «utfordring» for «våre interesser». NATOs «nukleære avskrekkingsholdning», sentrert om amerikanske atomvåpen «framskutt-utplassert i Europa» er satt i sentrum for en strategi for å «avskrekke, forsvare, bestride og fornekte, på tvers av alle domener og retninger».
NATOs militære figurer føler seg allerede foranlediget til åpen diskusjon om å føre atomkrig. Ingo Gerhartz, sjef for det tyske Luftwaffe, erklærte på et symposium i juni: «For troverdig avskrekking trenger vi både virkemidlene og den politiske viljen til å implementere nukleær avskrekking, om nødvendig,» før han la til: «Putin, ikke spill med oss!» Hamish de Bretton-Gordon, tidligere sjef for Storbritannias Joint Chemical, Biological, Radiological and Nuclear Regiment, skrev 13. august i Telegraph for å insistere: «Storbritannia må forberede seg på atomkrig.»
Truss oversatte disse diskusjonene til de fascistiske bjeff og grynt som har gjort henne til Tory-partiets darling.
Hvordan skal arbeidere reagere på slikt politisk vanvidd?
Moderne atomvåpen er langt kraftigere enn dem som ble sluppet på Hiroshima og Nagasaki. Bare 50 av dem kan drepe 200 millioner mennesker, den samlede befolkningen i Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand og Tyskland. Men dét ville bare være begynnelsen. Modellering utført av Rutgers University predikerer at en fullskala atomkrig vil antenne massive branner og forårsake sotskyer som vil blokkere for sola, og forhindre planteavlinger. En påfølgende nukleær istid ville bety sult og hungersnød for tre fjerdedeler av menneskeheten, og innen to år drepe opptil fem milliarder. Selv en «mindre» konflikt som innebærer utveksling av atomvåpen vil sannsynligvis føre til 2,5 milliarder dødsofre.
For det første, det er nødvendig å akseptere det som lenge ble antatt å være det utenkelige: Imperialistmaktene vurderer aktivt anvendelsen av våpen som vil ødelegge menneskeheten og muligens alt liv på jorda. Et WSWS-perspektiv forfattet av Joseph Kishore og David North publisert 26. mars, beskrev dette nøyaktig som «Kryssing av den psykologiske Rubicon». Teksten advarte om Ukraina-konflikten: «Verden blir ført til randen av en nukleær katastrofe av imperialistregjeringer med ledere som treffer beslutninger i all hemmelighet, mens de skjuler de reelle geopolitiske og økonomiske interessene de handler på vegne av.»
For det andre, krigens rotårsaker må bli forstått. Det som finner sted er en omfordeling av verden utført av de store imperialistmaktene. Den amerikanske regjeringen og de europeiske regjeringene responderer ikke på en «uprovosert» handling av russisk aggresjon. De bestreber seg for å fullføre en politisk orientering for militær omringing som har vært fulgt siden oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991, som forberedelser for å felle Putin-regimet og på vegne av finanskapitalen ta kontroll over Russlands enorme ressurser.
Den eneste sosiale kraften som kan stoppe dette katastrofale utbruddet av militær imperialistvold er den internasjonale arbeiderklassen, der den fører en kamp mot kapitalisme og for sosialisme. Socialist Equality Party (USA) forklarer i partiets kongressresolusjon fra 2022, «Mobiliser arbeiderklassen mot imperialistkrig!»:
«Imperialistkrig oppstår, på sitt mest fundamentale nivå, fra kapitalistsystemets grunnleggende motsetninger – mellom en global økonomi og oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater, som det private eierskapet av produksjonsmidlene er rotfast forankret i. Nettopp de samme motsetningene produserer imidlertid det objektive grunnlaget for sosialistisk verdensrevolusjon. Krigens konsekvenser har allerede foranlediget en enorm intensivering av sosiale konflikter i USA. Innvirkningen av et høyt inflasjonsnivå er en pådriver for klassekamp, inkludert utbruddene av streiker og protester blant bilarbeidere, luftfartsarbeidere, helsetjenestearbeidere, lærere og skoleansatte, servicearbeidere og andre deler av arbeiderklassen.»
Dette gjelder også internasjonalt. I Storbritannia, eksempelvis, vokser det ei streikebølge som kan komme til å feie Truss og Toryene fra regjeringsembetet.
Det som fordres i hvert eneste land er at arbeidere fører klassekampen basert på et sosialistisk program, at de mobiliserer mot krig og mot alle av bestrebelsene til styringsklassen, dens regjeringer og partier, og fagforeningsbyråkratiet, som vil ha dem til å betale for krig gjennom lønnskutt, tap av arbeidsplasser og hastighetsopptrappinger. Framfor alt, arbeidere må bevisst henvende seg til deres klassebrødre og -søstre for å føre en felles kamp mot den felles fienden. Sakens anliggender kunne ikke stilles skarpere: Verdenskrig og nukleær utslettelse, eller sosialistisk verdensrevolusjon.