USAs president Joe Biden lovet onsdag ytterligere våpen til Ukraina for $ 3 milliarder, den største enkeltstående allokeringen av finansieringsmidler siden krigen startet for seks måneder siden. USA har til dags dato besørget våpen og annen finansiering til Ukraina for mer enn $ 50 milliarder, deriblant langtrekkende missilsystemer, avanserte antiskipmissiler, helikoptre og andre fly.
Budskapet er, seks måneder etter krigsutbruddet, klart og tydelig: Så langt fra å bestrebe seg for en slutt på konflikten, gjør USA alt for å utvide og forlenge deres nye «for alltid krig» mot Russland i Ukraina.
Onsdagens kunngjøring kom etter uker med ekstraordinære provokasjoner, designet for å egge Kreml til å utvide konflikten. Flere russiske militærbaser på Krim ble utsatt for vesentlige ukrainske angrep. Daria Dugina, datter av den høyreekstreme nasjonalistideologen Alexander Dugin, ble lørdag myrdet sentralt i Moskva. Alle disse operasjonene bærer påskriften «made in Washington».
Med disse provokasjonene bestreber USA seg for å styrke kreftene innen det russiske statsapparatet og oligarkiet som oppfordrer Russlands president Vladimir Putin til å gjengjelde. Målet er å få tvunget Kreml til en militær respons som vil skape den nødvendige berettigelsen for en ytterligere eskalering av krigen.
Ukrainas president Volodymir Zelenskyj bekreftet tirsdag at målet for hans lands engasjement i krigen er å gjenerobre Krim-halvøya, der han erklærte: «Krigen startet med Krim, og den vil ende på Krim.»
Zelenskyjs uttalelse avslørte mer enn det som var tilsiktet. Krigen med Russland begynte faktisk ikke i februar 2022, men i februar 2014. Den startet imidlertid ikke med Russlands annektering av Krim i mars det året, men snarere med kuppet i februar, som var orkestrert og finansiert av imperialistmaktene. Kuppet provoserte ikke bare til Russlands annektering av halvøya i Svartehavet, men også en åtte-år-lang borgerkrig der russiskstøttede separatister, i kamp mot Ukrainas imperialist-bevæpnede militære, kom til å kontrollere betydelige deler av Øst-Ukraina.
Framfor alt dannet kuppet i 2014 grunnlaget for den åpne transformasjonen av Ukraina til utskytningsrampa for en imperialistkrig mot Russland. I de åtte årene fra februar 2014 til februar 2022 brukte imperialistmaktene titalls milliarder dollar [engelsk tekst] for opplæring, trening, bevæpning, utvidelse og omstrukturering av den ukrainske hæren. Nynaziststyrker i det ukrainske statsapparatet og militæret ble bygget opp og bevæpnet som imperialismens viktigste sjokktropper for krigen mot både Russland og regionens arbeiderklasse.
Etter fascistkuppforsøket i Washington D.C. 6. januar 2021, og midt under pandemiens massedød, ble det tatt en beslutning om systematisk å provosere fram en fullskala krig med Russland. Den ukrainske regjeringen vedtok i mars 2021 en militærstrategi for å «gjenvinne» Krim og de separatistkontrollerte delene av Øst-Ukraina. Åtte måneder seinere, i november 2021, undertegnet USA og Ukraina et «Strategisk Partnerskap»-dokument som gjorde det klart at de to landene faktisk var i en offensiv militær allianse, rettet mot Russland.
Kreml insisterte gjennom hele 2021, med stadig mer åpen forargelse og fortvilelse, på «røde linjer» for deres nasjonale sikkerhetsinteresser i Ukraina og Svartehavet, men disse «røde linjene» ble frekt og foraktfullt avvist av Washington. Målet for amerikansk imperialisme og dens støttespillere i det ukrainske oligarkiet var ikke å forhindre, men å provosere til en krig.
Putin-regimet, rygget inn i et hjørne, besørget med deres invasjon av Ukraina 24. februar imperialistmaktene med den krigen de hadde ivret etter. Putins invasjon og promotering av Stor-russisk sjåvinisme har vært vann på krigspropagandaens møller for imperialistmaktene, og har styrket de mest reaksjonære og nasjonalistiske kreftene innen Ukraina selv.
Alle kalkylene til det russiske oligarkiet, som oppsto fra det kontrarevolusjonære stalinistiske byråkratiets ødeleggelse av Sovjetunionen, har vist seg å være katastrofale feiltakelser. Så langt fra å engasjere seg i «forhandlinger» grep imperialistmaktene til invasjonen som det lenge etterlengtede påskuddet for å sette deres krigsplaner ut i livet.
Deres ultimate mål er ikke så mye en «seier» for Kiev, men destabilisering, oppstykking og en endelig kolonisering av selve Russland, hva enn som måtte skje.
Ingen må undervurdere det nivå av desorientering og villedelse som råder blant de imperialistiske krigshisserne. Storbritannias utenriksminister Liz Truss uttalte onsdag at hun var «beredt» til å trykke på den nukleære knappen, dersom hun neste måned blir den neste statsministeren, selv om det skulle bety «global utslettelse». Ifølge den britiske avisa Independent «virket Truss følelsesløs da hun ble spurt om hvordan ‘utslettelse’ fikk henne til å føle seg». Washington bestreber seg i mellomtiden, med en vanvittig hensynsløshet, for å provosere fram nok en, enda større krig med Kina over Taiwan.
Krigen i utlandet har vært ledsaget av en krig mot arbeiderklassen på hjemmebane. Under påskudd om «nasjonal sikkerhet» og «kampen mot Putin» blir arbeidere i imperialistsentrene fortalt at de må forberede seg på å sulte. Både i Europa og USA har styringsklassen anvendt krigen som et påskudd for massive opprustingsprogrammer, og den fundamentale restruktureringen av klasserelasjoner.
Mens titalls milliarder dollar har blitt gjort tilgjengelig for slaktingen i Ukraina, er det visstnok ingen penger tilgjengelig for vaksiner, Covid-19-behandling og testing der nå titalls millioner lærere og skolebarn blir tvunget tilbake til utrygge klasserom. På verdensbasis har krigen ført til inflasjon. Stigende mat- og drivstoffpriser har alvorlig undergravd de allerede prekære levestandardene for hundrevis av millioner, om ikke milliarder av arbeidere.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) insisterte i sin 24. februar-uttalelse om krigsutbruddet på at kampen mot krig og kapitalistkatastrofen utløst av den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen i 1991, fordret «en gjenoppvekkelse, i Russland og på tvers av hele verden, av den sosialistiske internasjonalismen som inspirerte Oktoberrevolusjonen i 1917, og som førte til opprettelsen av Sovjetunionen som en arbeiderstat.»
I løpet av de seks månedene siden disse linjene ble skrevet har det brutt ut vesentlige kamper av den internasjonale arbeiderklassen, deriblant på Sri Lanka, i Storbritannia, Tyskland, Tyrkia, Brasil, USA og Canada. Denne arbeiderklassens framvoksende globale bevegelse vil danne grunnlaget for byggingen av en mektig, sosialistisk antikrigbevegelse og for realiseringen av perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon.