Den 20. august 1940, for 82-år-siden i dag, ble Leo Trotskij utsatt for et attentat utført av en agent for Sovjeunionens stalinistiske hemmelige politi GPU, i hans villa i Coyoacan, Mexico City, der han tilbrakte de tre siste årene av sitt liv som politisk eksilant. Trotskij døde dagen etter av skaden han ble påført av drapsmannen, Ramon Mercader.
Denne årsdagen markerer ikke et fem- eller 10-årsintervall, som etter formell skikk inngir overholdelsen av historiske begivenheter en spesiell betydning. Men markeringen av Trotskijs død fordrer ingen symbolsk begrunnelse. Betydningen av 82-årsmarkeringen av Trotskijs død stammer fra hans livs relevans som en marxistisk teoretiker og strateg, og som leder av verdens sosialistiske revolusjon.
De politiske betingelsene som eksisterte i august 1940 tilsvarer i ekstraordinær grad de som eksisterer i dag. Trotskijs arbeid i det siste året av hans liv var konsentrert om utbruddet av den andre verdenskrig, og dens implikasjoner for den internasjonale arbeiderklassen, for den sosialistiske verdensbevegelsen, og for menneskehetens skjebne. Trotskij, den mest realistiske politiske tenker i hans tid, var ikke tilbøyelig til å male verdenssituasjonen i rosenrøde farger. Han konfronterte med brutal åpenhet den katastrofen som hadde rammet arbeiderklassen som en konsekvens av Oktoberrevolusjonens svik, begått av det stalinistiske byråkratiet som holdt makten i Sovjetunionen, og den manglende ryggraden i de prokapitalistiske arbeiderorganisasjonene ledet av Sosialdemokratene.
Det at Trotskij viet en enorm mengde oppmerksomhet til Ukrainas plass i Sovjetunionens skjebne og forøvrig hele Europas, er et mål ikke bare på Trotskijs forbløffende politiske langsynthet, men også på parallellene mellom betingelsene i 1940 og i dag. Bare fire måneder før utbruddet av den andre verdenskrig advarte Trotskij:
Det ukrainske spørsmålet er skjebnebestemt til å spille en enorm rolle i Europas liv i den umiddelbare framtid. Det var ikke for ingenting at Hitler så støyende reiste spørsmålet om å skape et «Stor-Ukraina». Og likeledes var det ikke for ingenting han droppet dette spørsmålet med en så snikende letthet.[1]
Trotskij erkjente legitimiteten til de ukrainske massenes streben etter nasjonal selvbestemmelse. Bolsjevik-regjeringens etablering av Unionen av Sovjetiske Sosialist Republikker (USSR) i 1922, da Lenin og Trotskij fortsatt var de dominerende størrelsene, insisterte på unionens frivillige karakter, og motarbeidet alle tendenser til å underordne unionens ukrainske komponent presset fra Stor-russisk sjåvinisme. Erklæringen av Unionen og Unionstraktaten, datert den 30. desember 1922, definerte USSR som «en frivillig union av likeverdige folk», som med etableringen skulle bevise «et besluttsomt skritt i retning av foreningen av arbeiderne i alle land, inn i en Verdensføderasjon av Sosialistiske Sovjeter» [o. anm.: sovjet på russisk betyr råd] [2]
Innen slutten av 1930-tallet hadde 15 år med eskalerende brudd på sosialistisk internasjonalisme og med byråkratisk terror og despotisme, skapt dyp fiendtlighet blant de ukrainske massene mot Sovjetunionen og hadde skapt et støttegrunnlag for å gjenopplive de mest reaksjonære politiske tendenser. Trotskij skrev:
Ikke et spor gjenstår av de vest-ukrainske massenes tidligere tillit og sympati for Kreml. Siden den siste morderiske «utrenskingen» i Ukraina har ingen vest i landet ønsket å bli del av Kreml-satrapen, som fortsetter å bære navnet Sovjet-Ukraina. Arbeider- og bondemassene i Vest-Ukraina, i Bukovina, i Carpatho-Ukraina, befinner seg i en tilstand av forvirring: Hvor skal man vende seg? Hva skal man forlange? Denne situasjonen flytter naturligvis lederskapet over til de mest reaksjonære ukrainske klikkene, som uttrykker deres «nasjonalisme» ved å bestrebe seg for å selge det ukrainske folket til den ene eller den andre imperialismen, i gjenytelse for et løfte om fiktiv uavhengighet. Hitler baserer sin politikk på denne tragiske forvirringen om det ukrainske spørsmål. Vi sa en gang: Om ikke for Stalin (dvs. for Kominterns fatale politikk i Tyskland) ville det ikke vært noen Hitler. Til dette kan nå tillegges: Om ikke for det stalinistiske byråkratiets voldtekt av Sovjet-Ukraina ville det ikke vært noen hitlersk ukrainsk politikk.[3]
Tidens gang tatt i betraktning, og endre det som endres må, Trotskijs analyse er fortsatt et uunnværlig historisk fundament for en forståelse av den nåværende krigen. Oppløsingen av Sovjetunionen og opprettelsen av et kapitalistregime i Russland kan ikke tiltrekke seg Vest-Ukrainas befolkning. I de demoraliserte omstendighetene skapt av gjenopprettingen av kapitalisme forflytter den politiske situasjonen i Ukraina, med Trotskijs ord, «naturligvis lederskapet over til de mest reaksjonære ukrainske klikkene [dvs. den rundt Porosjenko, den rundt Zelenskyj og den rundt nynazistmilitsene], som uttrykker deres ‘nasjonalisme’ ved å bestrebe seg for å selge det ukrainske folket til den ene eller den andre imperialismen, i gjenytelse for et løfte om fiktiv uavhengighet.» Og følgelig utvikler USA og landets NATO-allierte deres politiske orienteringer i Ukraina på basis av Putins bankerotte og reaksjonære politikk.
Trotskij tok til orde for etableringen av et uavhengig sosialistisk Ukraina. Han avviste med forakt alle påstander om at ukrainsk uavhengighet, i enhver politisk progressiv forstand, kunne oppnås på et kapitalistisk grunnlag.
Ukraina er spesielt rikt på erfaringer av falske retninger i kampen for nasjonal frigjøring. Her har alt blitt prøvd: Den småborgerlige Rada, og Skoropadski, og Petlura, og «allianse» med Hohenzollerne og kombinasjoner med Entente-maktene. Etter alle disse eksperimentene kan bare politiske kadavere fortsette å sette deres forhåpninger til den ene andre av det ukrainske borgerskapets fraksjoner, som lederen av den nasjonale kampen for frigjøring. Ene og aleine det ukrainske proletariatet er i stand til, ikke bare å få løst oppgaven – som i sitt vesen er revolusjonær – men også til å ta initiativet til oppgavens løsning. Proletariatet, og bare proletariatet, kan samle rundt seg bondemassene og den genuint revolusjonære nasjonale intelligentsiaen.[4]
Den imperialistiske stedfortrederkrigen i Ukraina berettiges i dag av propaganda i dens mest nedverdigede form. Kapitalistpressens liksom-journalister, kunnskapsløse som de er om historie, fungerer som deres nasjonale etterretningsbyråers offentlige stenografer. Det store flertall av akademikere, selv dem som har studert Ukrainas og Russlands historie, har falt inn på rekke med prokrig-hysteriet. Disse intellektuelle spyttslikkerne er ute av stand til å vise noen som helst uavhengighet i tanke og kritisk dømmekraft. Ikke noe bedre, og sannsynligvis verre, er de som sogner til pseudo-venstre-organisasjoner, der de poserer som sosialister og til og med som marxister, og tilbyr svikefulle og hyklerske begrunnelser for ikke bare imperialistoperasjonene i Ukraina, men også for forberedelsene til krig mot Kina.
Trotskij, i hans tid, avsto ikke fra å uttrykke hans forakt for de demoraliserte og uærlige av middelklassens intellektuelle, som kapitulerte i møte med politisk reaksjon. Hans politiske uforsonlighet var forankret i en dyp forstand på historiske prosesser og på tillit til arbeiderklassens revolusjonære potensial. «Verdenshistorien har nå for tiden utvilsomt antatt monstrøse proporsjoner,» skrev han like før den andre verdenskrig brøyt ut. «Men derved har den forberedt jordsmonnet for den største av revolusjonære kriser.»
Disse ordene gir gjenklang i vår egen tid. Trotskij, en gigant i det forrige århundres historie, opprettholder i dag, 82 år etter hans attentat, en enorm intellektuell og politisk tilstedeværelse i det 21. århundres revolusjonære kamper.
Fotnoter:
Trotsky, Leon. “Problem of the Ukraine.” April 22, 1939. https://www.marxists.org/archive/trotsky/1939/04/ukraine.html.
Wade, Rex A. Documents of Soviet History. Gulf Breeze, FL: Academic International Press, 1993. p. 445
Trotsky, Leon. “Problem of the Ukraine.” April 22, 1939. https://www.marxists.org/archive/trotsky/1939/04/ukraine.html.
ibid