Ei tørke setter rekorder Europa, fra Storbritannia til Balkan. Mer enn 60 prosent av EU og Storbritannia opplever tørkebetingelser, ifølge forskningsinstansen European Drought Observatory, i det én av EU-kommisjonens forskere kalte Europas verste tørke på 500 år. Store elver og innsjøer tørker ut, bønder står overfor uforlignelig avlingssvikt, og energiforsyninger kollapser samtidig med enestående varme og manglende nedbør.
Sommeren 2022, som i Europa har satt rekorder for varme, skogbranner og nå også tørke, har gjort klart og tydelig den presserende nødvendigheten av å adressere globale klimaendringer. Dette har nå nådd et sånt omfang at situasjonen, uten umiddelbare og vidtrekkende nødvendige tiltak vil true grunnleggende samfunnsfunksjoner av avgjørende betydning for menneskers liv – som kapasiteten til å besørge vann, mat, elektrisitet og trygge boliger.
Denne sommerens ekstremtørke er forårsaket av årets rekordlave nedbørsmengder i Europa, og påfølgende gjentatte hetebølger, blant annet hetebølga i juli som knuste tidligere rekorder. Ekstrem varme og tørke har også ført til skogbranner i rekordantall og omfang, der det i år har brent ned arealer som utgjør 615 340 hektar på tvers av Europa – det største arealet noensinne dokumentert per midten av august. Tørke forpurrer sentrale mat- og energiforsyninger, som allerede er undergravd av NATO-Russland-krigen i Ukraina, og som driver prisene på essensielle matvarer enda høyere, midt i den pågående inflasjonskrisa.
På den sentraleuropeiske elva Rhinen frakter lektere nå cargo med bare 25 prosent av tilgjengelig kapasitet på grunn av den lave vannstanden. Den måles nå til å være 40 centimeter, men er forutsett å falle til rundt 30 cm, som vil kunne stoppe elvetransporten fullstendig. I 2018 kostet slike transportforstyrrelser den tyske økonomien anslagsvis € 5 milliarder.
Frankrike tvang i forrige uke landets atomkraftverk, som står for 70 prosent av kraftprodusjonen, til å operere med redusert kapasitet: Resultatet var at kjølevann med høy temperatur ble sluppet ut i elver med rekordlave nivåer av vannføring, som med det utgjorde en økologisk fare for plante- og dyreliv. Midt i den pågående energikrisa har imidlertid den franske statens energietat nå beordret atomkraftverkene til å gjenoppta produksjon på full kapasitet, uansett relaterte miljøskader. Av Frankrikes 96 regionale fastlandsadministrasjoner er 86 satt i status av tørkeberedskap. Elva Loire, Frankrikes nest største, kan nå krysses til fots langs store deler av dens lengde.
Vannstanden i elva Donau, Europas lengste, er for tiden på 43 centimeter, den laveste siden registreringer startet. I Serbia, Bulgaria og Romania pågår det mudringsarbeid for å holde elva farbar for lektere, som er avgjørende nødvendig for Balkans mat- og energiforsyninger. I Sør-Tyskland oversteg elvas vanntemperatur 25 °C, og forventes å nå 27 °C innen slutten av måneden, en temperatur tilsvarende Det karibiske hav.
På tvers av hele Europa er fiskebestander truet av rekordhøye vanntemperaturer og vannets lave oksygeninnhold. I Conopljankso-reservoaret i Serbia døde hele fiskebestanden da reservoaret tørket helt ut.
Overflata av elva Oder, grenseelva mellom Polen og Tyskland, er nå så godt som dekket av død fisk. Mens polske embetsfunksjonærer har bestridt rapporter om elvas kraftige industrielle forurensning, er det åpenbart at etter hvert som elvas vannføringen har falt til rekordlave nivåer, har konsentrasjonene av industriforurensninger skutt i været.
Europeiske bønder står overfor massive avlingssvikt, med produksjonen av sentrale kornsorter ned med 30 til 40 prosent i Italia, og nesten 20 prosent i Frankrike. Spanias produksjon av olivenolje, som utgjør nesten halvparten av verdens eksporter, forventes å være en fjerdedel av gjennomsnittsvolumet produsert de fem siste årene.
I Po-dalen i Nord-Italia har 60 prosent av årets avling gått tapt fordi bønder der ikke har vært i stand til å anvende lokale elver til irrigasjon og vanning av åkrene. Dette har allerede forårsaket skader estimert til minst € 6,2 milliarder. Regionen, som produserer 30 til 40 prosent av Italias matforsyninger, har i år nesten ikke sett regn. Vannstanden ved Po-elvemunningen er så lav at saltvann fra Adriaterhavet har trengt 30 kilometer oppstrøms, og utslettet avlingene nært elvas bredder som så langt hadde overlevd tørka.
Forsyningene av drikkevann er kritisk lave i alle byer langs Po-dalen, deriblant Milano og Torino. Vannstanden i innsjøer i regionen er også på et historisk lavnivå, blant annet det populære turistmålet Gardasjøen i Nord-Italia, som nesten har tørket helt ut.
Selv Europas nordligste og våteste regioner rammes. Lav vannstand i Norges vannmagasiner reduserer kapasiteten til å produsere vannkraft. Dette har ført til advarsler om at landet kan bli nødt til å redusere energieksporten, som ytterligere ville forverre energikrisa forårsaket av NATOs trusler om å nekte å betale for russisk gass, og russiske trusler om å kutte av forsyningene. Åtte regioner i Storbritannia konfronterer tørkebetingelser, deriblant hovedstaden London.
Disse begivenhetene peker på den presserende nødvendigheten av en internasjonalt koordinert kampanje for å bremse opp, og adressere konsekvensene av global oppvarming. Det må investeres billioner av euro i høyteknologi, essensielt nødvendig infrastruktur, vanningsteknologi, produksjon av rein energi, matsikkerhetsprogrammer og andre initiativer, for å sikre at kloden forblir beboelig for menneskeheten.
Gjennomføringen av dette fordrer et direkte angrep på kapitalistsystemet, og på rikdommen og privilegiene til dets korrupte finansaristokrati. Billioner av euro ble funnet over natta midt under børskrakket som etterfulgte utbruddet av Covid-19-pandemien. Men, denne rikdommen gikk likevel ikke til å eliminere viruset, som siden den gang bare i Europa har krevd over 1,6 millioner liv, eller til å finansiere kritisk nødvendige investeringer i infrastruktur, men for å legge ut en redningsplanke for en liten elite av velstående investorer som ikke svarer til noen.
Tiltakene som er nødvendige for å bekjempe global oppvarming er, som med pandemien, velkjente for både forskere og offisielle regjeringsfunksjonærer, men de internasjonale institusjonene i det kapitalistiske nasjon-stat-systemet har ikke maktet å organisere noen koordinert respons. De kaster seg i stedet dypere ut i krig. EUs regjeringer lover hundrevis av milliarder av euro i økninger av militærutgiftene, og forbereder seg på å eskalere krigen NATO fører mot Russland i Ukraina.
Den nåværende tørka avslører de mye hyllede Paris-traktatene av 2015, som har som målsetting å begrense global oppvarming til 2°C fra førindustrielt nivå innen slutten av dette århundret. Ekstremvær forårsaket av bare 1,2 °C global oppvarming erfares allerede å være katastrofalt. Tar man dagens ødeleggelser i Europa i betraktning, må man spørre seg: Om så kapitalistregjeringene implementerte Paris-traktatene til punkt og prikke, hvor mange av Europas elver ville tørke ut, og hvor mye av jordbruksarealet ville bli lagt goldt?
Katastrofen forårsaket av global oppvarming vil fortsette inntil en bevegelse er bygget for å stoppe den, i den europeiske og internasjonale arbeiderklassen, i opposisjon til hele styringseliten. Man trenger bare se til Tysklands miljøparti Die Grünen, angivelig det ledende «økologi»-partiet i Europas politiske etablissement: De er førende for kampanjen for EUs opprusting, samtidig som de godkjenner gjenopptakelsen av bruk av svært forurensende kull for kraftproduksjon midt i krigstidens energikrise.
Ungdom og arbeidere som ønsker å slåss mot global oppvarming må trekke de nødvendige konklusjonene av styringselitens nekting av å iverksette tiltak, og dens suicidale pådriver i retning av en ny verdenskrig. Det å overvinne disse truslene mot sivilisasjonen fordrer å avslutte det anarkistiske profittsystemet og erstatte det med en vitenskapelig planlagt, sosialistisk global økonomi. Dette fordrer at det bygges en massebevegelse i arbeiderklassen mot krig og for sosialisme, for å ta kontrollen over verdensøkonomien ut av finansaristokratiets hender, og underordne den imøtekomming av sosiale behov, ikke privat profitt.