Storbritannia tilslutter seg amerikansk imperialismes provokasjoner mot Kina

Storbritannia står fullt og helt bak amerikansk imperialismes nakne aggresjon mot Kina, og truer å trekke befolkningen inn i en katastrofal krig.

En antagonistisk utenrikspolitikk mot Kina har vært et sentralt tema i lederskapskonkurransen i Det konservative partiet om å bli erstatteren for Boris Johnson, der nå Liz Truss og Rishi Sunak konkurrerer om hvem som er den største hauken.

Sunak åpnet hans valgkamp med en pressemelding som erklærte at Kina og Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) «representerer den største trusselen mot Storbritannia og verdens sikkerhet og velstand i dette århundret». Truss responderte med at det var hennes utenriksdepartement og ikke Sunaks finansdepartement som hadde inntatt «den tøffeste holdningen» mot Kina.

Det konservative partiets lederkandidater: Utenriksminister Liz Truss og tidligere finansminister Rishi Sunak [Foto: AP Photo / AP Photo, Arkiv] [AP Photo/AP Photo, File]

Under sist ukes debatt kritiserte Sunak Truss for tidligere å ha sagt at Storbritannia var på vei inn inn i en «gylden æra» i sin relasjon til Kina. Truss frasa seg hennes uttalelse, og kontret: «Jeg tror det var nesten et tiår siden.»

Det var faktisk seks år siden, da nettopp det var David Camerons Tory-regjerings politiske orientering. Til tross for advarsler fra USA meldte Storbritannia seg med som et grunnleggende medlem av Beijings etablering av Asian Infrastructure Investment Bank, i håp om å posisjonere seg som en sentralaktør for Kinas tilgang til europeiske markeder. En serie møter på høyt nivå kulminerte i at president Xi avla et statsbesøk i Storbritannia i 2015, arrangert av dronninga.

Skiftet i politisk orientering var halsbrekkende, der regjeringen brått bestrebet seg for å erstatte sin rolle som en sentral amerikansk mellommann i EU, da Brexit i 2016 fratok dem den anledningen, og deretter inntok en enda mer slavisk støttefunksjon for amerikansk imperialisme. Washingtons pris for et nært partnerskap og løftet om en handelsavtale inkluderte en umiddelbar stans i Storbritannias orientering til Kina – Washintons viktigste globale konkurrent.

I en artikkel publisert i The Atlantic tirsdag, «Hvorfor Storbritannia endret sin Kina-holdning», kommenterte forfatteren Tom McTague at «fra 2020 og framover ... forvandlet Storbritannia seg fra Kinas beste partner i Europa til landets mest beske kritiker, og feide vekk tiår med utenrikspolitisk konsensus, i det mest drastiske skiftet av denne typen i den vestlige verden.»

Han bemerket: «Tar man britisk utenrikspolitikk i betraktning nå ser man en nesten fullstendig overlapping med USA, enten det gjelder Iran-atomavtalen, klimaendringer, viktigheten av å bruke mer på forsvar, NATO, trusselen fra Russland, eller – nå – Kina.»

Storbritannias tette involvering i amerikanske krigsplaner mot Kina ble framhevet denne uka av det provoserende besøket på Taiwan iscenesatt av US House Speaker Nancy Pelosi. Med Kinas militær i høy beredskap, rapporterte Guardian at en delegasjon fra utenrikskomitéen i House of Commons, Underhuset, ville foreta den samme turen i november eller begynnelsen av desember. Komitéen ledes av Tom Tugendhat, Tory-MP [member of parliament] og tidligere oberstløytnant i hæren, som er forventet å tildeles en toppstilling i et kabinett etablert av Truss.

Bak de diplomatiske provokasjonene ligger omfattende militære forberedelser. Innen mars 2021 hadde regjeringens forsvarsdepartement (MoD) publisert sitt reviderte strategidokument om utenriks- og forsvarspolitikken, Integrated Review [engelsk tekst], og et ytterligere strategidokument, «Forsvar i en æra av konkurranse», som direkte målrettet både Russland og Kina.

I mai i fjor lanserte Storbritannia, på NATOs beordring, landets største hangarskip-angrepsgruppe siden Falklands/Malvinas-krigen i 1982, sentrert om hangarskipet HMS Queen Elizabeth. Den spilte en kritisk rolle i å skru opp spenninger [engelsk tekst] med Russland i Svartehavet, før den i september 2021 gikk hen til å utføre det samme overfor Beijing i Sør-Kinahavet. HMS Richmond, en fregatt av type 23 som er utplassert med angripsgruppa, seilte gjennom Taiwanstredet – den første gangen en britisk fregatt hadde gjort det på mer enn et tiår.

Samme måned kunngjorde USA, Storbritannia og Australia dannelsen av antiKina-militærpakten AUKUS, fokusert på utplasseringen av nukleærdrevne ubåter.

** image 2; caption: HMS Richmond (nærmest) i Portsmouth marineverft i mars 2021, sammen med Storbritannias to hangarskip, Queen Elizabeth og Prince Charles. Noen uker seinere ble HMS Richmond sendt inn i Taiwanstredet, i en stor provokasjon mot Kina [Foto: WSWS]

Provokasjonen i Taiwanstredet ble autorisert av admiral sir Tony Radakin, sjefen for Royal Navy, samme dag som han ble intervjuet av Johnson for stillingen som sjef for Storbritannias væpnede styrker. Provokasjonen ble kunngjort like etter at Radakin ble utnevnt til sjef for forsvarsstaben, en stilling han tiltrådte i november 2021.

Innen militærets øverste rekker er trommevirvelen for krig med Kina uopphørlig. Admiral sir Ben Key, den nye sjefen for Royal Navy, sa i forrige måned til Rådet for geostrategi [Council on Geostrategy]: «Bare utelukkende å fokusere på den russiske bjørnen risikerer at vi overser tigeren». Han advarte: «Risikoen ved utelukkende å fokusere på Russland er at man mister av syne den langsiktige strategiske utfordringen Kina utgjør.»

Keys tale kom 10 dager etter at den republikanske kongressrepresentanten Steve Chabot, et rangert medlem av Representantenes hus’ underkomité for utenriks- og Asia-Stillehav-affærer, intervenerte i [den konservative britiske avisa] Telegraph for å insistere på at USAs allierte i Europa, og spesielt britene, «trapper opp» bevæpningen av Taiwan.

Dette er nå den britiske regjeringens de facto politikk, til tross for at Storbritannia ikke har noen formelle diplomatiske bånd til Taipei og har overholdt den historiske «Ett Kina»-politikken. Truss holdt i april, som utenriksminister, en tale der hun avviste «det falske valget mellom euro-atlantisk sikkerhet og sikkerhet i regionen Det indiske hav-Stillehavet», og oppfordret til «et globalt NATO».

Hun fortsatte: «Vi må forebygge trusler i regionen Det indiske hav-Stillehavet, og samarbeide med våre allierte, som Japan og Australia, for å sikre at Stillehavet er beskyttet. Og vi må forsikre at demokratier som Taiwan er i stand til å forsvare seg. Alt dette vil kreve ressurser. Vi korrigerer nå en generasjon av underinvesteringer.»

Gitt at Storbritannia allerede har solgt militærutstyr til Taiwan siden 2017 for £ 338 millioner, skriver Truss nå ut en massiv sjekk, som skal plukkes opp av arbeiderklassen gjennom kutting av lønninger og utgifter.

Utenriksministeren fortalte 29. juni Underhusets spesialkomité at Storbritannia og de NATO-allierte ville forsøke å forbedre manuset anvendt for deres stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina: «Vi burde ha levert Ukraina defensive våpen langt tidligere. Den leksa må vi lære for Taiwans del. Hvert utstyrselement vi har levert fordrer måneders opplæring, så jo raskere vi gjør det, jo bedre.»

Britisk imperialismes krigerske trusler og provokasjoner mot atombevæpnede Kina kunne ikke vært mer hensynsløse eller forvirrede. Dominic Nicholls, forsvars- og sikkerhetskorrespondent for Telegraph, bemerket i anledning Radakins utnevnelse: «Kina har siden 2014 lansert flere ubåter, krigsskip, sentrale amfibiske fartøy og hjelpeskip, enn det totale antallet skip som for tiden er operative i marinene til Storbritannia, Tyskland, India, Spania og Taiwan, ifølge International Institute for Strategic Studies.»

«Hva angår tonnasje lanserer Kina tilsvarende hele Royal Navy hvert fjerde år.»

Etter HMS Queen Elizabeths utplassering til farvann i Sør-Kinahavet advarte Beijing i Global Times at de ikke ville nøle med å gjøre et eksempel av Storbritannia, «ved tilintetgjøringen av ett, som en advarsel til hundre».

Da at den britiske utenrikskomitéens reise til Taiwan ble avslørt sa den kinesiske ambassadøren til Storbritannia, Zheng Zeguang, til britiske MP-er på en pressekonferanse tirsdag at Storbritannia ikke måtte «danse etter USAs melodi». Han lovet at skulle noen britisk MP sette sin fot på Taiwan ville det få «alvorlige konsekvenser», og advarte: «De som leker med ilden vil bli brent.»

Krisa som skaker britisk imperialisme er slik, i en periode med alvorlig nedgang – med dens avhengighet av USA og desperate bestrebelser for å omdirigere uforlignelige sosiale spenninger utad mot en utenlandsk fiende – at styringsklassen er innstilt på å tvinge fram en konfrontasjon.

Faren for en katastrofal konflikt kan bare avverges ved å ta makten ut av hendene på galningene i det britiske parlamentet. Socialist Equality Party (SEP) har respondert på Johnsons fall og Tory-lederskapskonkurransen, med et forlangende om et øyeblikkelig generalvalg for å «avsløre Tory-Labour-konspirasjonen for å trekke Storbritannia inn i en tredje verdenskrig», «vekke opposisjonen mot regjeringens krigspolitikk, og for å agitere for arbeiderklassens masseaksjon for å nedkjempe det brutale angrepet på levestandarder og demokratiske rettigheter.»

I arbeiderklassens framvoksende kamper må kampen mot krig gjøres til et sentralt tema, basert på et sosialistisk program for foreningen av arbeiderklassen på tvers av hele kloden, i en kamp mot dens krigsgale regjeringer.

Loading