Mick Lynch, generalsekretær for fagforeningen som organiserer arbeidere i jernbaner, sjøfart og transport, Rail, Maritime and Transport (RMT), advarte for en generalstreik etter at Konservativ-regjeringen responderte på at over 44 000 jernbanearbeidere igjen gikk ut i streik med en trussel om å forby streiker i viktige samfunnstjenester.

RMT-medlemmer gjennomførte onsdag nok en dag med sterke streikeaksjoner, denne gangen sammen med administrasjonsarbeidere organisert av Transport Salaried Staffs Association (TSSA), ansatt av togoperatøren Avanti West Coast. Ytterligre RMT-streiker er planlagt for den 18. og den 20. august, og disse blir holdt sammen med tusenvis av TSSA-medlemmer på tvers av syv forskjellige togoperatørselskaper. Arbeidere i London Underground representert av RMT skal streike den 19. august. Rundt 6 000 lokførere representert av fagforeningen ASLEF har meldt streik for kommende lørdag hos syv togoperatørselskaper, og igjen 13. august kl. 09:00.

Transportminister Grant Shapps responderte tirsdag kveld med å publisere i Daily Telegraph: «Min resept for å få en slutt på jernbanestreikekaoset». Der truet han: «Vi må få fagforeningsbaroner til å tenke seg om to ganger før de fekter med streikevåpenet – og nå fullføre Margaret Thatchers ugjorte business», og Shapps la fram ei liste over drakoniske antistreiklover – «så mange som 16 tiltak» for å få stoppet «brutale» streiker.

Der han bemerket at regjeringen allerede har firedoblet bøtene pålagt fagforeninger for «ulovlige streiker», nå opp til £ 1 million, og har vedtatt lovgivning for streikebryteroperasjoner utført av mengder av arbeidere fra utleiebyråer, insisterte Shapps at «mer trengs».

Dette skulle inkludere «å forby streiker av forskjellige fagforeninger på samme arbeidsplass innen en fastsatt tidsperiode», og implementeringen av «ei absolutt grense på seks streiker på sentrale steder i den kritisk viktige nasjonale infrastrukturen», og å forby det han kalte «intimiderende språkbruk», og å blande seg inn i språkbruken anvendt på fagforeningsdokumentasjon for avstemminger om autorisering av streik, og utsettelse av streiker med gitte tidsperioder for arbeidsgiveres «rett til å respondere».

Toryene ville også skrote loven som tillater fagforeninger å gjøre bruke av et mandat for streik når som helst i løpet av de neste seks neste månedene: «Hver enkelt, kontinuerlige bunt av streikeaksjoner må berettiges med deres egen avstemming. Vi må også se på obligatoriske avkjølingsperioder etter hver streik, med varigheter opp til 60 dager.» Han vil øke terskelnivået for resultat i autoriseringsavstemminger for streikeaksjoner, og doble minimumsperioden for varsling av streik til arbeidsgivere, fra to til fire uker.

Shapps reiste regjeringens allerede planlagte tiltak for å håndheve minimumsnivåer for tjenester i «kritisk viktige samfunnsfunksjoner», som Liz Truss, den største favoritten til å erstatte Boris Johnson som statsminister, lover å få vedtatt innen hennes administrasjons første 30 dager, sammen med å begrense antallet streiker tillatt innen en seks måneders periode, og skrotingen av streikende arbeideres skattefrie utbetalinger.

Truss og hennes lederskapsrival Rishi Sunak har faktisk begge sagt de vil forby streiker i viktige samfunnstjenester, der Truss onsdag raljerte om at hun ville «innta ei tøff linje på aksjoner fra fagforeningene, som ikke bidar til at folk får kommet seg videre i livet». Lynch repliserte at han ville føre kampanje for å kalle for en generalstreik, dersom Truss blir statsminister i september og forplikter seg på disse politiske orienteringene.

«Forslagene fra Liz Truss utgjør det største angrepet på fagorganisingsrettigheter og borgerrettigheter siden fagforeninger ble legalisert i 1871. Truss foreslår å gjøre effektiv fagorganisering ulovlig i Storbritannia, og frarøve arbeidere en viktig demokratisk rettighet,» sa han. «Dersom disse forslagene blir til lov, da vil det bli den største motstanden noen gang mønstret av hele fagbevegelsen, på linje med generalstreiken i 1926, suffragettene og chartismen.»

Han var imidlertid forsiktig med å tillegge at beslutningen var «opp til andre», som han vet aldri ville iverksette slike tiltak: «Bare [sentralorganisasjonen] TUC (Trades Union Congress) kan kalle for en generalstreik». TUC-generalsekretær Frances O’Grady sa bare at «truing av streikeretten forflytter maktbalansen for langt mot arbeidsgiverne», og nektet å kommentere anliggendet om en generalstreik.

Lynch’s trusler motsies av RMTs egen gjennomføring av de nåværende jernbanestreikene. Han gjentok fagforeningens insistering på at «det er ikke vår ambisjon bare å ha arbeidskamp på langsiktig basis. Vi leter etter en enighet, og en løsning på problemene vi har på jernbanen.»

Men uansett Lynch’s politiske kalkyler, for arbeiderklassen er anliggendet generalstreik nå direkte reist. Tory-regjeringen har gjort det klart at den har til hensikt å påføre jernbanearbeiderne et knusende nederlag, og erklærer åpen jaktsesong på deres lønninger, jobber, pensjoner og arbeidsvilkår, som vil åpne døra for et angrep på hele arbeiderklassen, som nå er beskrevet i detalj.

Toryene har til hensikt å jekke opp arbeidernes utbytting for å finansiere Storbritannias deltakelse i NATO-krigen mot Russland, og for å sikre de superrikes profitter midt under ei økonomisk krise som spinner til værs, og samtidig med den britiske økonomiens langsiktige nedgang.

Det som er nødvendig for å beseire denne brutale offensiven er vedvarende og koordinert handling, kombinert med et politisk program for å felle regjeringen og pålegge arbeidernes sosiale interesser. Men jernbanefagforeningene binder arbeidernes hender, og søker en løsning gjennom forhandlingssamtaler med arbeidsgiverne, som bare baner vei for deres nederlag.

Så langt RMT har noen politisk strategi er det å styrke Labour Party. Lynch oppfordret igjen Labour-leder sir Keir Starmer til å «identifisere seg med arbeiderklassefolkets kamp», «surfe på bølga av solidaritet som vi får» og «bringe balanse i vårt samfunn, og rebalansere vår økonomi».

Dette sies samtidig som Starmer opererer i en enhetsfront med Tory-partiet, mot jernbanestreikene. Han fastsatte nok en gang at medlemmer av hans første benkrad [i Parlamentet, dvs. hans skyggeregjering] ikke skal delta på streikevakter, og formante hans senior-MP-er: «Labour-partiet i opposisjon må være Labour-partiet ved makten. Og en regjering går ikke på streikevakter, en regjering prøver å løse tvister.»

Da skygge-transportminister Sam Tarry trosset ordren, kommenterte Shapps: «Han trosser tydeligvis sir Keir Starmer direkte. Ingen tvil om at han vil fjerne ham fra hans jobb.» Starmer sparket i går kveld Tarry. En Labour-talsperson sa: «Som en regjering i vente, blir ethvert brudd på det kollektive ansvaret tatt ekstremt alvorlig, og av disse grunner har Sam Tarry blitt fjernet fra frontbenkeraden.»

Ifølge ikke-navngitte kilder, som uttaler seg til Guardian, refererte Labour til Tarrys kommentarer om at det «ikke var akseptabelt å tilby lønnsøkninger under inflasjonsnivået», fordi det for arbeidere vil bety et reelt lønnskutt, som grunn til at han ble trukket fram for å ha trosset partipolitikken.

Tarry nektet sågar å kritisere Starmer i hans egen uttalelse der han erkjente at han var sparket. Samme morgen uttalte han på streikevakta at var Labour i regjering, da ville ikke RMT- og TSSA-medlemmer vært i streik. Vi ville ha vært rundt forhandlingsbordet. Vi ville ha ordnet opp i dette.»

Dette er Labour-«venstres» linje, klarest formulert [engelsk tekst] av John McDonnell, Jeremy Corbyn-alliert og tidligere skyggefinansminister, om å forfølge samme agenda som Tory-partiet, men derimot ved direkte forhandlinger med fagforeningene, for å bistå dem til å holde et fast grep på en arbeiderklasse i harnisk.

Men Starmer har gjort hans partis karakter klar og tydelig for alle. Partiet ville respondere på en nødvendig politiske kamp for full maskin mot Tory-regjeringen, ved å stille seg fullt og helt bak Truss, Sunak, Shapps & co.

TUC er ikke under noen omstendigheter til å stole på for å lede en slik kamp mot regjeringen. Det er opp til arbeiderne å organisere deres egen kamp. Det må opprettes grunnplankomitéer på hver en arbeidsplass, uavhengige av fagforeningene, for å agitere for og organisere koordinerte aksjoner og en generalstreik, samtidig som det presses på for et øyeblikkelig generalvalg, for å få satt en stopper for Tory-Labour-konspirasjonen mot arbeiderklassen.