Bob Woodwards og Carl Bernsteins 1974-bok All the President’s Men, beskrev rollene til dusinvis av Nixons medhjelpere og embetsfunksjonærer i orkestreringen og tildekkingen av 1972-innbruddet i hovedkvarteret til Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) i Watergate-komplekset.
Tjueto av Nixons medhjelpere og embetsfunksjonærer ble tiltalt, dømt og fengslet for deres roller i Watergate-konspirasjonen.
Den «skitne triks»-operasjonen var ikke i nærheten av omfanget av det fullskala, voldelige og nesten vellykkede kuppet ledet av Donald Trump den 6. januar 2021, til tross for alle Watergate-skandalens kriminelle og antidemokratiske implikasjoner.
Til tross for det stadig voksende berget av bevismateriale for kriminalitet som hopes opp mot Trump, Det republikanske partiet og betydelige deler av militæret, politiet og etterretningsbyråene i bestrebelsene på å omvelte 2020-valget og innsette Trump som diktator-president, har verken Trump eller noen av hans sentrale medsammensvorne, med unntak av Steve Bannon, blitt siktet, enn si fengslet, og Bannon står for hans del bare tiltalt for en forseelse.
Basert på Husets 6. januar-spesialkomités høring torsdag kveld, kringkastet nasjonalt i beste sendetid, ville Det demokratiske partiets bok om Trumps oppstand få tittelen A One-Man Coup: How the Evil President Defied His Good Advisers – Et én-mannskupp: Hvordan den ondskapsfulle presidenten trosset sine gode rådgivere.
Demokratenes ledelse av høringene er basert på en fundamental motsetning. Høringene har avslørt fordømmende bevis for et mektig nettverk innen alle greiner av regjeringen, som nesten fikk avskaffet Konstitusjonen for å etablere et diktatur, og personer har vitnet for at Trump og hans allierte er aktivt engasjert i planleggingen av deres neste forsøk. Men alikevel har Demokratene brukt høringene til å promotere Det republikanske partiet, deriblant figurer som Liz Cheney, og til å isolere Trumps konspiratører fra rettsforfølgelse for straffbare handlinger. Deres siktemål er å redde to-parti-systemet som politisk institusjon, som kapitaliststyrets stabilitet beror på.
Dette er det som spilte seg ut torsdag kveld. Den Demokrat-kontrollerte komitéen presenterte i løpet av nesten tre timer et narrativ om Trumps handlinger den 6. januar som hevdet, absurd, at fascistbeleiringen av Capitol fikk vedvare så lenge den gjorde fordi Trump avviste flere innstendige anmodninger fra Hvite hus-ansatte, familiemedlemmer, kongressledere og andre lojalister om å kalle den av, fra personer som alle hadde støttet Trumps grunnløse påstander om et «stjålet valg», men så på heroisk vis kom til Konstitusjonens forsvar.
Et skremmende videoklipp viste daværende visepresident Mike Pence og hans stab sammen med hans tilordnede Secret Service-agenter der de flyktet for livet fra mobben, som kom til bare få meter fra der Pence gjemte seg i Capitol-bygningen. Det var audio som beskrev Secret Service-agenter som foretok det de fryktet var deres siste oppringinger til koner og familiemedlemmer.
At kuppet til slutt putret ut skyldtes ikke noe Biden eller Demokratene foretok seg. Den nyvalgte presidenten sto i flere timer taus til side, og dukket bare opp for å trygle Trump om å gå på fjernsyn og kalle av hans eget kupp. Demokrat-lovgivere krøyp under deres benker og skrivebord i Capitol. De kom heller ikke med noen oppfordring til befolkningen om å reise seg og stoppe kuppet.
Høringen, den siste i den nåværende serien av åtte fjernsynskringkastede høringer, markerte et ytterligere skritt i bestrebelsene på å fokusere all oppmerksomhet på Trump og en håndfull av hans kumpaner – Bannon, Rudy Giuliani, John Eastman – og isolere de langt bredere seksjonene av styringsklassen og statsapparatet som var involvert i kuppet.
Hva Trump gjorde og ikke gjorde i løpet av de 187 minuttene mellom tidspunktet da han avsluttet sin tale ved Ellipse, der han oppfordret støttespillerne til å marsjere mot Capitol, og til hans uttalelse kl. 16:17 der han ba hans «spesielle folk» og «patrioter» om å forlate Capitol og dra hjem, kan ikke ha kommet som noen overraskelse på noen som seriøst fulgte den politiske krisa rundt valget. I hans debatt med Joe Biden i slutten av september nektet Trump å garantere en fredelig maktoverføring, og han beordret militsen Proud Boys til å «tre tilbake, og stå ved» for det tilfelle han skulle bli erklært valgets taper.
World Socialist Web Site skisserte med bemerkelsesverdig klarsynt forutseelse hvordan Trump ville gå fram under oppløpet til valget og i etterspillet, og advarte arbeiderklassen om faren for et kupp.
Demokratene har forsøkt å innramme motstanden mot Trumps kupp på den politisk mest konservative og patriotiske måten. De har latt krigshauken Liz Cheney, én av to Republikanere i panelet, dominere saksgangen. I hennes avsluttende bemerkninger berømmet hun Ronald Reagan og Margaret Thatcher, og sa 6. januar-oppviglerne handlet ut fra malplassert «kjærlighet til landet».
Komitéen valgte to militærveteraner, Elaine Luria fra Virginia, en mangeårig marinekommandør, og Republikaneren Adam Kinzinger fra Illinois, en flyvåpenpilot med bakgrunn fra Afghanistan- og Irak-krigene, til å lede utspørringen. Lurias avsluttende bemerkninger legemliggjorde høringens politiske retningslinje. Hun sa: «President Trump satt i sin spisestue og så på angrepet på fjernsyn, mens hans høyest rangerte ansatte, nærmeste rådgivere og familiemedlemmer innstendig bønnfalte ham om å gjøre det som var forventet av enhver amerikansk president.»
Som under de tidligere høringene var de tilstedeværende vitnene tidligere Trump-medhjelpere: Matthew Pottinger, en marineveteran som deltok i Midtøsten-krigene og siden ble nestleder for det nasjonale sikkerhetsrådet, hvor han bisto til formuleringen av Trumps krigerske politiske retningslinjer mot Kina, og Sarah Matthews, Det hvite hus’ visepressesekretær under Trump.
Til støtte for prinsippet om «fredelig maktoverføring» berømmet Pottinger Al Gores kapitulering for Høyesterett-tyveriet av 2000-valget.
Det var ingen omtale av skandalen som nå omsvøper Secret Service, som tidligere på torsdag ble orientert av generalinspektøren for departementet for hjemlandssikkerhet (DHS) at hans kontor har igangsatt en kriminaletterforskning av sikkerhetsbyråets massesletting av agenters tekstmeldinger sendt og mottatt rundt tidspunktet for 6. januar-kuppet. Secret Service slettet meldingene etter å ha blitt instruert av Kongressen om å bevare all dokumentert informasjon fra den 6. januar, og til tross for at 6. januar-komitéen hadde stevnet byrået til å oversende tekstmeldingene.
Pence’ Secret Service-agenter forsøkte i løpet av den 6. januar å fjerne ham fra Capitol-bygningen, som han personlig motsatte seg. Hadde de fått fjernet ham derfra ville det ha forhindret gjenopptakelsen og gjennomføringen av den offisielle opptellingen av valgdelegatstemmene, og med det åpnet veien for Trumps erklæring av en nødssituasjon og hans kapring av valget.
Det har ikke vært noen forsøk i noen av høringene som har vært holdt på å forklare hvorfor Capitol den 6. januar ble etterlatt så dårlig beskyttet. Eller hvorfor [det føderale politiet] FBI ikke klarte å utstede en trusselvurdering i forkant av den offisielle sertifiseringen av Bidens valgseier. Eller hvorfor departementet for hjemlandssikkerhet (DHS) ikke klarte å erklære Kongressens fellessesjonen den 6. januar som en spesiell nasjonal sikkerhetsbegivenhet, ihht. til NSSE-forskriften National Special Security Event, til tross for omfanget av trusler mot Pence og lovgiverne som i forkant var plukket opp av FBI, DHS og andre statsetater.
Komitéen fokuserte på de 187 minuttene som forløp fra Trumps tale ved Ellipse og fram til kl. 16:17 da han ba sin mobb å forlate Capitol. Komitéen har imidlertid ikke sagt noe om de 199 minuttene som passerte fra forespørselen kom fra William Walker, daværende kommandør for D.C. National Guard, om autorisasjon til å utkommandere hans nasjonalgardetropper for å sikre Capitol, meldt til Pentagon kl. 13:49, og fram til Trumps fungerende forsvarsminister Christopher Millers godkjenning gitt kl. 17:08. Trumps håndplukkede Pentagon-ledelse, sammen med den uniformerte ledelsen av forsvarsdepartementet, medregnet styreleder for fellesstaben Mark Milley, bivånet i løpet av denne perioden det blodige angrepet på Kongressen, uten å gjøre noe for å stoppe det.
Denne massive tildekkingen, ledet av Det demokratiske partiet og Biden-administrasjonen, som fortsetter å appellere om «enhet» med deres Republikaner-«kolleger», har den politiske avvæpningen av arbeiderklassen som sitt siktemål. I mellomtiden blir Trump, Det republikanske partiet, og deres allierte i statsapparatet og finansoligarkiet gitt frie tøyler og er oppmuntret til å intensivere deres planer om å velte neste valg, og innføre et diktatur.
Det er kritisk viktig at arbeiderklassen griper inn i det amerikanske demokratietet terminale krise, på grunnlag av sitt eget uavhengige, sosialistiske program. Demokrati kan ikke eksistere innenfor kapitalistsystemet, som skaper svimlende nivåer av sosial ulikhet, og krig. Klassekampens utvikling må ledsages av et brudd med Demokratene og hele det kapitalistiske to-parti-systemet, og av kampen for arbeidernes makt.