Europas andre hetebølge denne sommeren setter temperaturrekorder over hele kontinentet. Store deler av Sør- og Vest-Europa vil se temperaturer fra 40 til 47 °C (104 til 117 °F). Tusener dør allerede av varmen, store landområder brenner, og avlinger blir ødelagt, av det klimaendringer gjør til stadig mer vanlige og alvorlige fenomener.
Skogbranner raser på tvers av Portugal, Spania, Frankrike, Kroatia, Hellas og Tyrkia. En meteorolog beskrev omstendighetene i det sørvestlige Frankrike som «apokalyptisk hete», og den franske regjeringen har allerede blitt tvunget til å evakuere 25 000 personer, Tyrkia over 3 500 og Portugal over 800. Rundt 3 200 i Sør-Spania har blitt tvunget på flukt fra det den spanske avisa ABC kalte «et skred av ild».
I tillegg til ødeleggelsene forårsaket av branner produserer hetebølga allerede ei bølge av dødsfall forårsaket av heten, som regel forårsaket av hjerteinfarkt eller hjerneslag. Portugal har så langt rapportert over 650 dødsfall, med én person drept hvert 40. minutt i perioden fra 7. til 13. juli. Spania har rapportert over 510 dødsfall. Disse tallene vil stige. Under hetebølga i Europa i 2003, da temperaturene holdt seg på høye nivåer over en lengre periode, døde anslagsvis 72 000 mennesker på tvers av kontinentet, ifølge FN-tall, derav rundt 15 000 i Frankrike og 13 000 i Spania.
Faren forsterkes av at de aller fleste europeiske husholdninger ikke er utrustet med klimaanlegg [AC, Air Conditioning]. En undersøkelse utført av AC-produsenten Inaba Denko anslår at 3 prosent av boliger i Storbritannia og Tyskland har klimaanlegg, 5 prosent i Frankrike, 7 prosent i Italia, 8 prosent i Portugal og 30 prosent i Spania. I Storbritannia er bare 65 prosent av kontorlokaler og 30 prosent av butikklokaler utstyrt med AC.
Den britiske regjeringens respons på denne hetebølga eksemplifiserer uansvarligheten og den hensynsløse likegyldigheten til tap av menneskeliv, som kjennetegner alle Europas regjeringer. Der global oppvarming krever tusener av liv, truer matforsyningen med ødeleggende tørke og forårsaker alvorlige flommer, fortalte visestatsminister Dominic Raab kynisk det britiske folk å «nyte varmen», og «holde ut».
Storbritannias statsminister Boris Johnson er beryktet over hele verden for hans utsagn under Covid-19-pandemien: «La likene hope seg opp i tusenvis.» På mandag brydde han seg ikke engang om å delta på statsrådskrisemøtet, etter at Storbritannia for første gang erklærte landets «røde varsel om ekstrem varme». Samme dag ble jernbanetjenester og flyplasser stengt ned på grunn av varmen, og sykehusenes operasjonssaler kansellerte planlagte prosedyrer på grunn av at varmen var for høy.
Daily Telegraph’s assisterende redaktør Camilla Tominey fordømte på lørdag arbeidere for å ville søke ly hjemme, fra Covid-19 og fra heten: «Arbeidssky briter har funnet en ny grunn til å holde seg hjemme.»
Dette er et spesielt sterkt eksempel på den offisielle likegyldigheten og passiviteten overfor klimaendringene, som har skapt dagens hetebølge og tørke.
Etter tiår der kapitalistregjeringer over hele kloden ikke gjennomførte noen meningsfulle tiltak mot global oppvarming, blir menneskeheten konfrontert med en katastrofe. Den respekterte datasporeren Climate Action Tracker forutså i november i fjor en økning av verdens gjennomsnittstemperatur innen slutten av århundret på 2,4 °C, basert på landenes kortsiktige utslippsmål, godt utover den allerede farlige grensa på 1,5 °C fastsatt av Paris-traktaten i 2015.
Ekstrem hete i Europa vil raskt bli mer vanlig. En studie publisert denne måneden i Nature Communications fant at kontinentet hadde sett en «spesielt sterk økning i ekstreme hetefenomener,» med hetebølger i Europa «fortusett å øke uforholdsmessig sammenlignet med den globale medianverdien for temperaturer i framtiden».
Levent Kurmaz, fra Bogazici-universitetet i Istanbul, uttalte under fjorårets skogbrannsesong til avisa Independent: «Innen slutten av århundret kommer det til å være et ørkenklima rundt hele Middelhavet.» Independent bemerket i artikkelen at innen da «vil klimaet i Sør-Tyrkia, Sør-Hellas og Sør-Italia være likt det i Kairo og den sør-irakiske byen Basra nå».
Avlinger er i alvorlig fare allerede i dag, med matvarepriser som stiger kraftig. Nesten halvparten av Europa er på nivå for tørkevarsel, og nesten en tiendedel av kontinentet er på nivå for beredskapsvarsel. Det europeiske observatoriet for tørke, European Drough Observatory, har advart: «Vann- og hetestress driver ned avlingene fra tidligere allerede negative utsikter for korn og andre landbruksprodukter. Landene Frankrike, Romania, Spania, Portugal og Italia vil måtte håndtere disse reduserte avlingenene. Landene Tyskland, Polen, Ungarn, Slovenia og Kroatia er også berørt.»
Nord-Italia lider for tiden den verste tørka erfart på 70 år, der store elver som Po og Serchio nesten har tørket helt ut. Ifølge landets største landbruksforbund er mer enn 30 prosent av deres landbruksproduksjon truet.
En annen studie, publisert i mars i Earth’s Future, fant at tørkeperioden i Europa fra 2018 til 2020 hadde vært den verste på 250 år. I studiens scenario for midlere utslipp kunne det forventes tørke med varighet så lenge som åtte år, og i verste fall 25 år.
Stigende havnivåer på grunn av global oppvarming truer massive flommer, og skader på avlinger og kystlinjer. Uten en enorm innsats i arbeid med infrastruktur for å beskytte mot flom vil kostnader forårsaket av flomskader bli kollosale. Den europeiske union (EU) estimerte i 2014 at disse kostnadene kan stige til 4 prosent av bruttonasjonalproduktet innen århundrets slutt, eller til over en-halv-billion dollar; konsortiet Carbon Brief estimerte i 2018 denne kostnaden til € 961 milliarder.
Global oppvarming er en kritisk fare som fordrer en planlagt, globalt koordinert mobilisering av menneskehetens ressurser for å kunne avverge katastrofe. Enorme teknologiske, vitenskapelige og industrielle ressurser må dedikeres til å kutte karbonutslipp, utvide offentlig infrastruktur, ombygge milliarder av boliger og transformere hele verdens industriproduksjon. Bare dét vil kunne beskytte menneskeliv, matforsyninger og vital infrastruktur, og minimere skader forårsaket av klimaendringene.
Det har vist seg umulig å tenke ut en slik respons innenfor det bankerotte rammeverket av det kapitalistiske nasjon-stat-systemet, og under EUs og Johnson-regjeringens diktat, som er finansaristokratiets og City of London’s utilslørte redskaper.
I stedet pøser kapitalistregjeringer rundt om i verden billioner av dollar inn i oppbyggingen av deres militærapparater, og fører krig med hverandre. Europa har i løpet av det siste tiåret økt sine kollektive militærutgifter med nesten $ 100 milliarder, allerede i forkant av utbruddet av åpen krig mellom USA-NATO og Russland, i Ukraina i år.
NATO-maktene vender forøvrig sågar tilbake til sterkt forurensende energikilder, som ersatning for at de avskjærer import av naturgass fra Russland: Tyskland, Østerrike og Nederland fyrer alle på nytt opp deres kullkraftverk. Tysklands klimautsending Jennifer Morgan uttalte på en nylig klimakonferanse i Berlin, der hun var underlagt den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock fra miljøpartiet Die Grünen’s autoritet: «Den russiske angrepskrigen tvinger oss til å treffe kortsiktige beslutninger som vi ikke liker».
Arbeidere og ungdommer må trekke lærdommene av Europas kapitalistregjeringers passivitet og morderiske likegyldighet. Kampen mot global oppvarming – som kampen mot krig, og mot Covid-19-pandemien som i Europa har krevd nesten 1,9 millioner liv – er politisk og et klasseanliggende. Interessene til arbeidere og ungdom rundt om i verden er diametralt motsatt styringselitens. Kampen mot klimaendringene fordrer den revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen i en kamp for sosialisme, og for en planøkonomi forvaltet under arbeidernes demokratiske kontroll.