Forut for de nasjonale jernbanestreikene som gikk av stabelen i forrige uke var britiske medier fulle av referanser til Generalstreiken i 1926.

«Jernbanestreiken vil frambringe ‘Misnøyens sommer’ og ‘de største britiske arbeiderkampene siden 1926,’» sa Daily Mail. «Storbritannia kan stå overfor den første landsdekkende generalstreiken på 100 år,» sa tabloidavisa Sun. Times skrev: «Fagforeningsledere forbereder seg på ‘en misnøyens sommer’ ikke sett siden Generalstreiken i 1926»; og Daily Mirror: «Fare truer for den største arbeidstvistaksjonen som har rammet Storbritannia siden 1926.»

Manuel Cortes, fra kontor- og administrasjonsfagforeningen TSSA, sa: «Jeg tror ikke vi vil ha sett noe lignende siden Generalstreiken i 1926.» Generalsekretær Mick Lynch, for transportarbeiderfagforbundet RTM, for bransjene Jernbane, transport og sjøfart, uttalte til BBC: «Jeg ville ta en generalstreik hvis vi kunne få en.»

I tider med akutte sosiale spenninger blir historien en kamparena. Arbeidere blir presset til å trekke på erfaringene fra tidligere kamper. Styringsklassen streber etter å forvrenge fortiden, for å forhindre dem fra å gjøre det. Den blir hjulpet og bistått av arbeidsbyråkratiet og deres pseudo-venstre-forfektere som prøver å dekke over deres historikk for knefall og svik.

Det er få mer bittert omstridte historiske erfaringer enn generalstreiken i 1926, et avgjørende øyeblikk i den britiske og internasjonale arbeiderklassens historie. Den ble påbegynt den 3. mai og varte offisielt i ni dager, og var det den første og fortsatt den eneste generalstreiken som noen gang har funnet sted i Storbritannia. Aksjonen ble lansert som respons på et massivt angrep på Storbritannias 1,2 millioner kullgruvearbeideres lønninger, midt under en periode med omfattende arbeidslivsuro. Sentralorganisasjonen Fagforeningskongressen, Trade Union Congress (TUC), som hadde ansvaret for streiken var skrekkslagen av dens revolusjonære potensial, og arbeidet intenst for å få den avsluttet, som TUC også lyktes med den 12. mai, da de tvang fram et knusende nederlag.

Vi publiserer på nytt et foredrag Chris Marsden, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (SEP), holdt i august 2007, med titelen «Stalin, Trotskij og Den britiske generalstreiken i 1926».

Foredraget gransker i all hovedsak streiken ut fra synspunktet av den katastrofale linja som ble fulgt av Kommunistpartiet i Storbritannia (CPGB) [Communist Party of Great Britain] under rettledning av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) anført av Joseph Stalin og hans allierte. Gjennom dens handlinger ble potensialet for en revolusjonær konfrontasjon mellom den britiske arbeiderklassen og Konservativ-regjeringen til Stanley Baldwin sløst vekk.

Mekanismene for streikens svik var Den anglo-russiske komitéen [Anglo-Russian Committee (ARC)] og TUCs Sentralråd, General Council. Komitéen (ARC) ble opprettet i april 1925 etter en TUC-delegasjons besøk til Sovjet-Russland i november og desember 1924, under påtrykk fra grunnplanet. Komitéen ble forvandlet til et venstreorientert skalkeskjul for «venstreorienterte» ledere av fagforeningene, og hele TUC- og Labour Party-byråkratiet, under veiledning av den konservative, opportunistiske fraksjonen av Kommunistpartiet i Sovjetunionen, ledet av Stalin.

Marsden oppsummerer, «Stalins linje var basert på:

1) Dyp skepsis om muligheten for revolusjon, som bevist av hans påstand om en ny periode med kapitalistisk stabilisering.

2) En vending vekk fra oppgaven med å bygge Kommunistpartiet, til fordel for opportunistiske allianser med fagforeningsbyråkratiet.

3) Påstanden at disse kreftene til slutt kunne bli skjøvet over til venstre, av militant påtrykk, og kunne fungere som en erstatning for partiet.

4) Droppingen eller reduksjonen av kritikk av Moskvas allierte, i det minste fra venstresiden, og en avvisning av å trekke enhver praktisk konklusjon, selv da det ble umulig å forholde seg taus.»

Under det CPGB-inspirerte slagordet, «All Power to the General Council» [‘All makt til Sentralrådet’], tillot «venstre»-lederne fra fagforeningenes Nasjonale minoritetsbevegelse [National Minority Movement (NMM)] at fagforbundet TUC ledet streiken til nederlag. For arbeiderklassen var konsekvensene knusende, og nederlaget banet vei for styringsklassens angrep på gruveindustrien, og deretter for dens ondskapsfulle respons på Den store depresjonen i 1929.

Fagforeningene er i dag uthulte korporatistiske syndikater, som med utbruddet av globaliseringen på 1980-tallet har forlatt selv et begrenset forsvar for deres medlemmers sosiale interesser.

Voksende opposisjon i arbeiderklassen mot fagforeningenes svik må bli til et aktivt politisk og organisatorisk brudd, der arbeidere på grunnplanet gjennom deres aksjonskomitéer tar kontroll over arbeidstvisten ved jernbanene, og over andre arbeidstvister, og ut av hendene på byråkratene som er desperate etter å få demobilisert dem. Dette fordrer et nytt politisk perspektiv og program å føre klassekampen på. Lærdommene fra Generalstreiken i 1926 – framfor alt behovet for hensynsløst å avsløre venstre-praterne, avvise enhver oppfatning om at byråkratiet blir «skjøvet til venstre», og i stedet bygge et uavhengig, sosialistisk, revolusjonært lederskap – er av avgjørende betydning for å forberede den britiske og internasjonale arbeiderklassens fornyede offensiv.

***

Stalin, Trotskij og den britiske generalstreiken i 1926

Den britiske generalstreiken i mai 1926 forblir, etter mer enn 80 år, et avgjørende og definerende øyeblikk i arbeiderbevegelsens historie. Dens lærdommer er essensielle for utviklingen av en revolusjonær strategi, ikke bare i Storbritannia, men på tvers av hele verden.

Generalstreiken var en begivenhet som skulle ha signalisert begynnelsen av en poengtert utvikling i retning av revolusjonær sosialisme fra britiske arbeidere, og et politisk og organisatorisk brudd med fagforenings- og Labour Party-byråkratiet. Streiken hadde potensialet til å utvikle seg som en revolusjonær konfrontasjon mellom kapital og arbeid. Fra dens første dager involverte den millioner av arbeidere, derav mer enn én million gruvearbeidere.

Likevel framstiller historikere streiken for det meste som en eksepsjonell episode i den ellers reformistiske, lovlydige og fredfulle utviklingen av arbeiderbevegelsen i Storbritannia – et samfunn karakterisert av skarpe klassemotsetninger, men slike som skal kunne løses gjennom kompromisser innenfor rammeverket av parlamentarisk demokrati.

Denne tolkningen er godt hjulpet av skriveriene til historikere fokusert på arbeidere og arbeidslivet, som er av en sosialdemokratisk og stalinistisk stamtavle, som alle insisterer på at revolusjon enten aldri var noen mulighet eller, skulle faren hadde oppstått, da ville realiseringen av den ha vært den største katastrofen som noen gang hadde hjemsøkt det britiske folk. Hadde et slikt forferdelig utfall funnet sted, hevder de, ville de ansvarlige ha vært Tory-grandees [dvs. partiseniorene], som med deres oppflammende handlinger risikerte å undergrave bestrebelsene for å sikre en arbeidslivsenighet akseptabel for begge sider.

Som det hevdes i ei nylig bok, A Very British Strike, 3 May- 12 May 1926, forfattet av Guardian-journalisten Anne Perkins: «Storbritannias Generalstreik i 1926 var i all vesentlig grad et nesten tilfeldig biprodukt av frykten for revolusjon; i en roligere atmosfære hadde det kanskje ikke vært noen katalysator.»

Den var visstnok en forferdelig misforståelse, resultat av en innenlandsk overreaksjon på en oppfattet trussel som faktisk var ekstern.

Dette bildet er vanligvis støttet opp med anekdoter om fotballkamper mellom de streikende og politiet (én fant faktisk fant, med fagforeningsledernes billigelse – de streikende vant 2-1), og om streikebryterne som var et komisk utvalg av studenter, medlemmer av Women’s Institute og typer som Colonel Blimp [o. anm.: britisk tegneseriefigur fra midten av 1930-tallet]. Framfor alt hviler argumentet om at streiken var en beklagelig begivenhet på dens korte varighet, og på arbeiderklassens påfølgende utviklingsforløp.

Vurderingen av farene inherent i streiken var faktisk utført av regjerende representanter fra det britiske borgerskapet, som var korrekt, og ikke av dens seinere-dagers tolker. Dette var en vurdering delt av lederne for Trades Union Congress (TUC) og Labour Party, som responderte med å selge ut streiken etter bare ni dager og etterlot gruvearbeiderne til å slåss aleine, inntil et knusende nederlag.

Det var helt spesielt det britiske Kommunistpartiets avvisning av et revolusjonært perspektiv, til fordel for å henge i halen på TUCs sentralråd og de venstreorienterte plaprerne, som avvæpnet arbeiderklassen politisk, og la til rette for dette historiske sviket. Stalin-fraksjonen av Sovjetunionens Kommunistparti (CPSU) og Komintern som påla Kommunistpartiet i Storbritannia (CPGB) denne linja.

Stalin og hans allierte trakk den konklusjon av nederlaget i Tyskland i 1923 at kapitalismen gikk inn i en stabiliseringsperiode, der det ikke var noen reell sjanse for en revolusjonær utvikling i Europa. Den sentrale oppgaven var derfor å beskytte Sovjetunionen mot imperialistangrep.

Denne opportunistiske kursen skulle i Storbritannia ta form av Den anglo-russiske komitéen (ARC) som ble opprettet i 1925 – en allianse mellom de russiske fagforeningene og TUC, laget for å sikre gjensidig hjelp og støtte mellom fagforeningsfunksjonærer i de to landene, opponere mot krig og oppmuntre til vennskapelige relasjoner mellom Storbritannia og Sovjetunionen.

Dette perspektivet ble motarbeidet av Venstreopposisjonen, dannet av Leo Trotskij i 1923.

Ved en evaluering av Generalstreikens betydning, og av dens svik, er det nødvendig å reise spørsmålet om det eksisterte en før-revolusjonær situasjon i Storbritannia.

Stalin benektet enhver slik mulighet. Der han utdypet sitt perspektiv om byggingen av sosialisme i ett land, og hans kamp mot Trotskij, erklærte han den 10. februar 1926: «Vel, siden revolusjonens seier i Vesten synes å være ganske forsinket, gjenstår det tilsynelatende ingenting for oss å gjøre, annet enn å slentre rundt, i påvente... fra Vestens arbeideres støtte og til revolusjonens seier i Vesten er det en lang, lang vei...»

Hva var Trotskijs holdning til den politiske situasjonen i Storbritannia, og til Stalinfraksjonens politikk? Han forklarer i sin selvbiografi Mitt Liv:

«Englands skjebne etter krigen var et emne av interesse. Den radikale endringen i landets posisjon i verden kunne ikke unngå å frambringe like radikale endringer i landets indre korrelasjon av krefter. Det var klart at selv om Europa, inkludert England, skulle kunne gjenopprette en viss sosial likevekt for en mer eller mindre lengre periode, kunne England selv bare oppnå en slik likevekt ved hjelp av ei rekke alvorlige konflikter og rystelser. Jeg mente det var sannsynlig at i England, av alle steder, ville kampen innen kullindustrien føre til en generalstreik. Ut fra denne vurderingen antok jeg at den essensielle motsetningen mellom arbeiderklassens gamle organisasjoner og dens nye historiske oppgaver, med all selvfølgelighet, ville bli avdekket i den nærmeste framtid. I løpet av vinteren og våren 1925, da jeg var i Kaukasus, skrev jeg ei bok om dette – Whither England? [‘Hvorhen England?’]. Boka var i all hovedsak siktet på Politbyråets offisielle oppfatning, med dets forhåpninger om at British General Council [o. anm.: Storbritannias kulturrepresentasjon i Sovjetunionen] skulle utvikle en orientering til venstre, og om kommunismens gradvise og smertefrie penetrering inn i det britiske Labour Party’s og fagforeningenes rekker.»

Trotskij la til: «...i løpet av noen få måneder ble kullgruvearbeidernes streik til en generalstreik. Jeg hadde ikke forventet en så tidlig bekreftelse på min forutsigelse.»

I introduksjonen, datert 24. mai 1925, til den amerikanske utgaven av Whither England?, utgitt seinere som «Where is Britain Going?», skrev Trotskij:

«Konklusjonen jeg kommer til i min studie er at Storbritannia nærmer seg, med full fart, en epoke med store revolusjonære omveltninger... Storbritannia beveger seg mot revolusjon, fordi epoken med kapitalistisk tilbakegang har satt inn. Og dersom man skal lete etter skyldige, så som responderer på spørsmålet hvem og hva som driver Storbritannia på veien mot revolusjon, da må vi si: Ikke Moskva, men New York.»

«Et slikt svar kan virke paradoksalt. Likevel samsvarer det helt med virkeligheten. Det mektige og stadig voksende verdenspresset i USA gjør vanskelighetene til britisk industri, britisk handel, britisk finans og britisk diplomati stadig mer uløselige og desperate.»

«USA kan ikke la være å strebe mot ekspansjon på verdensmarkedet, ellers vil overskudd true deres egen industri med et ‘slag’. USA kan bare utvide på Storbritannias bekostning.»

Kullgruvedriften kom til å stå i sentrum av kampen for å reorganisere britisk økonomi og landets sosiale liv. Den hadde blitt brakt under regjeringskontroll under krigen, og var sterkt subsidiert.

I møte med hard global konkurranse om markedene, spesielt med gjenopptakelsen av produksjonen i Ruhr [i Tyskland], måtte statlige subsidier opphøre – selv med fare for å provosere fram voldsom motstand fra arbeiderklassen.

Konservatismen og gradualismen som gjennomsyret arbeiderbevegelsen i Storbritannia blir av Trotskij utsatt for skarp kritikk. Men han visste også at det objektive grunnlaget for disse utviklingstrekkene – dominansen av et arbeideraristokrati og styringsklassens bevisste promotering av klassesamarbeid – holdt på å kollapse, sammen med Storbritannias globale hegemoni.

Den britiske arbeiderklassens radikalisering hadde allerede manifestert seg umiddelbart etter krigen, med tre ganger så mange streikedager i perioden fra 1919 til 1921 som i førkrigsårene.

Men denne militante bølga hadde gått tilbake etter Black Friday, den 15. april 1921, da ledelsene i jernbanearbeidernes og transportarbeidernes foreninger meldte avkall på deres Triple Alliance-forpliktelser til å streike til støtte for gruvearbeiderne.

Store antall arbeidere reiv opp deres fagforeningskort i avsky, og de var fast bestemte på at et slikt svik ikke skulle finne sted i framtiden – en sentral årsak, sammen med regjeringens avvisning av ethvert kompromiss, for at TUC fem år seinere følte seg tvunget til å kalle for en generalstreik.

Arbeiderklassen hadde sett etter en politisk løsning, og returnerte en Labour-minoritetsregjering i 1924. Denne regjeringen ble brakt ned etter bare ni måneder som resultat av ei antikommunistisk heksejakt.

Arbeiderklassens militante og revolusjonære temperament kom også til uttrykk i den voksende innflytelsen fra Det britiske kommunistpartiet (Communist Party of Great Britain), dannet i 1920. CPGB, som i 1923 bare hadde 4 000 medlemmer, dannet i fagforeningene det som ble kalt Den nasjonale minoritetsbevegelsen, National Minority Movement (NMM), som i de påfølgende årene vokste til å omfatte rundt en fjerdedel av fagforeningenes det totale medlemstallet, og som i 1924 lyktes i å velge Arthur James Cook som leder av gruvearbeidernes fagforening. NMM dannet også Den nasjonale venstrefløjsbevegelsen, National Left-Wing Movement, i Labour Party i 1925, som førte kampanje for retten til å tilslutte seg, og mot Labour’s utvising av kommunister.

Kommunister hadde lyktes i å bli fagforeningsdelegater til Labour Party’s valgkretskomitéer og til Labour Party’s konferanse. På 1923-konferansen var det 430 kommunistdelegater, og i generalvalget i desember 1923 satte CP fram ni kandidater, hvorav syv stilte for Labour Party. CP-kandidatene fikk 66 500 stemmer. Workers’ Weekly solgte den gangen 50 000 eksemplarer, mer enn noe annet sosialistisk uketidsskrift.

Samtidig som Trotskij avsluttet Whither England? presset kullgruveeierne på for en frontal konfrontasjon med gruvearbeiderne. Men Konservativ-regjeringen til Stanley Baldwin besluttet at den ikke var beredt, og den 31. juli 1925, kjent som «Red Friday», trakk den seg tilbake og innvilget ytterligere subsidier til gruveeierne for å utsette forlangendene om massive lønnskutt og omstruktureringer.

Over de ni neste månedene gjorde styringsklassen samordnede forberedelser til en generell konflikt med arbeiderklassen. Den opprettet Organisasjonen for vedlikehold av forsyninger (OMS) [Organisation for the Maintainance of Supplies], for å stå i fronten for streikebrytende operasjoner, inkludert treningen av militære styrker og rekruttering av sivile frivillige. OMS ble et offisielt hjem for praktisk talt alle fascistiske og høyreekstreme elementer i Storbritannia. Loven Emergency Powers Act av 1920, tillot arrestasjon uten arrestordre av enhver bare mistenkt for å være skyldig i et lovbrudd, og for ransaking uten arrestordre og om nødvendig med maktanvendelse. Utenriksministeren fikk fullmakt til å bruke de væpnede styrkene etter hans eget skjønn.

Winston Churchill var dengang finansminister. Han skulle spille nøkkelrollen i arbeidet med å knuse generalstreiken, sammen med innenriksminister William Joynson-Hicks.

Politietraidet den 14. oktober 1925 det nasjonale London-hovedkvarteret til CPGB, i tillegg til partiets ungdomsorganisasjons, the Young Communist League, så vel som kontorene til NMM og avisa Workers Weekly. Tolv av partilederne ble arrestert – åtte umiddelbart, fire seinere – deriblant Willie Gallacher, Harry Pollitt og Robin Page Arnott – nesten hele partiets politiske byrå. De ble fengslet og siktet for oppvigleri og for å oppfordre andre til mytteri, under en lov fra 1797. De satt i fengsel i seks måneder, og noen opp til et år, og de fleste var fortsatt fengslet da generalstreiken begynte.

Totalt 167 gruvearbeidere fra fagforeningen South Wales Miners Federation ble også stilt for retten i forbindelse med en streik holdt i juli og august. Femti ble sendt til fengsel.

Arrestasjonen av CP-lederne frambrakte masseprotester. Det var marsjer til Wandsworth fengsel hver helg, en som samlet 15 000, og et møte i Queen’s Hall i London den 7. mars, beskrevet av Labour’s George Lansbury som «et av de største møtene som noen gang var holdt i London». Lansbury bemerket at Labour-parlamentsmedlemmer på møtet anvendte et opprørsk språk for å utfordre innenriksministeren til å arrestere dem.

Det ble samlet inn rundt 300 000 underskrifter på en begjæring som forlangte løslatelse av de 12 fengslede, og en av de CPGB-fengslede, Wally Hannington, ble valgt inn i eksekutivkomitéen til fagforbundet London Trades Council.

Ved kjernen av framskrittene oppnådd av CPGB var ei politisk linje som ledet partiet til arbeiderklassen og til en utfordring for lederskap mot fagforenings- og Labour Party-byråkratiet. Denne politikken var basert på linja utviklet av Komintern i 1921, under slagordet «Til massene». Men suksessen for en slik utfordring var framfor alt avhengig av å avsløre pretensjonene framsatt av byråkratiets venstrepratede representanter.

Mens høyreorienterte figurer som Walter Citrine og Jimmy Thomas fra jernbanearbeiderfagforeningen National Union of Railwaymen (NUR) var eksplisitte motstandere av kommunisme, var det venstreorienterte som Alonzo Swales fra ingeniørfagforeningen, Alfred Purcell fra de forente møbelfagene og George Hicks fra murernes organisasjon, som innordnet seg med CPGB og utgytte radikal og sågar marxistisk retorikk, for bedre å kunne bedra arbeiderklassen.

Purcell var president for TUC og Bromley fagforbundets sekretær. Deres valg var et mål på den militante stemningen i fagforeningene. Purcell hadde tilsluttet seg CPGB i de tidligste dagene, sammen med A.J. Cook, lederen av gruvearbeidernes Miners’ Federation. Begge forlot partiet like etter, og etablerte en viss grad av uavhengighet, samtidig som de opprettholdt en nyttig forbindelse til partiet, som ga dem visse venstrelegitimeringer.

Deres mest radikale uttalelser ble vanligvis utgitt om utenrikspolitiske spørsmål – mot krig og oppfordringen til etablering av forbindelser med Sovjetunionen, saker de følte ikke forpliktet dem til noe praktisk, og ikke skar på tvers av deres allianse med høyrefløyen. På Labour Party’s 1925-konferanse i Liverpool, som traff beslutningen om å ekskludere kommunister fra Labour Party-medlemskap, sa de ingenting.

Det var på venstresidens initiativ at TUC-kongressen i 1924 vedtok å sende en delegasjon for å besøke Russland i november og desember. Besøket førte i april 1925 til dannelsen av Den anglo-russiske (enhets-) komitéen (ARC).

Trotskij hadde ikke motsatt seg dannelsen av Den anglo-russiske komitéen. Som han sa var det riktig å utnytte det pågående venstreskiftet i arbeiderklassen, som venstresiden retorisk tilpasset seg. Men oppgaven var å avsløre TUC-venstresiden, og på den måten kunne føre en kamp mot hele byråkratiet og derved bygge Kommunistpartiets innflytelse.

Den stalinistiske linja var den polare motsetningen til et slikt perspektiv. Som Trotskij i 1928 forklarte i dokumentet On the Draft Program of the Comintern [‘Om utkastet til Kominterns program’]: «Utgangspunktet for Den anglo-russiske komitéen, som vi allerede har sett, var den utålmodige trangen til å hoppe over det unge og for sakte utviklende Kommunistpartiet. Dette innga hele erfaringen en falsk karakter, selv før generalstreiken.

«Den anglo-russiske komitéen ble ikke ansett som ei episodisk blokk på toppen, som måtte brytes og som uunngåelig og demonstrativt ville bli brutt ved den aller første seriøse testen for å kompromittere Sentralrådet. Nei, ikke bare Stalin, Bukharin, Tomskij og andre, men også Zinoviev, så i ARC et langvarig ‘samarbeid’, et instrument for systematisk revolusjonering av de engelske arbeidermassene, og om ikke porten, i det minste en tilnærming til porten som ville føre til det engelske proletariatets revolusjon. Jo lenger den vedvarte, desto mer ble Den anglo-russiske komitéen forvandlet fra en episodisk allianse til et ukrenkelig prinsipp som sto over den faktiske klassekampen. Det ble avslørt på tidspunktet for generalstreiken.»

For å oppsummere, Stalins linje var basert på følgende:

1. Dyp skepsis til muligheten for revolusjon, som bevist av hans påstand om en ny periode med kapitaliststabilisering.

2. En vending vekk fra oppgaven med å bygge Kommunistpartiet, til fordel for opportunistiske allianser med fagforeningsbyråkratiet.

3. Påstanden at disse styrkene til slutt kunne bli skjøvet til venstre, av militant press og fungere som en erstatning for partiet.

4. Droppingen eller reduksjonen av kritikk av Moskvas allierte, i det minste av dem på venstresiden, og en nekting av å trekke noen praktiske konklusjoner, selv når det ble umulig å forbli tause.

Zinoviev erklærte i 1924 på Kominterns Femte kongress: «I Storbritannia gjennomgår vi nå begynnelsen av arbeiderbevegelsens nye kapittel. Vi vet ikke nøyaktig hvorhen det kommunistiske massepartiet i Storbritannia vil komme, hvorvidt bare gjennom Stewart-MacManus-døra [dvs. CPGB – Bob Stewart og Arthur MacManus var CPGB-partiledere] eller gjennom ei annen dør.»

Trotskij presenterer i hans selvbiografi Mitt liv en knusende skisse av Stalin-fraksjonens holdning, og deres politiske beregninger:

«Stalin, Bukharin, Zinoviev – hva dette spørsmålet angår var de alle i solidaritet, i det minste i den første perioden – forsøkte å erstatte det svake britiske Kommunistpartiet med en ‘bredere strøm’ som hadde i sin front, riktignok ikke medlemmer av partiet, men ‘venner’, nesten-kommunister i hvert fall, fine karer og gode bekjente. De flotte karene, de solide ‘lederne’, ønsket selvsagt ikke å underkaste seg et lite og svakt Kommunistpartis ledelse. Det var deres fulle rett; partiet kan ikke tvinge noen til å underkaste seg det. Avtalene mellom kommunistene og ‘venstresiden’ (Purcell, Hicks og Cook) på grunnlag av fagforeningsbevegelsens deloppgaver var selvsagt fullt mulige, og i visse tilfeller uunngåelige. Men på én betingelse: Kommunistpartiet måtte bevare sin fullstendige uavhengighet, selv innenfor fagforeningene, og kunne handle i eget navn i alle prinsipielle spørsmål, kritisere sine ‘venstre’ allierte når det var nødvendig, og på denne måten vinne massenes tillit, skritt for skritt.»

«Denne eneste mulige veien virket imidlertid for lang og usikker for byråkratene i Den kommunistiske internasjonale. De mente at ved hjelp av personlig innflytelse utøvet på Purcell, Hicks, Cook og de andre (samtaler bak kulissene, korrespondanse, banketter, vennlig degging, milde formaninger), ville de gradvis og umerkelig trekke ‘venstre’-opposisjonen (‘den brede strømmen’) inn under Den kommunistiske internasjonales innflytelse. For med større sikkerhet å garantere en slik suksess måtte ikke de kjære vennene (Purcell, Hicks og Cook) verken bli frustrte, irriterte, eller misfornøyde av smålig sjikaneri, av utilsikted kritikk, av sekteriske uforsonligheter, og så videre... Men siden en av Kommunistpartiets oppgaver består nettopp av å forstyrre alle sentristers og semi-sentristers sjelefred, og til-og-med alarmere dem, måtte det tys til et radikalt tiltak ved faktisk å underordne Kommunistpartiet til ‘Minoritetsbevegelsen’. På fagforeningsfeltet dukket bare lederne av denne bevegelsen opp. Det britiske Kommunistpartiet hadde praktisk talt sluttet å eksistere for massene.»

Dette var Stalin-klikkens politiske kardinalsvik. I Lærdommer fra Oktober hadde Trotskij advart:

«Den proletariske revolusjonen kan ikke erobre uten et parti, på utsiden av et parti, over hodet på et parti, eller med en erstatning for et parti. Det er den prinsippielle lærdommen av det siste tiåret. Det er sant at de engelske fagforeningene kan bli en mektig spak for den proletariske revolusjonen; de kan, for eksempel, til-og-med innta plassen til arbeideres råd under visse betingelser, og for en viss tidsperiode. De kan imidlertid bare fylle en slik rolle, ikke på utsiden av et Kommunistparti, og absolutt ikke imot partiet, men bare under forutsetning av at kommunistisk innflytelse blir den avgjørende innflytelsen i fagforeningene.»

I en artikkel publisert i Communist International kort etter Generalstreiken, «Problems of the British Labour Movement» [‘Den britiske arbeiderbevegelsens problemer’], siterte Trotskij passasjer fra hans korrespondanse fra januar til mars 1926, der han forklarte: «Opposisjonsbevegelsen ledet av de venstreorienterte, de semi-venstre-orienterte og de på den ekstreme venstresiden, reflekterer et dyptgående sosialt skifte i massene.»

Han fortsatte imidlertid med å si:

«Den britiske ‘venstresidens’ ullenhet sammen med deres teoretiske formløshet, og deres politiske ubesluttsomhet, for ikke å si feighet, gjør klikken av MacDonald, Webb og Snowden til herre over situasjonen, som i sin tur igjen er umulig uten en Thomas. Dersom sjefene for det britiske Labour Party danner tøylene påselet arbeiderklassen, da er Thomas spenna borgerskapet trer tøylene gjennom...»

«Det nåværende stadiet av det britiske proletariatets utvikling, hvor dets overveldende flertall reagerer sympatisk på talene til ‘venstresiden’ og støtter opprettholdelsen av MacDonald og Thomas ved makten, er selvsagt ikke tilfeldig. Og det er umulig å hoppe over dette stadiet. Kommunistpartiets kurs, som massenes framtidige store parti, går ikke bare gjennom en uforsonlig kamp mot kapitalens spesialagentur i form av Thomas-MacDonald-klikken, men også gjennom den systematiske avsløringen av de venstreorienterte kludrehodene, som bare kan opprettholde deres posisjoner ved hjelp av MacDonald og Thomas.»

Trotskijs formaninger skulle bli undertrykt, avvist og fordømt, der Komintern insisterte på at Storbritannias Kommunistparti skulle underordne seg alliansen med Trade Union Congress og fagforbundets venstre flanke, og gjøre partiets og dets presses sentrale krav til «All makt til [TUC-] Sentralrådet.»

For å forstå akkurat hva for et skifte som ble pålagt kan vi se på hva CPGB sa, før Komintern brakte partiet inn bak den nye linja. Det var allerede farer i Den nasjonale minoritetsbevegelsens oppfatning, men kontrasten er uansett åpenbar.

Den nasjonale minoritetsbevegelsens første årskonferansen i august 1924 oppfordret til opprettelsen av fabrikk-komitéer, og for en styrking av Sentralrådets fullmakter som et våpen mot sekterisme. Men dette ble kombinert med en oppfordring til kamp mot fagforbundstoppene. En resolusjon sa: «Det må ikke tros at økningen av Sentralrådets fullmakter vil ha en tendens til å gjøre det mindre reaksjonært. Tvert imot, tendensen vil være at det blir det enda mer... Vi kan gardere oss mot at Sentralrådet blir kapitalistenes maskin, og virkelig kan utvikle seg fra Sentralrådet til en Arbeidernes Generalstab, bare ved, først og fremst og fundamentalt, utviklingen av en revolusjonær klassebevissthet blant fagforeningenes medlemskap...»

John Ross Campbell advarte, der han i 1924 skrev om TUCs venstreorientertes rolle i å oppfordre til relasjoner med Sovjetunionen og holde antikrig-taler: «Det ville imidlertid være en suicidal politikk for Kommunistpartiet og Minoritetsbevegelsen å investere for mye tillit i det vi har kalt den offisielle Venstrefløyen... Det er vårt Partis plikt og Minoritetsbevegelsens plikt uopphørlig å kritisere denne føyens svakhet, og bestrebe seg på å endre de mer progressive ledernernes forvirrede og ufullstendig venstreorienterte synspunkt til et revolusjonært synspunkt. Men de revolusjonære arbeiderne må aldri glemme at deres hovedaktivitet må være viet til å fange massene.»

Rajani Palme Dutt skrev i 1925: «En Venstrefløy i arbeiderklassens bevegelse må være basert på klassekampen, ellers blir den bare en manøver for å forvirre arbeiderne.»

Han hevdet at den største faren for den kommende perioden var «venstresidens» evne til å kunne vinne massenes øre, «på grunn av den revolusjonære utviklingens svakhet i England, og på grunn av deres posisjoners autoritet og prestisje, med en håndfull fraser og løfter, for å kunne samle rundt seg massenes stigende bevegelse, for så å spre den i en komisk opera-fiasko... Kommunistpartiet må føre en uopphørlig ideologisk krigføring med venstresiden, og fra første stund avsløre ethvert uttrykk som bidrar til forvirring, tvetydighet, forfengelige bravader, useriøsitet, motstand mot faktisk kamp og en praktisk underkastelse til høyrefløyen.»

Selv om opprettelsen av Den anglo-russiske komitéen (ARC) kommenterte Workers Weekly: «Enhet som bare betyr en høflig avtale mellom ledere er ubrukelig med mindre den støttes opp av press fra massene. Enhet som begrenser seg til forhandlinger mellom Amsterdam og de russiske fagforeningene, berører bare utkanten av spørsmålet... Store masser av arbeidere overalt beveger seg nå sakte framover. De lederne som står i veien kommer til å bli feid til side. Klassekampen kan ikke begrenses til en utveksling av diplomatiske brev.»

Den politiske kampen mot venstresiden var knyttet til en revolusjonær orientering. J.T. Murphy skrev at etter Red Friday 1925 var generalstreiken utsatt, men fortsatt uunngåelig: «Men la oss være klare over hva en generalstreik betyr. Den kan bare bety at man kaster ned hansken til kapitaliststaten, og all den makt den har til rådighet. Enten er den utfordringen bare en gest ... ellers må den utvikle utfordringen til en faktisk kamp om makten ...»

Under den ledende veiledning fra Stalin, Zinoviev og kompani ble en slik kritikk forlatt, og det revolusjonære perspektivet som tidligere ble fremmet, ble fordømt som ultra-venstrisme og trotskisme.

Stalin for hans del identifiserte revolusjon med TUC-Sentralrådet – og insisterte i januar 1925 på at den «gryende splittelsen mellom TUCs Sentralråd og Labour Party» var et tegn på at «noe revolusjonært ... er under utvikling i Storbritannia» – ellers avviste enhver mulighet for revolusjon, og skrev i mars samme år i Pravda at kapitalen hadde «viklet seg ut av etterkrigskrisens hengemyr», som hadde resulterte i «en slags passiv ro».

Dette ble tatt opp av CPGB. En resolusjon som fordømte Trotskij ble sendt til Moskva, og en artikkel av Bukharin som angrep Trotskij ble publisert i februar-1925-utgaven av Communist Review, med en redaksjonell kommentar som beskrev den som «et strålende bidrag til leninismens teori og praksis».

Et felles plenum av Kominterns utøvende styre og Det sovjetiske kommunistpartiets sentralkomité ble i mars og april enige om å organisere en kampanje mot «trotskisme». Tom Bell rapporterte at CPGB «ikke nølte» med å assosiere seg med det sovjetiske partilederskapet.

Workers’ Weekly-ugaven den 5. juni 1925 rapporterte at CPGBs Kongress ikke hadde «noen tillit til overs for den revolusjonære optimismen til dem som mener vi er på tampen av umiddelbare enorme revolusjonære kamper. Partikongressen erkjente at kapitalismen midlertidig hadde stabilisert seg.»

Den nasjonale minoritetsbevegelsens andre årskongress i august gjorde til sitt sentrale krav å besørge TUCs Sentralråd ubegrensede fullmakter, med knapt noen kvalifikasjoner.

Dutt, som i november skrev og forsøkte å unnskylde Kominterns venstreallierte for ikke å ha motarbeidet kommunisters utvisninger fra Labour Party i 1925, forklarte at de manglet «selvtillit». Det å «overvinne denne svakheten» var «en viktig oppgave for framtiden», erklærte han.

Murphy skrev den 30. april 1926, tre dager før generalstreiken brøyt ut, på forsiden av Workers’ Weekly: «Vårt parti innehar ikke de ledende posisjonene i fagforeningene. Det fører ikke forhandlingene med arbeidsgivere og regjeringen. Det kan bare gi råd og stille sine styrker til tjeneste for arbeiderne – som er ledet av andre... Det å ha overdrevne synspunkter på denne krisens revolusjonære muligheter, og visjoner om et nytt lederskap som ‘oppstår spontant i kamp’, er fantastisk.»

(Sitater hentet fra M. Woodhouse og B. Pearce, Essays on the History of British Communism, New Park, 1975)

Det britiske Kommunistpartiets (CPGB) rolle i avvæpningen av arbeiderklassen understrekes av Murphys påfølgende uttalelse om at «sjokket» av streikens svik «var for stort til at den raske framkomsten av et nytt lederskap var mulig».

Det samme gjelder kommentarene fra George Hardy, Den nasjonale minoritetsbevegelsens fungerende sekretær under Generalstreiken, i hans memoarer: «Selv om vi visste hvilket forræderi Høyreorienterte ledere var i stand til, forsto vi ikke tydelig rollen spilt av det såkalte Venstre i fagforbundsledelsen. Til siste mann viste de seg å være vindsekker som kapitulerte for Høyrefløyen. Vi ble besørget en saftig leksjon; at mens det offisielt utvikles en forflytting til venstre, så må hovedpoenget i forberedelsene til handling alltid være å utvikle et klassebevisst lederskap blant dem på grunnplanet.»

Om de tas for pålydende viser slike uttalelser at arbeiderklassen ikke hadde noen mulighet til å bevæpne seg mot rollen spilt av fagforbundets venstreside, der den var berøvet enhver revolusjonær veiledning fra CPGB, som ble stadig mer styrket under Kominterns ordre.

De venstreorienterte kunne dermed spille en direkte og instrumentell rolle i sviket av streiken. Høyrefløyens Thomas, fra jernbanearbeidernes fagforening National Union of Railwaymen, hadde ansvaret for forhandlinger med regjeringen og han arbeidet bevisst for å sikre streikens nederlag. Men venstresiden tillot ham gjøre det, under betingelser der millioner ikke hadde noen tillit til TUCs Sentralråd, eller til Labour Party’s lederskap. Purcell var styreleder for Streikens organisasjonskomité, mens Swales sammen med Thomas forhandlet med Baldwin-regjeringen. Hicks og andre innehadde også ledende stillinger.

CPGB-lederne lyktes i å forvandle partiet til ei venstreorientert rødfarget gruppe for fagforeningsbyråkratiet, der de russiske fagforeningene kun fungerte som talspersoner for industriell militans. Hele Den kommunistiske internasjonales apparat ble mobilisert for å benekte nødvendigheten for at generalstreiken skulle føres som en politisk kamp mot staten, og for å insistere på at bare en forent fagforeningsaksjon ville bringe seier.

Hva angår at CPGB-lederne ikke hadde blitt advart om de venstreorientertes svik, er det ganske enkel ei løgn.

Trotskij skrev den 6. mai, midt under streiken, i hans forord til den andre tyske utgaven av Where Is Britain Going?: «Det har enda aldri vært mulig å krysse en revolusjonær strøm på ryggen av reformismens hest, og en klasse som trer inn i kamp under opportunistiske ledere blir tvunget til å bytte dem ut dem under fiendens ild.»

CPGB forsøkte å undertrykke disse advarslene. Where is Britain Going? ble ikke publisert i England før etter TUCs svik.

Brian Pearce var medlem av CPGBs Historiegruppe, sammen med E.P. Thompson og Eric Hobsbawm. Han ble rekruttert til trotskistbevegelsen av Gerry Healy etter Khrusjtsjovs hemmelige tale i 1956, og skrev noe av det beste materialet om Generalstreiken og Kommunistpartiets historie. Han bemerker at forordet referert ovenfor, til den amerikanske utgaven av Where is Britain Going? ble utelatt, så vel som et helt avsnitt som inkluderer de følgende ordene: «Den viktigste oppgaven for de reelt revolusjonære deltakerne i generalstreiken vil være å slåss uopphørlig mot ethvert tegn på, eller en faktisk forrædersk handling, og hensynsløst avsløre reformistiske illusjoner.»

Takket være Komintern ble generalstreiken ledet av mennesker som ikke bare manglet enhver tro på revolusjon, men av et lederskap som var den mest overbeviste og besluttsomme motstander av revolusjon. TUCs holdning til streiken, og underforstått den tjenesten inngitt den av Stalin-fraksjonen i Komintern, ble oppsummert av Thomas i parlamentet den 13. mai, dagen etter streikens endelige svik. Han sa: «Det jeg fryktet mer enn noe annet med denne streiken var dette: Dersom den ved en tilfeldighet skulle ha kommet ut av hendene på dem som ville være i stand til å utøve en viss kontroll, da vet enhver fornuftig mann hva som ville ha skjedd. Den faren, den frykten var alltid i våre tanker...»

Streiken fant sted bare fordi TUC ble presset inn i en arbeidstvist fagforbundet ikke kunne unngå, og fordi regjeringen ønsket en arbeidstvist som den lenge var forberedt på. Den regjeringsoppnevnte Kullkommisjonen under sir Herbert Samuel hadde rapportert den 10. mars, der den anbefalte lønnskutt og omstrukturering. Den 8. april oppfordret gruvearbeiderne TUC til å støtte deres krav om «ikke en penny av lønna, ikke ett minutt tillagt dagen», og om ingen avvik fra de nasjonale avtalene. TUCs Spesialkomité støttet imidlertid en reduksjon av lønningene og den anbefalte videre samtaler.

Lockout-varsler ble hengt opp ved hver eneste gruve den 16. april, tidsbestemt til å utløpe 14 dager seinere. Regjeringen forlangte at gruvearbeiderne godtok Kullkommisjonens rapport, og Sentralrådet sa seg enig med regjeringen. Men gruvearbeiderne nektet. Lockoutene begynte den 30. april og kongen signerte en Nødssituasjonserklæring for den 1. mai.

Thomas forklarte hvordan han «tryglet og bønnfalt» som aldri før. «Vi har strevd, vi har bønnfalt, vi har tryglet om fred, fordi vi ønsker fred. Vi ønsker fortsatt fred. Nasjonen vil ha fred,» sa han. Men lockoutene ble opprettholdt.

Den 1. mai holdt TUC en spesialkonferanse og kunngjorde planer for streiken, satt til å begynne den 3. mai. Streikeoppropet ble støttet av et massivt flertall på konferansen. Fagforeningstoppene fortsatte å gjøre en panisk bestrebelse for å komme til enighet med regjeringen og gruveeierne. Men da trykkerne av Daily Mail nektet å trykke en lederartikkel som fordømte generalstreiken, som «et revolusjonært trekk som bare kan lykkes ved å ødelegge regjeringen og undergrave folkets rettigheter og friheter», brukte statsminister Stanley Baldwin deres aksjon som en unnskyldning for å avbryte videre forhandlinger.

Baldwin sa til lederen av TUCs forhandlingskomité: «Det er en direkte utfordring, en direkte utfordring, Mr. Pugh, og vi kan ikke gå videre. Jeg er takknemlig for alt du har gjort, men disse forhandlingene kan ikke fortsette. Adjø. Dette er slutten.» Til Walter Citrine sa Baldwin: «Vel, det har vært en fornøyelse å møte deg, og jeg tror at om vi lever, da vil vi møtes igjen for å løse det. Om vi lever.»

Og så viste han dem begge døra.

Streiken startet den 3. mai og rammet umiddelbart bransjene transport, trykkeri og produktiv industri – stål, metall, tungkjemikalier, byggebransjen, elektrisitet og gass. Den skulle komme til å involvere fire millioner av fem-og-en-halv millioner arbeidere organisert i fagforeningene.

Arbeiderne respondert ikke bare av sympati for gruvearbeiderne, men fordi de visste at de ville bli de neste. Mange husket Baldwins erklæring fra 1925 under forhandlinger med gruvearbeidernes ledere om at «alle arbeidere i dette landet må godta reduksjoner av lønningene, for å hjelpe industrien på beina.»

Organisasjonen for vedlikehold av forsyninger (OMS) [Organisation for the Maintenance of Supplies] ble igangsatt, med fokus på å holde transporten i drift. Slagskipene Ramillies og Barham ble tilbakekalt fra Atlanterhavet og ble ankret opp i Mersey, og krigsskip ble ankret opp i de fleste andre større havner.

Den 6. mai beskrev Baldwin streiken som «en utfordring for Parlamentet» og «veien til anarki». Skrankeadvokaten sir John Simon fortalte Underhuset, House of Commons, at streiken var illegal og at de streikende brøyt deres arbeidskontrakter. Derfor, sa han, var Handelstvistloven fra 1906, til beskyttelse av individuelle fagforeningsmedlemmer og fagforeningsfond mot skader, ikke lenger gyldig. Allerede dagen etter møtte TUC sir Herbert Samuel fra Kullkommisjonen, og kom med diverse forslag for å avslutte arbeidstvisten, men disse ble alle avvist av Gruveeierforbundet.

I motsetning til TUCs feighet, for hva styringsklassen angikk, dette var krig. De organiserte en styrke på hundretusener – OMS, 240 000 spesialister, de væpnede styrkene – for å bryte streiken. For å referere to store offensiver, tidlig om morgenen lørdag den 8. mai dannet mer enn hundre lastebiler en konvoi eskortert av over tjue pansrede kjøretøy med soldater, for å få gods i bevegelse på London-kaiene.

Lastebiler brøyt streikevaktene og fraktet mat til Hyde Park. Regjeringen prøvde også å bruke OMS ved kaiene i Newcastle, under to destroyeres kanoner og en ubåt, som provoserte fram en arbeidsnedleggelse av havnearbeidere som håndterte mat. Politiaksjonen forårsaket sammenstøt opp og ned hele landet.

Var situasjonen før-revolusjonær? La meg lese følgende noe lengre avsnitt om typen konflikter som utviklet seg, fra Christopher Farnams beretning (The General Strike 1926, Panther, 1972).

«Massestreikevakter samlet seg på hovedveiene i Londons East End før klokka syv tirsdag morgen den 4. mai, og i løpet av dagen ble ei rekke kjøretøy mistenkt for å frakte varer eller kontorarbeidere til og fra byen stoppet, og ganske ofte ødelagt. Flere kjøretøy ble satt i brann, andre ble skjøvet ut i elva. Etter ei natt med voldsomme gatekamper ble tretti sivile ofre brakt til Poplar Hospital. En mann døde av skadene onsdag morgen...»

«Tirsdag kveld var det også forstyrrelser i Newcastle og ved Chester-le-Street nær Durham, ridende politi brøyt opp en folkemengde som hadde invadert jernbanestasjonen.»

«Det var [på onsdag] ytterligere batongangrep i Poplar og Canning Town og voldelige sammenstøt rundt Blackwall-tunnelen, hvor biler ble smadret og satt i brann. I Hammersmith ble sju busser ødelagt, streikende og fascister sloss en kamp, og politiet foretok førti-tre arrestasjoner. Angrep på trikker og busser førte også til sporadiske sammenstøt i Leeds, Nottingham, Manchester, Stoke, Liverpool, Glasgow og Edinburgh. I Sheffield ble fire menn siktet for uautorisert besittelse av et maskingevær.

«Torsdag var det flere sammenstøt i East End, og ved Elephant and Castle brøyt ridende politi opp en rasende folkemengde etter at en buss, som prøvde å unngå streikevakter, hadde krasjet på et fortau og påkjørt og drept en mann. I samme område ble en annen buss satt i brann. Manchester Guardian Bulletins London-korrespondent rapporterte: «Ting virker mer alvorlig i dag, med gatene tommere etter at taxisjåførene ble med i streiken. Det er flere busser nå, hver med én eller to politimenn ved siden av sjåføren. De streikende har prøvd ut en ny plan denne morgenen i Camberwell; noen kvinner la deres babyer ned på veien foran kommersielle kjøretøy, og da bilene stoppet, hoppet menn opp på fotbrettene og jaget ut sjåførene og knuste maskineri i bilene.» Det var et fornyet sammenstøt i Nottingham der streikende forsøkte å marsjere mot fabrikker hvor det fortsatt pågikk arbeid, og streikende og politi utkjempet kamper i Cardiff, Ipswich og Leeds...»

«En mobb på 4 000 knuste gods og passasjerstasjoner i Middlesbrough og lenket lastebiler fast til jernbanelinja. Mens marinegaster sleit med å rydde jernbanlinja brøyt det også ut kamper ved bussterminalen og utenfor en nærliggende politistasjon... I Aberdeen angrep politiet med batonger en folkemengde på mer enn 6 000 som knuste rutene til passerende busser og tog...»

«På fredag var det ny vold i Polar, Ipswich, Cardiff og Middlesborough, og forstyrrelser i Sheffield, Newark og Darlington. En mobb på 1 500 rev en murvegg i Wandsworth for å skaffe raketter, og et medlem av de britiske Fascisti ble nesten lynsjet da han bevisst kjørte varebilen sin inn i en mengde demonstranter på Wormwood Scrubs, og skadet en mann alvorlig.»

Fra Hull ble det rapportert: «Der opprøret spredte seg ble trikker angrepet og brent, og sivile myndigheter appellerte om hjelp til kapteinen på Ceres, den lette krysseren som var ansvarlig for å beskytte Hull Docks. Mens femti av hans menn møtte mengden med rifler og fastspente bajonetter, henvendte kapteinen seg til dem fra rådhusets balkong. Han forklarte at det var hans plikt å beskytte byens eiendom, og advarte at dersom nok en trikk ble angrepet, da ville han bemanne dem alle med marinegaster.»

Utviklingen av aksjonsråd under striden inneholdt gryende elementer av dobbel-makt – Storbritannias tilsvar til sovjeter. Et Nasjonalt aksjonsråd var først blitt dannet i august 1920, for å motsette seg intervensjon mot Sovjetunionen og hadde ført til mange lokale versjoner, som Direktoratet for etterretning skrev «antok mer form av sovjeter, og i noen områder dannet planer for beslagleggelsen av privateiendom og transportmidler».

Under streiken kom aksjonsrådene på banen over hele landet. En Clydeside-streikende forklarer: «De sentrale streikekomitéene og aksjonsrådene var samlet til møte 24 timer i døgnet. De hadde egen transport; alle andre transportformer var stoppet, men de hadde sitt eget budsystem for å frakte meldinger fordi det ikke fantes noe som het posttjenester, ikke noe som het presse. Pressen hadde snudd 100 prosent og stoppet alle avisene, og derfor måtte aksjonsrådet utføre sitt arbeid ved å skaffe sykler, gamle og nye, motorsykler, gamle varebiler – alt som kunne rulle på hjul ble brukt av kurerene og også for å befordre streikeledere til visse fronter av streiken.»

East Fife-aksjonsrådet hadde opprettet sin egen arbeiderforsvarsmilits med 700 medlemmer, og var jevnlig i kamp med politiet.

At dette første uttrykket for dobbelmakt ikke utviklet seg lenger, skyldtes utelukkende ledelsen i Kommunistpartiet og Komintern.

Brian Pearce bemerker at Kommunistpartiets trofasthet til TUCs Sentralråd hadde gjort det maktesløst, til det punktet hvor den sosialdemokratiske teoretikeren Harold Laski i 1927 kunne skrive: «Det var bemerkelsesverdig at i den britiske Generalstreiken i 1926 spilte kommunistene praktisk talt ingen rolle i det hele tatt», og journalisten Hamilton Fyfe skrev i sin dagbok: «Kommunistene har holdt seg veldig rolige... På kontinentet, til-og-med i Amerika, er det ekstremistene som kommer til toppen under kriser. Her har de sunket ut av syne.»

Hva angår regjeringen og staten gjorde de alt hva de kunne for å eliminere den kommunistiske trusselen. Rapporter i kommunistpressen om at De walisiske vaktene hadde gjort mytteri og var henvist til brakkene, og at andre regimenter hadde nektet å gå mot gruvearbeiderne, ble beslaglagt av politiet, for å berettige arrestasjoner og angrep på Kommunistpartiets hovedkvarter, med begrunnelsen oppvigleri.

Som Margaret Morris gjør klart i hennes verk, The General Strike (Journeyman Press, 1976), fortsatte målrettingen av CP i full mundur under streiken.

«Mange av dem som ble arrestert for å ha produsert eller distribuert bulletenger som inneholdt ordene ‘oppvigleri’ eller ‘falske rykter’ var kommunister involvert i håndteringen av Kommunistpartiets Arbeiderbulleteng, eller lokale versjoner av den. Bare besittelsen av en kopi av disse ble ansett som tilstrekkelig grunn for rettsforfølgelse... razziaen av Kommunistpartiets kontorer og konsentrasjonen om å stampe ut deres publikasjoner sendte kommunistene under jorda: De ledende medlemmene endret adresse hver natt for å unngå å bli arrestert...»

I etterspillet,

«Innenriksministeren fortalte Underhuset, House of Commons, at 1 760 personer i England og Wales under streiken hadde blitt stevnet for lovbrudd, derav 150 som ble beskyldt for «oppvigleri» ihht. Emergency Powers Act, og resten for «uorden»; 632 ble fengslet, og resten ble bøtelagt. Det totale antallet tiltalte i Skottland ble ikke oppgitt, men 409 personer ble dømt til fengselsstraffer, hvorav 140 ble dømt under Emergency Powers Act, og resten for trusler, brudd på freden, overgrep osv... Kommunistpartiet ... estimerte at mellom en fjerdedel og en femtedel av partiets medlemmer hadde blitt arrestert i løpet av streiken.»

CPGB selv oppgir et tall på 2 500 arresterte, og estimerer at 1 000 av deres partimedlemmer var blant disse, med gruvearbeidere spesielt målrettet.

Shapurji Saklatvala, som var Kommunistparti-MP, ble arrestert i 1926 etter en tale til støtte for streikende kullgruvearbeidere, og han ble fengslet i to måneder.

TUC hadde sin versjon av den samme antikommunistpolitikken, og insisterte på at bare godkjent propaganda kunne sirkuleres. Fagforbundet utstedte en erklæring mot spioner og andre som «bruker voldelig språk for å oppfordre arbeidere til uorden». Fagforeningsavdelinger og streikekomitéer gikk så langt som til å insistere på møter som endte med å synge «God Save the King» og «Rule Britannia», i stedet for sangen «the Red Flag».

Så langt fra å opponere mot denne byråkratiske undertrykkingen gjorde CPGB sitt beste for å pålegge partiets medlemmer å samspille. Hardy, fra Den nasjonale minoritetsbevegelsen (NMM), forklarte: «Vi sendte ut instruksjoner fra Minoritetsbevegelsens hovedkvarter til våre medlemmer om å arbeide for etableringen av aksjonsråd i alle områder. Vi advarte imidlertid om at aksjonsrådene under ingen omstendigheter skulle overta fagforeningenes arbeid... Aksjonsrådene skulle se til at alle beslutninger fra Sentralrådet og fagforeningene ble gjennomført.»

Den 12. mai besøkte TUCs Sentralråd statsministeren for å kunngjøre beslutningen om å avbryte streiken. Det eneste kravet var at forslagene fra Samuel-kommisjonen ble etterlevd, og at regjeringen skulle garantere at de streikende ikke skulle lide overlast, og bli gjort til ofre. Da regjeringen nektet å innvilge et slikt løfte, avsluttet TUC streiken uansett, og helt forutsigbart. Lord Birkenhead skrev seinere at deres overgivelse var «så ydmykende at noe av ens egen instinktive avstamming gjorde at man ikke engang hadde lyst til å se på dem».

Det er et vitnesbyrd om omfanget av sviket at 100 000 la ned deres arbeid først etter at Generalstreiken var avbrutt, og at det var flere som streiket den 13. mai enn noen gang i løpet av de ni dagene streiken var offisiell.

Overskriften i Northern Light lød: «Det er bare én forklaring på dette forræderiet – våre ledere tror ikke på Sosialisme.» Newcastle Workers Chronicle skrev: «Aldri i arbeidernes kampers historie – med unntak av våre lederes forræderi i 1914 – har det vært et så kalkulert svik mot arbeiderklassens interesser.»

Selv på dette tidspunktet eksisterte muligheten for å snu den katastrofale kursen som CPGB fulgte. Dersom det hadde blitt kjempet for ei riktig linje da ville titalls om ikke hundretusener ha respondert. Som Perkins erkjenner:

«Streiken var over. Men verken regjeringen eller TUC trodde at status quo ante kunne gjenopprettes over natta. Begge sider var klar over at det for ekstremistene hadde oppstått en enestående mulighet. Millioner av menn var ledige, mange av dem forvirret og rasende over at streiken hadde endt med nederlag, da de hadde vært beredt på å videreføre kampen, og de var dette rekrutteringsbassenget for Kommunisme som Lenin selv kunne ha drømt om å skape ...»

«Marerittet som hadde hjemsøkt både regjeringen og TUC i løpet av de ni dagene var at en ‘revolusjonær situasjon’, av den typen de kommunistiske streikestrategene så for seg, kunne utvikle seg. Nå syntes enhver av deres egne handlinger farlig nær å oppnå det.»

Tusenvis strømmet faktisk inn i Kommunistpartiet, der medlemstallet for året ble doblet, fra 6 000 til 12 000. Det stalinistiske bokverket History of the Communist Party of Great Britain, Volume 2, skrevet av James Klugmann, (Lawrence & Wishart, 1969) forklarer at «den virkelige strømmen inn i Kommunistpartiet begynte i løpet av de siste dagene av Generalstreiken, og umiddelbart etter. Dette var noe nytt i partiets historie, og det var veldig spennende. Sentralrådet hadde solgt ut streiken. Gruvearbeiderne sloss videre. I alle kullfeltene ble det holdt store massemøter der arbeidere, framfor alt gruvearbeidere, henvendte seg til Kommunistpartiet i dusinvis, og til-og-med i hundretall. Partiets sentralstyre kunne den 14. juli 1926 rapportere om 3 000 nye medlemmer siden Generalstreiken, og salget av Workers’ Weekly var opp til et opplag på 70 000.»

Klugmann skriver, helt korrekt:

«Med denne nye innstrømmingen åpnet det seg en enorm oppgave og et stort ansvar for Kommunistpartiet. Det var en helt utmerket sak å vinne til Kommunistpartiet så mange militante arbeidere, hovedsakelig fra gruvene. Men dette var for det meste menn og kvinner som hadde kommet til inderlig å hate de høyreorienterte lederne, til å se dem som forrædere, til å føle hat og avsky for kapitalismen som system. De ønsket et nytt, bedre, mer rettferdig samfunnssystem, de ønsket en radikal endring... Men de var enda ikke marxister i deres teoretiske utsyn...»

Så langt fra å oppdra disse arbeiderne i marxisme og besørge en teoretisk form for deres hat mot dem som hadde forrådt dem, arbeidet CPGB og Komintern for å desorientere dem, ved å insistere på å opprettholde alliansen med TUC i Den anglo-russiske komitéen.

Ian D. Thatcher forsvarer nok en gang Stalin mot Trotskijs kritikk, i hans skammelige Trotskij-biografi, (Trotsky, Routledge, 2003), der han hevder:

«Et viktig element i Den forente opposisjonens [Venstreopposisjonen] kritikk av Stalins styre var, selvfølgelig, oppfatningen om at verdensrevolusjonen ble forrådt av sosialisme i ett land. Trotskij kalte så berømt høsten 1926 Stalin for ‘revolusjonens gravlegger’. Om det med dette var ment at Stalin med vilje kastet bort revolusjonære muligheter, er kritikken åpenbart uberettiget. Stalin insisterte for eksempel i den britiske Generalstreiken i 1926 på at kommunister skulle jobbe innenfor Den anglo-russiske fagforeningskomitéen som ble opprettet i 1925, ikke for at reformismen skulle triumfere (som han ble anklaget for av Trotskij), men for at reformistene mer lett kunne avsløres. Man kan her stille spørsmål ved hensikten av enhetsfrontstrategien som ble anvendt, men Stalin trodde oppriktig den ville gi kommunistene mer innflytelse enn noe annet alternativ.»

Som med så mye av det Thatcher skriver er dette ikke bare et forsvar for Stalin – hans «oppriktighet» er neppe anliggendet – det motsies av den historiske dokumentasjonen. Det er et forsvar som kunne ha kommet rett fra Stalins egen munn.

Trotskij og Venstreopposisjonen insisterte i kjølvannet av streiken på at Komintern umiddelbart skulle bryte med TUC. I et brev til Pravda den 26. mai 1926 erklærte Trotskij: «Hele den britiske arbeiderklassens nåværende ‘overbygning’, i alle dens nyanser og grupperinger, uten unntak, er et apparat for å sette ei bremse på revolusjonen.»

Stalin fordømte denne vurderingen som ultra-venstrisme, og forsvarte videreføringen av Den anglo-russiske komitéen (ARC) – som en enhetsfront som ville tjene til å avsløre reformistene!

I en tale i Den anglo-russiske enhetskomitéen den 15. juli 1926 hevdet Stalin at spørsmålet var om «vi, som kommunister, jobber i de reaksjonære fagforeningene. Det er essensielt sett dette spørsmålet Trotskij stilte oss, i hans nylige brev i Pravda...»

«Kan vi, som leninister, som marxister, i det hele tatt hoppe over og ignorere en bevegelse som ikke har utlevd sin tid, kan vi hoppe over og ignorere massenes tilbakeståenhet, kan vi snu ryggen til dem og gå forbi dem; eller burde vi kvitte oss med slike karaktertrekk, ved å føre en uopphørlig kamp mot dem blant massene?»

Der han kom til poenget erklærte Stalin at «dersom de reaksjonære fagforeningene i Storbritannia er villig til å slutte seg til ei blokk mot de kontrarevolusjonære imperialistene i deres land, hvorfor skulle vi ikke ønske ei slik blokk velkommen?»

Helt i tråd med Stalins sofisteri erklærte Eksekutivkomitéen for Den Kommunistiske Internasjonale (ECCI) i dens teser til plenum den 8. juni 1926, om lærdommene fra Generalstreiken, at «å bryte opp komitéen ville for de engelske fagforeningslederne være en så demonstrativ antiarbeiderklassehandling at den ville i vesentlig grad framskynde de engelske arbeidermassenes forflytning til venstre».

«Under disse omstendighetene, for sovjetunionene å ta initiativet og forlate komitéen... det ville tildele saken for internasjonal enhet et slag, gjennomgående en helt ‘heroisk’ gest, men politisk sett uhensiktsmessig og infantil.»

Den 15. Allunionskonferansen av Sovjetunionens Kommunistparti (CPSU) vedtok den 26. oktober 1926, en resolusjon som erklærte:

«Partiet er av den formening at de framskredne kapitalistlandene, i sin helhet, befinner seg i en tilstand av hel eller delvis, midlertidig stabilisering; at den nåværende perioden er en inter-revolusjonær en, som gjør at det påliggende for Kommunistpartiene å forberede proletariatet på den kommende revolusjonen... Opposisjonsblokka starter fra helt andre premisser. Uten tro på de indre kreftene i vår revolusjon, og der den faller i fortvilelse på grunn av forsinkelsen av verdensrevolusjonen, glir Opposisjonsblokka vekk fra grunnlaget for en marxistisk analyse av revolusjonens klassekrefter, til en analyse som består av ‘ultra- venstre’-selvbedrag og ‘revolusjonær’ eventyrtenkning; den benekter eksistensen av en delvis stabilisering av kapitalismen, og er følgelig tilbøyelig til putschisme.»

«Derav opposisjonens forlangender om en revisjon av enhetsfronttaktikkene og oppløsingen av Den anglo-russiske komitéen, dens manglende forståelse av fagforeningenes rolle og dens oppfordring om å erstatte sistnevnte med nye, ‘revolusjonære’ proletariske organisasjoner av dens egen oppfinnelse.»

Det all-russiske rådet av fagforeninger publiserte for sin del et manifest om Generalstreiken som sa den ble forrådt av TUC og Labour Party’s høyrefløy, men insisterte på at «til tross for det faktum at fagforeningens ledere har påført den britiske arbeiderklassen et tungt slag, også mot saken for internasjonal enhet og mot Den anglo-russiske komitéen (ARC), foreslår vi ikke på noen måte avskaffelsen av ARC, men oppfordrer til dens helhjertede gjenopplivning og en styrking og intensivering av dens aktivitet.»

Denne linja fordret naturligvis at CPGB fortsatte å gjøre alt i sin makt for ikke å antagonisere fagforeningslederne.

TUCs Sentralråd stilte etter Generlstreiken et ultimatum til de forskjellige fagforeningsrådene, som forbød dem å tilslutte seg Minoritetsbevegelsen. Dette ble motarbeidet av fagforeningsråd i blant annet Glasgow, Sheffield og Manchester, men CPGB-ledelsen formante til dekretets etterlevelse!

Pearce siterer Murphy, som forklarte: «Arbeiderne kunne ikke forstå denne nye alliansen av kommunistene og Sentralrådet, og deres motstand ble drept.»

Harry Pollitt skrev på samme måte, i september 1926, om TUCs kongress det året: «I lys av den overveldende beslutningen om fullstendig solidaritet registrert i Scarborough, vil det nye Sentralrådet ganske enkelt måtte forfølge kampen kraftigere på vegne av arbeiderne. Riktignok styrkes høyrefløyen i rådet ved at en eller to personer kommer tilbake som ikke støtter ideen om at vi er involvert i en klassekamp, men jeg tror massepresset bakfra vil tvinge til-og-med dem til å innordne seg.»

Det ble overlatt til TUC å forlate Den anglo-russiske komitéen offisielt på Edinburgh-kongressen i 1927, som de sovjetiske delegatene ble nektet visum til.

Den forferdelige innvirkningen av sviket av Generalstreiken kan ikke overvurderes. Trotskij hadde hevdet at selve den britiske imperialismens overlevelse nå ikke hvilte på de høyreorienterte sosialdemokratene, men på de angivelige venstreorienterte, som høyrefløyen ikke kunne opprettholde sin posisjon i arbeiderbevegelsen foruten.

I hans selvbiografi spør Trotskij:

«Hva var resultatene av stalinistenes britiske eksperiment? Minoritetsbevegelsen, som omfavner nesten én million arbeidere, syntes veldig lovende, men den bar i seg kimen til ødeleggelse. Massene kjente bare Purcell, Hicks og Cook som ledere av bevegelsen, som forøvrig Moskva gikk god for. Disse ‘venstre’-vennene forrådte proletariatet på skammelig vis under en alvorlig test. De revolusjonære arbeiderne ble kastet ut i forvirring, de sank ned i apati og utvidet naturlig nok deres skuffelse til også å inkludere Kommunistpartiet, som bare hadde vært den passive delen av hele denne mekanismen av svik og forræderi. Minoritetsbevegelsen ble redusert til null; Kommunistpartiet vendte tilbake til en eksistens som en ubetydelig sekt. Det engelske proletariatets største bevegelse, som førte til Generalstreiken, klarte på denne måten ikke å skake det reaksjonære byråkratiets apparat, takket være en radikalt falsk oppfatning av partiet, som tvert imot forsterket det reaksjonære byråkratiets apparat, og kompromitterte kommunismen i Storbritannia for lang tid.»

Han skrev i 1928:

«Midlertidige avtaler kan inngås med reformistene hver gang de tar et skritt framover. Men det å opprettholde ei blokk med dem når de, skremt av en bevegelses utvikling, begår forræderi, det tilsvarer kriminell toleranse overfor forrædere og en tilsløring av svik...»

«Gitt en forutsetning for de arbeidende massene slik den ble avslørt av generalstreiken, er den høyeste stillingen i mekanismen for kapitalistisk stabilisering ikke lenger innehatt av MacDonald og Thomas, men av Pugh, Purcell, Cook og Co. De gjør jobben og Thomas legger til prikken over i-en. Uten Purcell ville Thomas blitt hengende i løse lufta, og sammen med Thomas også Baldwin. Hovedbremsa for den engelske revolusjonen er den falske, diplomatiske maskerade ‘venstrismen’ til Purcell, som fraterniserer, noen ganger i rotasjon, noen ganger samtidig, med kirkemenn og Bolsjeviker, og som alltid er beredt, ikke bare til retrett, men også for svik og bedrageri.»

Der han svarte på Stalins påstand om at en revolusjonær strategi var putschisme, på grunn av kapitalismens stabilisering, fortsatte han: «Stabilisering er Purcellisme. Fra dette ser vi hvilke dybder av teoretisk absurditet og blind opportunisme som kommer til uttrykk i referansen til eksistensen av ‘stabilisering’ for å rettferdiggjøre den politiske blokka med Purcell. Likevel, nettopp for å knuse ‘stabiliseringen’, måtte Purcellismen først ødelegges. I en slik situasjon var selv en skygge av solidaritet med Sentralrådet den største forbrytelsen og vanæring av de arbeidende massene.»

Når det gjelder innvirkningen av denne beryktede politiske forbrytelsen mot Storbritannia vendte gruvearbeiderne tilbake til arbeidet i oktober 1926, og trakasseringene og nedskjæringene begynte. På slutten av 1930-tallet hadde sysselsettingen i gruvedriften falt med mer enn en tredjedel, mens produktiviteten per mann hadde steget med samme andel.

Den britiske regjeringen vedtok i 1927 loven Trade Dispute and Trade Union Act, som gjorde sympatistreiker og streikevakter med masseansamlinger ulovlige, og forbød embetsverkets fagforeninger å tilslutte seg fagforbundet TUC, og fastslo at fagforeningsmedlemmer måtte inngå kontrakt for å betale den politiske avgiften til Labour Party.

På oppfordring fra Citrine og Hicks ble det i 1928 holdt samtaler mellom TUC-styreleder Ben Turner og sir Alfred Mond, styreleder i Imperial Chemical Industries. Deres mål var å etablere maskineriet for felles konsultasjon om industriens generelle problemer mellom arbeidsgiverorganisasjonene og fagforeningene. Planen for korporatistisk klassesamarbeid som de klekket ut ble aldri formelt vedtatt, men den kunne like gjerne blitt det.

Labour Party kom til makten igjen i juni 1929, under Ramsay MacDonald. I november samme år kastet Wall Street-krasjet verden ut i resesjon. MacDonald responderte med å presse på for innstramminger forlangt av embetsverket, men som ikke ble akseptert av hans kabinett.

Regjeringen falt den 24. august 1931. MacDonald, sammen med JH Thomas og andre, krysset gulvet for å danne Nasjonalregjeringen sammen med De konservative og De liberale. Thomas ble gitt ansvar for sysselsetting. «Djevelens tiår», De sultne trettiårene, da arbeidsledigheten i 1932 nådde tre millioner, hadde begynt.

Thomas, må det bemerkes, ble i mai 1936 tvunget til å forlate Parlamentet etter å ha blitt funnet skyldig i å lekke budsjetthemmeligheter til sin aksjemeglersønn Leslie, Konservative-parlamentsmedlemmet sir Alfred Butt, og forretningsmannen Alfred Bates.

Linja som ble ført av Komintern hadde også en forferdelig innvirkning på den sovjetiske arbeiderklassen. De hadde blitt fortalt at de venstreorienterte i TUCs Sentralråd var i fronten av den internasjonale arbeiderklassens kamp og hadde respondert deretter. Under streiken hadde de samlet inn et beløp i rubler som tilsvarte over £ 1 million – i 1926! – for å bistå de streikende britene.

TUC nektet på høyden av streiken å akseptere pengene, og Hicks fra Den anglo-russiske komitéen skal ha kalt det «dette fordømte russiske gullet». Dager seinere undertegnet de samme venstreorienterte streikens svik, men ble i flere måneder etterpå fortsatt hyllet av de sovjetiske arbeiderne, som viktige allierte i kampen for fred og mot intervensjon.

Dette var en erfaring som ikke kunne vært utformet for bedre å spre desorientering og politisk kynisme – en stemning som bidro til å konsolidere det stalinistiske byråkratiets grep over stats- og partiapparatet, og som bidro til å bane vei for utstøtingen av Opposisjonen fra Kommunistpartiet i Sovjetunionen i desember 1927. Forøvrig var det også en allianse forbundet med en annen, som skulle vise seg å være langt mer dødelig – med Kuomintang (KMT) i Kina under Tsjiang-Kai-Sjek.