De nåværende amerikanske kongresshøringene om hendelsene den 6. januar 2021 har avslørt harde kalde sannheter om det amerikanske demokratiets sykelige, prekære tilstand.
Høringene har ugjendrivelig bevist at Donald Trump og hans allierte ledet en seriøs, målbevisst bestrebelse for å omvelte det konstitusjonelle systemet og etablere et fascistisk presidentdiktatur, at denne konspirasjonen omfattet en betydelig del av Det republikanske partiet, rettsvesenet og uten tvil elementer innen militæret, at den kom innen minutter (eller kanskje bare sekunder) og tommer av å ha lyktes, og det at kuppforsøket mislyktes ikke var resultat av noen organisert motstand overhodet, men snarere bare tilfeldigheter, logistikk, uerfarenhet, og så videre.
Dette siste faktum må understrekes. Amerikanske medier genererer i all evighet deres «helter», og likevel har ikke engang de vært i stand til å komme opp med en eneste politisk figur identifisert med motstand mot 6. januar-oppstanden, ikke én dristig eller galant handling, ingen fotomulighet, ingenting. Flyktende politikere, folk som gjemte seg under deres seter – ikke ett bilde, én frase, én gest assosiert med opposisjon, ikke én eneste handling av symbolsk konfrontasjon.
De pågående høringene har avslørt omfanget av hendelsen. De har brakt frem i lyset viktige, til-og-med eksplosive nye fakta. Men de sistnevnte reiser bare enda mer dette spørsmålet: Hvorfor har det tatt 18 måneder å gjøre offentligheten oppmerksom på realiteten? Det er uansett ikke den minste indikasjon på at høringene vil bli grunnlaget for noen som helst handling. President Biden fortsetter å omtale medlemmer av Det republikanske partiet som «mine venner».
Det er tydeligere enn noen gang at verken før eller under kuppet var det noe forsøk på å få stanset kuppforsøket eller på noen som helst måte forhindre det. Nå er kontrasten mellom omfanget av de avslørte forbrytelsene og den spake reaksjonen svimlende.
Hvorfor kom dette fascistiske kuppet så nær ved å lykkes?
Dets utarbeidelse var ingen hemmelighet; det var i stor grad organisert åpent i dagen, i synlig skue. Trump stavet ut hans planer igjen og igjen, i ukene og månedene fram til 2020-valget.
WSWS pekte den gangen igjen og igjen på den pågående trusselen. Vi kommenterte for eksempel i september 2020 at «Trump er en regel-rett fascist som konspirerer for å opprette et presidentdiktatur ... Om [president-] debatten gjorde én ting klart, er det at han ikke vil akseptere utfallet av valget.» I oktober argumenterte vi for at «Trump har en strategi for å stjele valget, Demokratene har ingen strategi for å motsette seg det.» Ei hel rekke slike henvisninger kunne presenteres.
Ingen fraksjon eller enkeltpersoner innen det politiske etablissementet forsøkte på forhånd å forhindre Trumps kriminelle operasjon. Ingen varslet befolkningen om de enorme risikoene den sto overfor i januar 2021. Det amerikanske folkets demokratiske rettigheter ble etterlatt fullstendig sårbare for den fascistiske mobben til å tråkke på.
Selv på dagen den 6. januar var det ingen forsøk på å slå ned dette coup d’état som spilte seg ut. Trumps høyreekstreme supportere kom nært ved av å myrde ledende offisielle embetsrepresentanter i den amerikanske regjeringen. Biden meldte ingen uttalelse på flere timer. Det gjorde heller ikke Nancy Pelosi eller Charles Schumer. Militærets og politiets etterretningsagenturer avventet, for å se hvem som skulle ta overhånd.
Kuppforsøket ble ikke stoppet, det bare ebbet ut. Alt i alt ble 60 personer varetektsfengslet den 6. januar – i anledning av en samordnet, voldelig bestrebelse for å velte den amerikanske regjeringen og Konstitusjonen, som har vært operativ i 232 år – ved US Capitol, i sentrum av Washington D.C. og langs hovedgata National Mall, til sammen. Bare 10 ble arrestert på stedet, for ulovlig å ha tatt seg inn i Capitol-bygningen, hvor de planla å myrde ledere av Kongressen. Kuppkonspiratørene kom seg for det meste vel hjem og «levde for å slåss en annen dag».
Hadde kuppet lyktes ville det ha blitt akseptert av Demokratene og det politisk-mediale etablissementet. Deres opptatthet ville ha vært å få blokkert, demobilisert og demoralisert den folkelige opposisjonen. Akkurat som Demokratene aksepterte tyveriet av 2000-valget, ville de ha akseptert undertrykkelsen av det som gjensto av det amerikanske demokratiet.
Hadde Demokratene planlagt å handle mot Trump og fascistkuppmakerne, ville de allerede ha gjort det. De vil ikke gjøre noe som helst. Dette er et imperialistparti, et parti av Wall Street og oligarkene, støttet opp av fagforeningene og den øvre middelklassens hudfarge- og kjønnsfanatikere. Demokratene frykter å vekke befolkningen til live mot det ytre høyre, som alle de nåværende omstendighetene gjør fullt mulig, tusen ganger mer enn de frykter hver eneste høyreekstreme konspirasjon.
Demokratene skilte seg først og fremst fra Trump mens han hadde makten over hans håndtering av utenrikspolitikken, og da helt spesielt situasjonen Ukraina-Russland. De ville at han skulle være mer fokusert og aggressiv mot Putin-regimet – det var dette de baserte deres riksrettsbestrebelser på, ikke på presidentens åpenbare diktatoriske tendenser.
Det demokratiske partiets passivitet som respons på den 6. januar, til tross for deres håndvridninger og verbale dyster, kommer ikke som noen overraskelse. Ikke mindre passive og ikke mindre kriminelle roller ble spilt av AFL-CIO og resten av arbeiderbevegelsens fagforbund. I moderne tid avhenger motstand mot høyreekstremt diktatur av eksistensen av en mektig, politisk årvåken bevegelse av arbeiderklassen. AFL-CIO var den 6. januar en irrelevans. Daværende president Richard Trumka gjorde ingenting for å mobilisere noen motstand, utstedte ingen oppfordring til generalstreik eller omfattende protester. Faktisk, den eneste intervensjonen langs slike linjer var Twitter-ansattes spontane handling for å kutte Trumps konto, og stanse hans fascistprovokasjoner.
Det rabiat sjåvinistiske, pro-kapitalistiske amerikanske fagforeningshierarkiet ville ikke vært spesielt bekymret over utsiktene til et diktatur i USA. Det har tross alt har bidratt til å organisere nok av dem i Latin-Amerika, Afrika og andre steder.
Fraværet av opposisjon mot den 6. januar strekker seg til den akademiske verden. Er det én enkelt prominent intellektuell som har uttalt seg, eller tilbudt en vei framover i møte med Trumps kupp? Professor Noam Chomsky observerte med rette at 6. januar-deltakerne «var forent i bestrebelsen for å styrte en valgt regjering», men gikk deretter hen til å klandre «[hvite menneskers] frykt for å ‘miste vårt land’» for mange av vanskelighetene.
Forfatterne Sinclair Lewis, Jack London og Philip Roth, blant andre, omgjorde fascistfaren i Amerika til overbevisende fiksjon. Nå som trusselen er mer faktisk enn noen gang i USAs historie har romanforfatterne, poetene og dramatikerne, skammelig nok, ingenting å si.
Den øvre middelklassens pseudo-venstre nektet å ta kuppforsøket på alvor. Historikeren Bryan Palmer, for eksempel, hevdet at hendelsene den 6. januar ikke var et opprør og hånet dem som advarte om dets betydning: «Overdrivelsene fløyt mens tåresporet vokste til ei flodbølge.» Magasinet Jacobin dysset leserne i søvn og hevdet at 6. januar-forsøkets «nederlag» og at «den politiske og økonomiske elitens raske avvisning av det gjorde det klart at det for tiden er liten base i staten eller blant storkapitalen for et Trumpistkupp.» Jacobin meldte denne udødelige uttalelsen: «Kapitalen er, ser det ut til, fortsatt forpliktet til liberalt demokrati.»
Det som er igjen av akademisk «radikalisme» har blitt fatalt infisert av hudfarge- og kjønnsbesettelse. For slike mennesker har klasse blitt avskaffet som målestokk i politikken. Mens Trump satte sammen hans planer for autoritært styre var de identitetspolitiske kreftene i Hollywood, på campus og i media manisk fokuserte på forfølgelse og rettsforfølgelse av enkeltindivider på grunn av påstander om seksualovergrep. For dem representerte Harvey Weinstein, Woody Allen og Kevin Spacey en langt større fare enn fascistmobben.
Disse elementenes avvisning av å motsette seg den ekstreme høyresidens forsøk på å gripe den amerikanske regjeringen har blitt gjenspeilt i deres holdning til den morderiske Covid-19-pandemien og USA-NATO-stedfortrederkrigen med Russland, som truer en ny verdenskrig.
En enorm flom av kontanter har ødelagt media, det akademiske liv og kunstneriske kretser. Det å følge børs- og eiendomsverdier og forfølge ens karriere har i vesentlig grad erstattet en seriøs bekymring for sosiale anliggender og de brede massenes skjebne.
Frederick Engels observerte, i 1886, at i den grad den tyske intelligentsiaen hadde «satt opp sitt tempel på børsen», hadde den «mistet … evnen til rent vitenskapelig undersøkelse, uavhengig av om det oppnådde resultatet var praktisk anvendelig eller ikke, hvorvidt det var sannsynlig at det ville fornærme politimyndighetene eller ikke». Den «gamle fryktløse iveren for teori» var blitt erstattet av «en engstelig bekymring for karriere og inntekt, som henfalt til den mest vulgære jobbjakten». Denne prosessens grad av metastase er gjennomgripende i våre dager.
Bare én bevegelse var korrekt i sin analyse og sine advarsler om Trump-komplottet, på en daglig basis – WSWS, Socialist Equality Party og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).
WSWS er uttrykket for arbeiderklassens objektive, revolusjonære rolle, og nettstedet artikulerer bevisst arbeidernes organiske motstand mot kapitalismen. Etter hvert som denne motstanden blir mer uttalt, etter hvert som militans og åpen kamp gjenoppstår, vil korrelasjonen mellom WSWS og arbeiderklassens kamper bli mer tydelig, og linjene vil krysse kraftfullt og mektig.
Kuppet den 6. januar og hele det politiske etablissementets respons på det viser at motstand mot diktatur bare kan komme fra en bevegelse basert på arbeiderklassen, som slåss for å styrte kapitalismen. WSWS trenger ikke å undertrykke sannheten fordi programmet for revolusjonær sosialisme samsvarer med de objektive utviklingstrekkenes logikk. Avsløringing av kapitalismen er avgjørende viktig for utviklingen av en bevegelse for sosialisme.
De som erkjenner nødvendigheten av denne kampen må ta avgjørelsen og slutte seg til SEP.