Den brutale drepingen av minst 37 flyktninger på grensa mellom Marokko og den spanske enklaven Melilla understreker den brutalitet og misaktelse av grunnleggende demokratiske rettigheter som gjennomsyrer Den europeiske union (EU). Der USA-NATO-krigen med Russland raskt eskalerer til en global brannstorm, og arbeidere på tvers av kontinentet trer inn i kamp mot de utålelige levekostnadene og styringselitens morderiske pandemipolitikk, gjenoppliver de europeiske stormaktene former for statsorganisert vold og politisk reaksjon ikke sett siden Europa på 1930-tallet var dominert av autoritære regimer og fascistregjeringer.
Den barbariske massakren fredag ble utført ved forente innsatser fra Spanias politistyrker Guardia Civil og Marokkos gendarmeri. UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) rapporterte at migrantene for det meste kom fra de fattige afrikanske landene Tsjad, Niger, Sør-Sudan og Sudan, og i henhold til folkeretten var å anse som asylsøkere. I tillegg til de minst 37 omkomne, ble over 150 personer skadet under sikkerhetsstyrkenes batongangrep, eller da de falt ned fra de 6-til-10-meter-høye gjerdene som forhindrer adgang fra Marokko til den spanske enklaven.
Massakren var klart koordinert av begge land, ettersom den spanske politistyrken Guardia Civil slapp marokkanske sikkerhetsstyrker inn i Melilla for illegalt å drive flyktninger som hadde tatt seg over grensa tilbake til Marokko. Spanias statsminister Pedro Sanchez, sosialdemokrat og partileder for Sosialistpartiet (PSOE), erklærte som en utilslørt fascistdemagog hans fulle støtte til grensevaktenes handlinger, og uttalte at de slo tilbake et «voldelig overfall» og et «angrep på Spanias territorielle integritet».
Massakren kunne knapt ha funnet sted på et mer passende tidspunkt for regjeringen i Madrid, som ledes av Sosialistpartiet og inkluderer pseudo-venstre-partiet Podemos. På NATO-toppmøtet som i dag innledes i den spanske hovedstaden, skal den spanske regjeringen presse på for at flyktningers grensekryssinger skal utpekes som en «hybrid trussel», på linje med terrorisme og matusikkerhet i den aggressive militæralliansens nye strategiske konsept, som Madrid håper vil legitimere for utvidelsen av sine militære operasjoner i Afrika.
NATOs strategiske veikart for det neste tiåret skal inkludere planer for hvordan krig skal utkjempes av amerikansk og europeisk imperialisme mot Russland og Kina. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg etterlot ingen tvil om dette faktum der han på mandag annonserte at NATOs hurtigresponsstyrke i Baltikum og Øst-Europa nå åttedobles, fra 40 000 til over 300 000 soldater.
En slik enorm eskalering av militær vold er uforenlig med demokratiske rettigheter. Den blodige massakreringen av desperate migranter på Den europeiske unions (EU) sørlige grense må derfor tas som en alvorlig advarsel av arbeidende mennesker overalt. Den spanske regjeringens ubetingede forsvar av de fascistiske grensevaktene viser at mens de fører krig i øst, anvender Europas styringseliter de mest brutale former for undertrykkelse mot alle som kommer i veien for deres hensynsløse planer om imperialisterobring.
Dette ble understreket av den øredøvende tausheten om massakren på G7-toppmøtet som i dag avsluttes i Schloss Elmau, i Tyskland. Der statslederne fra USA, Storbritannia, Canada, Frankrike, Tyskland, Italia og Japan ble enige om en skinnhellig erklæring som lover å «styrke våre demokratiers motstandskraft» og forpliktelser til den «regelbaserte internasjonale orden», var det ikke ett ord til overs for den blodige massakren på Europas dørstokk.
Seint i går kveld ble en semitrailer fylt med dusiner av døde papirløse mellomamerikanske immigranter oppdaget ved San Antonio i Texas. Traileren fraktet flyktninger på flukt fra desperate økonomiske betingelser i Mellom-Amerika. Deres fredelige inntreden i landet ble blokkert av Biden-administrasjonens antiimmigrantrestriksjoner, gitt arven av mer enn et århundre med amerikansk imperialistutbytting. Det offisielle dødstallet på 46 er forventet å stige, og det inkluderer sannsynligvis barn.
Den kalde likegyldigheten vist av alle stormaktenes styringseliter overfor livene til dem fra de mest undertrykte sjikt av samfunnet påminner den foraktende holdningen inntatt av imperialistmaktene under opptakten til den andre verdenskrig, overfor situasjonen til Europas jøder og andre forfulgte minoriteter på flukt fra naziregimet. Ingen av stormaktene som deltok på den beryktede Evian-konferansen i 1938 gikk med på å ta imot flere flyktninger, av frykt for å skade deres relasjoner til Det tredje rike, som på det tidspunkt fortsatt ble ansett av betydelige deler av den europeiske styringsklassen som en alliert mot Sovjetunionen.
Det er ikke bare et anliggende av historisk tilfeldighet at fredagens massakre fant sted på Spanias nordafrikanske territorium, som i juli 1936 var arnestedet for et opprør av fascistoffiserer, anført av Francisco Franco, som fungerte som utgangspunktet for fascistbevegelsen som gikk seirende ut av Den spanske borgerkrigen og gjennom de fire neste tiårene hensynsløst skulle undertrykke den spanske arbeiderklassen. EUs offisielle sanksjonering av fredagens massakre vil oppmuntre og styrke dagens fascistbevegelser på tvers av hele kontinentet, som fostres av styringsklassen for å knuse arbeidermotstand mot deres upopulære politikk.
Den europeiske union (EU) og dens medlemsland har systematisk skapt betingelser for fascistisk vold mot arbeidere og de mest undertrykte sjiktene i samfunnet, gjennom promoteringen av høyreekstreme politiske krefter og militariseringen av hele kontinentet. Ytrehøyre- og fascistpartier spiller en prominent rolle i det offisielle politiske liv i alle europeiske stormakter, der deres militærapparater og sikkerhetsstyrker gjennomsyres av ytrehøyrenettverk. I Tyskland har disse gruppene satt opp lister over politiske motstandere som på «Dag X» skal henrettes, mens i Spania og Frankrike høytstående militærpersonell åpent diskuterer planer om å ta makten ved statskupp.
EUs «festning Europa»-politikk har krevd titusenvis av flyktningers liv, som de tre siste tiårene har druknet i Middelhavet under forsøk på å flykte fra den sosiale katastrofen produsert av uavbrutte imperialistkriger og arven etter den koloniale underkastelsen av Afrika og Midtøsten. Illegale «tilbakeskyvinger», der Europas fascistiske Frontex-grensevakter og deres partnere i de nasjonale sikkerhetsstyrkene tvangssender migranter tilbake over EUs ytre grenser, før de får en sjanse til å utøve deres juridiske rett til å søke om asyl, er del av EUs standard operasjonsprosedyre.
Europeiske regjeringer fra hele det offisielle politiske spekteret har fullt ut omfavnet EUs høyreekstreme flyktningepolitikk. Da et stort antall migranter i 2015 flyktet fra den imperialist-utløste krigen i Syria etablerte Hellas’ regjering, ledet av pseudo-venstre-partiet Syriza, ei rekke anlegg i rein konsentrasjonsleir-stil på øyer i Egeerhavet, for interneringen av asylsøkere.
EU suspenderte i 2019 alle marine redningsoperasjoner i Middelhavet, på initiativ av Italias høyreekstreme visestatsminister Matteo Salvini, og etterlot tusenvis av mennesker til å drukne. Finlands sosialdemokratisk-ledede regjering, som da den kom til makten i 2019 ble hyllet som et «progressivt» friskt pust, har fulgt opp søknaden om å bli medlem av NATO ved å erklære sin intensjon om å begynne byggingen av barrierer langs landets 1 300 kilometer lange grense med Russland for å beskytte mot potensialet for at flyktninger kan bli brukt som «hybrid krigføring» av Moskva. Helsinki går i fotsporene til Polens høyreorienterte PIS-regjering, som sist vinter illegalt blokkerte flyktninger fra å krysse grensa fra Hviterussland, og lot mange fryse ihjel i skogen.
De samme regjeringene som er engasjert i å oppheve de mest grunnleggende demokratiske rettighetene er i frontrekkene av imperialistkrigen mot Russland. Storbritannias Tory-regjering, som har fore å sende asylsøkere til det utfattige Rwanda, har ledet de europeiske maktene i å besørge det ukrainske regimet med tunge våpen. I Tyskland har den sosialdemokratisk-ledede regjeringen, som opprettholder den ondsinnede flyktningepolitikken adoptert fra fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD), tredoblet landets forsvarsbudsjett for i år, som del av det største opprustningsprogrammet siden Hitler. Frankrikes president Emmanuel Macron, med hans regjering som brutalt har angrepet migrantleirer i Calais og Paris, og systematisk diskriminerer landets betydelige muslimske minoritet, erklærte nylig at befolkningen må venne seg til å leve i en «krigsøkonomi». Den spanske regjeringen, som utførte fredagens massakre, har sendt 800 tropper, Eurofighter-jetfly og krigsskip til Øst-Europa, og planlegger å anvende NATO-toppmøtet til å kunngjøre en dobling av Spanias militærbudsjett, til € 24 milliarder.
Sammen med deres amerikanske allierte, som spesialiserer seg på internering av barneflyktninger under fengselslignende betingelser, og ødeleggelsen av hele samfunn i mer enn 30 år med uavbrutt krig, er dette regjeringene som mediepropagandistene hevder fører en krig for «demokrati» og Ukrainas «frihet», mot «russisk aggresjon» og «fascisten» Putin.
Det er faktisk ikke noe «demokratisk» ved imperialist-omfordelingen av verden, som nå er godt i gang. De hundrevis av milliarder av euro de ledende europeiske imperialistimaktene planlegger å anvende på deres krigsmaskiner for å underlegge seg Russland, og ta kontroll over landets lukrative naturressurser og for å avverge konkurranse fra deres imperialist-rivaler, vil måtte presses ut av arbeiderklassen gjennom opptrappede innstramminger og angrep på lønninger og arbeidsvilkår.
Tobias Elwood, et ledende medlem av Storbritannias statsminister Boris Johnsons Konservative parti, fordømte 50 000 jernbanearbeidere i streik for jobbsikkerhet og lønnsøkninger under inflasjon på over 11 prosent, i uka som var som «Putins venner». Spanias Sosialistparti/Podemos-regjering forbød forrige helg Ryanair-piloters og kabincrews streik. I Tyskland formante forbundspresident Frank-Walter Steinmeier befolkningen til å tåle oppofrelser for å betale for krigen, etter presentasjonen av regjeringens massive € 100 milliarder-opprustningsprogram.
Forsvaret av alle demokratiske og sosiale rettigheter, inkludert arbeidernes rett til å bo i hvilket land de måtte ønske, er uatskillelig fra den internasjonale arbeiderklassens kamp mot imperialistkrig. I motsetning til trusselen om brutal undertrykkelse hjemme og krigføring i utlandet, oppfordrer World Socialist Web Site til at det bygges en internasjonal antikrigbevegelse i arbeiderklassen, for å opprettholde demokratiske rettigheter gjennom kampen for sosialisme.