Der krigen i Ukraina fortsetter inn i sin fjerde måned er det ukrainske parlamentet, Verkhovna Rada, nå satt til å vedta en større revisjon av landets arbeidslivskodeks, som seriøst vil undergrave arbeideres rettigheter.
Verkhovna Rada truer å sette arbeidere tilbake til tsar-æraen, ved å rive i filler den eksisterende minimale arbeidslivsbeskyttelsen, og innvilge selskaper en blankosjekk til å sparke arbeidere og pålegge dem substandard arbeidsvilkår.
I henhold til vilkårene i Lovproposisjon 5371 skal arbeidere ansatt i selskaper som sysselsetter 250 eller færre arbeidere bli fjernet fra de eksisterende arbeidslovenes beskyttelse, plasseres under individuelle kontrakter med selskapsledelsen, og bli gjenstand for oppsigelse av enhver årsak. Lovendringene ville angå rundt 70 prosent av landets arbeidere.
Lovgivningens forfektere berettiger den under banneret av en «de-sovjetisering», det vil si elimineringen av eventuell gjenværende beskyttelser overført fra den tidligere Sovjetunionen. Landets eksisterende arbeidslivskodeks dateres tilbake til 1971, da Ukraina var del av Sovjetunionen, som forble en arbeiderstat til tross for dens ekstreme byråkratiske degenering under stalinismen. De ukrainske oligarkene, som i likhet med deres kolleger i Russland oppsto fra privatiseringen av statseiendom etter den stalinistiske likvideringen av Sovjetunionen i 1991, er fast bestemt på å bli kvitt den aller minste av arbeidernes beskyttelser.
Den tragiske tilstanden for arbeidernes rettigheter i Ukraina avslører ytterligere USAs og andre NATO-makters demokratiske påskudd, anvendt for å berettige stedfortrederkrigen de fører mot Russland i Ukraina. Gjennom den uopphørlige utvidelsen av NATO østover og den massive bevæpningen av Ukraina, egget og utfordret USA og de europeiske imperialistmaktene Putin til den reaksjonære invasjonen, som har skapt millioner av flyktninger og ødelagt store områder av et land som allerede før krigen var det fattigste i Europa.
Kort tid etter at Russland innledet sin invasjon vedtok Ukrainas parlament, Verkhovna Rada, i mars en forordning, i henhold til den gjeldende tilstanden av krigsrett, om «suspendering av ansettelse», der arbeidere ikke teknisk sett blir sparket, men likevel ikke er i arbeid eller blir betalt. Forordningen tillot også selskaper å suspendere inngåtte tariffavtaler. Streiker ble forbudt, og gatedemonstrasjoner kan forbys uten noen rettsavgjørelse.
I henhold til dekretet om krigsrett kan standard arbeidstid heves til 60 timer per uke, i stedet for de fastsatte 40, og den kan heves til 50 timer i uka for de spesielle kategorier av arbeidstakere som det kan søkes redusert arbeidstid for. «Helger» kan kuttes ned til 24 timer fri fra arbeidet.
I tillegg ble antallet kategorier av arbeidstakere utelukket fra tillatt nattarbeid redusert, og lista over arbeidstakere som kan involveres i tungt arbeid, overtidsarbeid osv., ble utvidet.
Blant arbeidsgiverne som har «suspendert» inngåtte tariffavtaler er Nova Poshta (Ny Post), en privat postombringer, og den globale stålverkgiganten ArcelorMittal. Hos Nova Poshta har ledelsen opphevet 30 bestemmelser i tariffavtalen som omfatter rundt 11 500 arbeidere. Endringene omfattet arbeidsvilkår og sosiale rettigheter, som besørgning av uniformer, sikkerhetsutstyr og fastsatt arbeidstid. Rundt 1 500 arbeidere fikk deres ansettelse «suspendert», det vil si de ble permittert.
Fagforeningen for metallurger og gruvearbeidere tok ved begynnelsen av mai kontakt med ledelsen av ArcelorMittal-anlegget i Kryvyi Rih, for å klage på at selskapet hadde suspendert deler av den inngåtte tariffavtalen, deriblant besørgingen av sosiale velferdsgoder til deres arbeidere.
Ifølge en rapport på medieplattformen openDemocracy har Sosial-bevegelsen, identifisert som en ukrainsk borgerettighetssorganisasjon, opprettet ei «svarteliste av arbeidsgivere». Lista omfatter rundt to dusin selskaper som enten har suspendert hele eller deler av deres inngåtte tariffavtaler, eller har endret arbeidsvilkår i strid med Ukrainas nåværende arbeidslivslover. Lista omfatter atomkraftverket i Tsjernobyl, Ukrainas nasjonale jernbaneselskap, Odessa-havn og Kyiv Metro.
De foreslåtte endringene i Ukrainas arbeidslivskodeks ble først introdusert i april 2021 – det vil si 10 måneder før krigen startet – men stanset opp i parlamentet. Ukrainske embetsrepresentanter har imidlertid anvendt krigen til å flytte fram Lovprposisjon 5371. Den 12. mai stemte 246 av Verhovna Rada-representantene for lovgivningen, som åpnet veien for vedtak og iverksettting. Teoretisk sett kan loven fortsatt møte et veto fra president Zelenskyj.
Lovgivningen ble opprinnelig fremmet av Halyna Tretyakova, styreleder for parlamentskomitéen for sosialpolitikk, og diverse medlemmer av Zelenskyjs regjeringsparti Folkets tjener.
Ifølge openDemocracy ble «lovproposisjonen utviklet av den ukrainske ideelle organisasjonen (NGO) Kontoret for enkle løsninger og resultater, som ble grunnlagt av den tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakashvili, sammen med ukrainske arbeidsgiverforeninger og et USAID-program».
De som oppfordrer Zelenskyj til å nedlegge veto mot lovforslaget hevder at lovgivningen vil bryte europeiske arbeidslivsstandarder og Den internasjonale arbeidsorganisasjonens konvensjoner, og dermed vil kunne forhindre Ukrainas integrering inn i EU.
Én ekspert referert av openDemocracy sa: «Dette er en tilbakeføring til 1800-tallet. Ved å introdusere sivil justis i arbeidslivsvilkårene kan vi åpne Pandoras eske.»
openDemocracy rapporterte i november 2021 at det britiske utenriksdepartementet hadde rådgitt det ukrainske økonomidepartementet om hvordan man kan presse gjennom antiarbeider-endringer i arbeidslivslovgivningen. Organisasjonen uttalte: «En kommunikasjonsplan fra 2021, utarbeidet av et internasjonalt konsulentforetak for utvikling, og merket med logoen til den britiske ambassaden i Kiev, anbefalte at det ukrainske departementet måtte ‘understreke’ at liberaliseringen av arbeidslivslovgivningen ville besørge ‘positive resultater’ for ukrainske arbeidere.»
En uttalelse fra European Public Service Union, det Brussel-baserte fagforbundet for offentlig ansatte, om Lovforslag 5371 bemerket Ukrainas påtrykk for å «de-sovietisere» arbeidslivslovgivningen. «Men ved å modernisere lovgivningen ved å foreslå å oppheve ILO-anbefalingene og -konvensjonene, for å bryte artiklene i Den europeiske sosialpakten og Assosiasjonsavtalene med EU, der ser det mer ut som lovforslagforfatterne foretrekker tsar-æraen.»
George Sandul, en advokat ved Labour Initiatives, sa at ved å innføre individuelle kontrakter for små og mellomstore foretak vil den forventede lovgivningen bety at «dette regimet de facto antar at bokstavelig talt alt kan føres inn i en ansatts arbeidskontrakt, uten referanse til ukrainske arbeidslivslover. For eksempel, ytterligere grunner for oppsigelse, ansvarstilskrivninger, eller sågar ei 100-timers uke.»
Fram til mai hadde det ikke vært tilstrekkelig parlamentarisk støtte for å føre lovforslaget fram, men det endret seg da støttende stemmer ble besørget av det politiske partiet Tillit, så vel som av tidligere medlemmer av proRussland-partiet Opposisjonsplattformen/For liv. Sistnevnte parti ble forrige måned forbudt av Verkhovna Rada, sammen med en trussel om å strippe partiets parlamentariske representanter for deres mandater, som kanskje skremte dem til å endre deres stemmer til fordel for lovproposisjonen. Verkhovna Rada forbereder seg nå på andre behandlingsrunde av lovproposisjonen under en framskyndet prosedyre.
I et innlegg på bloggen Cross Border Talks bemerker forfatteren Małgorzata Kulbaczewska-Figat at selv under den eksisterende arbeidslivskodeksen er arbeideres vilkår i Ukraina aldeles uhyrlige.
«Før den russiske invasjonen migrerte millioner av ukrainske arbeidere til EU-land (og ikke bare dit), vel vitende at selv de fattigste av landene – som Bulgaria og Romania – tilbød betydelig bedre lønninger til en gjennomsnittsarbeider enn deres hjemland.»
«Lave lønninger kveler nesten vår økonomi,» fortsatte hun. «I tillegg er rundt 20 til 30 prosent av ukrainske arbeidere ‘uoffisielt’ ansatt.»
«Selv det å arbeide i et statseid foretak, i en kritisk viktig økonomisektor, garanterer ikke ei stabil lønning, som besørger et anstendig levebrød.»
Gruvearbeidere, eksempelvis, konfronterer forsinkelser i utbetalingen av lønninger. «Gruvearbeiderne har gjevnlig organisert spontane protestaksjoner, deriblant det mest desperate trekket – protester under bakken. Det fant i 2020 sted nok en enorm protestaksjon under bakken, i Kryvy Rih, et sentrum for jerngruvedrift av transnasjonal betydning. Ei gruppe KZRK-arbeidere, annsatte i et tidligere statseid anlegg bestående av fire jerngruver og flere tilhørende fabrikker, tilbrakte den gang mer enn én måned nede i gruvene, der de forlangte lønnsøkning.»
Hun refererte til en ekspert på arbeidslivsrett som advarte for at store selskaper kan «kunstig splitte seg opp i mindre enheter med 250 eller færre ansatte, slik at den maksimale fleksibiliteten kan iverksettes selv av de største og sterkeste arbeidsgiverne».
Det faktum at krigen i Ukraina brukes til å påtvinge en brutal økning i utbyttingen av landets allerede fattige arbeiderklasse, er en ytterligere indikasjon på konfliktens reaksjonære karakter. Arbeidere i Ukraina, så vel som deres arbeiderkolleger i Russland og NATO-landene, har ingenting å tjene på denne krigen, som inneholder kimen til en verdensdekkende brannstorm. Arbeidere i alle land må forene seg, i opposisjon til krigen i Ukraina, som ble igangsatt av amerikansk imperialisme og dens allierte, som del av deres pådriver for verdenshegemoni.