Den tyske dagsavisa taz, Die Tageszeitung, som står nært miljøpartiet Die Grünen (De Grønne), publiserte på årsdagen for Tysklands frigjøring fra Nasjonalsosialismen (nazismen) en artikkel som begrepet «nazi-propaganda» ville være en underdrivelse for.

I artikkelen argumenterer den russiske journalisten og forfatteren Julia Latynina for at det var Stalin, og ikke Hitler, som var ansvarlig for den andre verdenskrig. «Den virkelige historien om den andre verdenskrig er at Stalin hadde planlagt denne krigen, som skulle dekke hele verden og ende først når selv den siste argentinske sovjetrepublikken ville ha blitt del av USSR,» hevder hun. «Han hadde planlagt denne krigen – lenge før Hitler kom til makten.»

Artikkelen, på 1 800 ord, fletter sammen så mange forfalskninger, løgner og bakvaskelser at selv erfarne nynazistblekker ville hatt problemer med å passe dem alle inn i én utgave. Latynina fornærmer Den røde armé, bakvasker millioner av sovjetborgere som ga deres liv eller mistet deres kjære i kampen mot nazistenes terror, og presenterer Hitlers generaler Guderian og Rommel som strålende eksempler.

Latynina ytrer ikke én stavelse om nazistenes forbrytelser, der de omhyggelig planla krigen mot Sovjetunionen som en «utslettingskrig» og drepte nesten 30 millioner jøder, kommunister, soldater og sivile.

I steden fordømmer hun Den røde armés soldater, som bar hovedtyngden av kampen mot nazistene, som en «frarøvet menneskehop» som ble «sendt til deres død i tusener og tusener», og dro på mord- og plyndringstokt der de voldtok seg gjennom landene de hadde drevet (Hitlers hær) Wehrmacht ut fra. «Det er på dette fundamentet av knokler, blod og kropper at Putin bygger sin 9. mai-kult – kulten om Den store patriotiske krigen,» skriver hun.

Som et nøkkelvitne om «massevoldtektene og drapene begått av Stalins ‘frigjørere’ på Romanias territorium», siterte hun forfatteren Constantin Virgil Gheorghiu, som under krigen jobbet som diplomat for fascistdiktatoren Ion Antonescu. Antonescu var alliert med Hitler og ansvarlig for drap på 400 000 jøder.

Latynina fordømmer sovjetpartisanene som sloss mot nazistene som terrorister, da deres «terror ikke først og fremst var rettet mot tyskerne, men mot lokalbefolkningen». I samme åndedrett beskylder hun de «kinesiske kommunistene og Viet Cong-krigerne» for seinere å ha adoptert de grunnleggende prinsippene for denne «ekstremt grusomme og effektive terroren».

Latyninas bemerkninger om beleiringen av Leningrad [i dag St. Petersburg] er spesielt avskyelige. Hitlers Wehrmacht bombet og sultet ut millionbyen i 28 måneder; 470 000 sivile døde i prosessen, uten at Wehrmacht klarte å innta byen. Men Latyninas hat er ikke mot beleirerne, men reservert for forsvarerne. Hun beskriver sovjetsoldater som døde i forsvaret av byen som stalinismens ofre.

Latynina fordømmer til slutt Russlands president Putin som en «Stalin nummer to» og oppfordrer «den frie verden» til ikke å gjenta feiltaket fra den andre verdenskrig da de «lukket øynene for hvem Stalin var». Putin legemliggjør «både Hitler og Stalin på samme tid», derfor hjelper nå «den frie verden» Ukraina, og «ingen vil lenger se vekk».

Latyninas høyreorienterte ekstremisme

Publiseringen av denne fascistskitten i taz viser hvor langt til høyre miljøet rundt Die Grünen, som avisa har vært nært assosiert med siden grunnleggelsen for 43 år siden, har forflyttet seg.

Latyninas fascisttirade ble presentert både i online-utgaven av taz og i et spesielt trykt bilag hun tilbød til den russiske avisa Novaya Gazeta for den 9. mai. Novaya Gazeta opphørte sin publisering i Russland på grunn av sensur. Latynina skriver regelmessig for avisa, som regnes som den «liberale» opposisjonens stemme, men den har åpenbart ingen problemer med å kollaborere med høyreorienterte ekstremister.

Taz selv vet meget godt hvem den tilbød en plattform. Avisa publisert allerede for tre-og-et-halvt år siden en artikkel om Latynina, da hun var på en leseturné gjennom Tyskland. Artikkelen fra den gang identifiserer henne klart og tydelig som en høyreorientert ekstremist.

Hun leder «et korstog mot venstreorienterte, immigranter, menneskerettighetsaktivister og den allmenne stemmeretten», rapporterte taz den gang, og hun advarte vedvarende «mot farene fra islam», hun anså klimaendringer som «en oppfinnelse av det globale byråkratiet og offisielle vitenskapsrepresentanter», hun beundret [den beryktede islamofoben] Thilo Sarrazin og det sørafrikanske apartheidregimet og viste sympati for den norske massemorderen Anders Bering Breivik. Samtidig hadde Latynina blitt «en disippel av Ayn Rands libertarianisme». Hun kritiserte den allmenne stemmeretten «som en fare for demokratiet, fordi den overlater skattebetalerne til et tyranni av trygdemottakeres nåde».

Latynina har lenge stått for slike ytrehøyreposisjoner. I 2010 fordømte hun valget av Viktor Janukovitsj som ukrainsk president, i en lederartikkel for The Moscow Times, og sa: «Dessverre er det bare rike mennesker som virkelig er i stand til ansvarlig å velge sine politikere. Fattige mennesker stemmer på politikere som Janukovitsj eller på Venezuelas president Hugo Chavez.» Fire år seinere ble Janukovitsj styrtet i et høyreorientert kupp støttet av USA og Tyskland.

Den høyreorienterte forfatteren har blitt overøst med ei rekke internasjonale utmerkelser. Condoleezza Rice, USAs daværende utenriksminister og en av hovedlederne for Irak-krigen, tildelte henne eksempelvis i 2008 utenriksdepartementets hedersbenevnelse «Freedom Defenders Award».

Taz forsvarer Latyninas oppildnende artikkel

Selv om taz-redaktørene var inneforstått med Latyninas ekstreme høyreorienterte synspunkter publiserte de hennes historie-revisjonistiske artikkel uten noen som helst kommentar. Først da det ble uttrykt protester på sosiale medier, skrev Stefan Reinecke, leder av taz’ opinionsavdeling, et «svar» – som i all hovedsak rettferdiggjør artikkelen!

Selv om Reinecke beskylder Latynina for å gå for langt, med hennes «forkjærlighet for skingrende meninger» så seilte hun i «skumle farvann». Hennes tese om at Stalin planla den andre verdenskrig før Hitler kom til makten var «nært opp til propagandaløgna om at Hitler i 1941 førte en forebyggende krig mot Stalin». Denne «løgna dyrket av tyske høyreorienterte ekstremister» reduserte Hitlers forbrytelser og kastet «rollen som menneskehetens fiende» over på bolsjevismen.

Ikke desto mindre ser Reinecke på Latyninas nynazisttirade som et legitimt og nødvendig bidrag til revisjonen av Tysklands minnekultur. «Tysklands altfor vennlige syn på Moskva har også noe å gjøre med en historisk bevissthet om skyld overfor Russland,» skriver han. «Ingen steder var nazistenes utslettingskrig så grusom som i Sovjetunionen, som Russland er den juridiske etterfølgeren av.»

«De nasjonalt pregede produksjonene av erindringer, fra Kiev til Warszawa» – i betydningen den offentlige beæringen av nazikollaboratører og diktatorer som Stepan Bandera og Józef Piłsudski – «ble imidlertid i Vesten sett på med en blanding av forvirring og manglende interesse». Ifølge taz-redaktøren må dette endres: «Må vi revurdere historien, oppfatningene? Til dels, ja.»

Tysk erindringskultur er «sentrert om Holocaust, på en tidvis selvrefererende måte», beklager Reinecke. «Det refleksivt å avvise spørsmål om sammenligningen av Nasjonalsosialismen (nazismen) og stalinisme som et forsøk på relativisering» det er «en uproduktiv holdning».

Det som er nødvendig er en «dialogisk erindring», «der historien om andres vold ikke avfeies som sekundært, og andre offernarrativer blir sett med et minimum av empati». Dette er «utmattende, men den eneste måten grundig å få luftet ut avstengte erindringskulturer».

Man må huske dimensjonen av nazistenes forbrytelser for å forstå hvor kollosalt det Reinecke her foreslår på vegne av taz-redaksjonen er. Det industrielle mordet av 6 millioner jøder, utsletting av befolkningen i hele regioner, skytingen av hundretusener uten noen form for rettslig dom, millioner av tvangsarbeidere brukt som slaver, og drap av 3 millioner sovjetiske krigsfanger skal likestilles med gjerningsmennenes og kollaboratørenes «offernarrativer»!

Stepan Bandera, med hans «offernarrativ» som nå er del av den offisielle ukrainske statsideologien, kollaborerte med den tyske Hitler-hæren Wehrmacht som leder av den fascist-terroristiske Organisasjonen for ukrainske nasjonalister (OUN), og var medansvarlig for drap på 800 000 jøder og 100 000 polakker, i det som nå er det vestlige Ukraina.

Ifølge Reinecke har revisjonen av historien sine grenser der «revisjonismens legender ... påminner nazislagord». Men det er nettopp dit hans forlangender om å se på «andre offernarrativer med et minimum av empati» fører. Ved nærmere ettersyn viser «utluftingen av avstengte erindringskulturer» seg å være en rehabilitering av naziideologi, slik Latynina gjør i sin taz-artikkel.

Taz og krigspropaganda

Taz’ rehabilitering av høyreorientert ekstremistideologi har en lang forhistorie. Avisa, som har vært nært tilknyttet partiet Die Grünen siden den ble stiftet, har vært en pådriver for tysk militarisme helt siden miljøpartiet i 1998 første gang gikk inn i den føderale regjeringen. Taz var i fronten for å berettige Tysklands kriger mot Serbia og Afghanistan, gjennom å påberope seg menneskerettigheter og til-og-med Auschwitz. Seinere angrep avisa Merkel-regjeringen fra høyre for ikke å gripe aggressivt nok inn i Libya, Syria og Ukraina.

Søndagsutgaven av taz viet i mars 2018 en forsidehistorie som strakk seg over tre sider til å forsvare den høyreorienterte ekstremisthistorikeren Jörg Baberowski. Artikkelen angrep trotskist-ungdomsorganisasjonen IYSSE for dens offentlige kritikk av Baberowski.

Baberowskis syn på andre verdenskrig tilsvarer dem man får fra Latynina. Han hevdet allerede i 2007 at nazistenes utslettingskrig var blitt «pålagt» Wehrmacht av Stalin og hans generaler. Deretter støttet han i 2014 åpent Ernst Nolte i Der Spiegel, ytrehøyrehistorikeren som i 1986 utløste den offentlige historikerkontroversen benevnt Historikerstreit med hans tese om at Nasjonalsosialismen til syvende og sist bare var en berettiget reaksjon på Bolsjevisme. Baberowski selv la til: «Hitler var ikke en psykopat, han var ikke grusom. Han ville ikke at det skulle snakkes om utryddelsen av jødene ved hans bord.»

Bare den tyske avdelingen av IYSSE (International Youth and Sudent for Social Equality) og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] kritiserte denne opprørende bagatelliseringen av Hitler. I artikler, pamfletter og på møter viste IYSSE og SGP tilknytningen til den tyske militarismens nåværende gjenkomst. «Gjenopplivingen av tysk militarisme krever en ny tolkning av historien som bagatelliserer nazitidens forbrytelser», erklærte IYSSE [engelsk tekst].

I samme måned som Spiegel-artikkelen ble publisert annonserte ledende representanter for den tyske regjeringen slutten for militær tilbakeholdenhet, på Sikkerhetskonferansen i München: Tyskland skulle igjen spille en rolle i Europa og verden som faktisk tilsvarte landets størrelse og innflytelse. Noen dager seinere støttet den tyske regjeringen det høyreorienterte kuppet i Kiev, som brakte et pro-vestlig regime til makten og med det la grunnlaget for dagens krig.

IYSSE ble utsatt for voldsomme angrep fra media, politikere og professorer, for deres kritikk av Baberowski og militarisme – men vant stor støtte blant studenter og arbeidere.

Da taz i 2018 avfyrte sin bredside mot IYSSE kunne det ikke lenger være noen tvil om Baberowskis høyreekstreme orientering. Han hadde blitt talerøret for kampanjen mot flyktninger, raste på alle kanaler mot «snakket om en velkomstkultur» og hadde bygget opp et nettverk i Berlin som inkluderte alt som hadde rang og navn i scenen til det nye høyre. Domstoler i Köln og Hamburg hadde bekreftet at Baberowski legitimt kunne kalles en «høyreekstremist» og en «historieforfalsker».

På den tiden reiste WSWS spørsmålet: «Hvorfor forsvarer taz den høyreorienterte ekstremistideologen Baberowski?» Den forklarte: «Et helt sjikt av politikere, opinionsdannere og velstående småborgere rekalibrerer sine politiske kompass i lys av gjenkomsten av tysk militarisme og økende klassespenninger.» Taz, som ble grunnlagt i 1979 som det sentrale organet for de delene av 68-bevegelsen «som hadde samlet seg i Die Grünen og talte for svært velstående middelklassesjikt», forflyttet seg nå raskt til høyre, akkurat som Die Grünen.

Ukraina-krigen har bekreftet denne vurderingen. Den offisielle propagandaen om at NATO forsvarer frihet og demokrati mot en autoritær aggressor er ei gjennomskuelig løgn. Konflikten ble igangsatt av NATO over mange år, og deretter massivt eskalert for å ødelegge Russland som en stor militærmakt, styrte landets regjering og få tilgang til dets enorme reserver av råvarer. President Putins reaksjonære og kortsynte beslutning om å angripe Ukraina militært tjente som et velkomment påskudd. Ukraina er en sjakkbonde i denne konflikten, og landets befolkningen tjener som kanonføde.

USA aleine har de tre siste månedene godkjent $ 53 milliarder for krigen. I tillegg kommer det ytterligere milliarder og enorme mengder våpen fra Tyskland og Europa. Kostnadene bæres av arbeiderklassen – i form av faren for en tredje, nukleær verdenskrig, stigende priser, tap av arbeidsplasser og sosiale nedskjæringer for å få finansiert våpenutgiftene. Det har allerede vært generalstreik og oppstander på Sri Lanka og i andre land.

Die Grünen og deres talerør, taz, responderer med å forflytte seg enda lenger til høyre. Den 30. april støttet en liten Die Grünen-konferanse overveldende Tysklands leveranse av tunge våpen til Ukraina og den føderale regjeringens våpenprogram for € 100 milliarder. Utenriksminister Annalena Baerbock og økonomiminister Robert Habeck, begge fra Die Grünen, er de mest aggressive forfekterne i regjeringen for en opptrapping av krigen, og en utvidelse av sanksjonene mot Russland.

Taz støtter dette krigshysteriet ved å omskrive historien og publisere artikler som tidligere bare ville blitt funnet i obskure nynazistblekker.