Socialist Equality Party (SEP) fordømmer president Gotabhaya Rajapakses kunngjøring på fredag av en unntakstilstand, og forlanger at den avsluttes umiddelbart.

Erklæringen om unntakstilstand er en forberedelse for å knuse arbeiderklassen og arbeidernes månedslange kamp for presidentens avgang, og en slutt på den sosiale elendigheten som er skapt av skyhøy inflasjon og en kronisk mangel på essensielle livsnødvendigheter.

Arbeiderklassen viste sin enorme sosiale makt i kampen for disse kravene med én-dagsgeneralstreiker den 28. april og den 6. mai. På fredag, den andre av streikene, deltok også selvstendige næringsdrivende, fattige på landsbygda, fiskere og småbedrifter i den kombinerte generalstreiken og en hartal, som stengte ned hele øyas økonomi.

Streiken og hartalen skremte styringsklassen og hele det politiske etablissementet – både regjeringen og opposisjonen – så vel som fagforeningene som kalte for streiken.

Rajapakses respons på fredagens streik var umiddelbart å innføre unntakstilstand, som et virkemiddel til å styrke hans allerede vidtrekkende autoritære utøvende fullmakter. I henhold til unntaksloven kan han utplassere militæret og politiet, for å arrestere mennesker uten noen arrestordre, forby streiker, protester og møter, innføre portforbud og mediesensur, og forby politiske partier.

Presidenten har allerede tatt det første skrittet for å utplassere militæret, ved å kansellere alle permisjoner for sikkerhetsstyrkenes medlemmer. Militæret, bygget opp under den 26-år-lange antitamilske borgerkrigen, er det største per capita i Sør-Asia, og er sterkt politisert. I løpet av de to siste årene har Rajapakse integrert toppmilitæroffiserer inn i nøkkelposisjoner i den sivile administrasjonen.

Rajapakses påstand om at han har påkalt unntakstilstandsfullmakter for å opprettholde «forsyninger og tjenester som er essensielle for samfunnslivet» er ei blank løgn. Hans regime og kapitalistklassen har allerede fullstendig forpurret «forsyningene og tjenestene som er avgjørende for samfunnlivet», og skapt utålelige betingelser for øyas arbeidere og de fattige.

Samtidig som Rajapakse-regimet mobiliserer militæret demobiliserer fagforeningene arbeiderklassen. Tydelig rystet over det de sa var en «uventet suksess» med fredagens streik og hartal, og i frykt for en konfrontasjon med regjeringen, har fagforeningene nå avkalt den fristløse generalstreiken som skulle starte nå onsdag, og i stedet erstattet den med symbolske protester – arbeidernes daglige lunsjpause-samlinger.

Dersom presidenten og regjeringen ikke går av erklærer fagforeningene at de vil organisere en marsj til det nasjonale parlamentet den 17. mai, med krav om en løsning. Deres løsning, som de allerede har beskrevet, er at de kapitalistiske opposisjonspartiene – hovedsakelig Samagi Jana Balawegaya (SJB) og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) – danner en midlertidig regjering, med seinere nyvalg.

Dette er en løsning for styringsklassen, og ikke for arbeiderklassen. Alle de parlamentariske partiene – regjeringen og opposisjonen – er forpliktet til å påtvinge Det internasjonale pengefondets (IMF) drakoniske diktater for en finansiell nødredning. Som finansminister Ali Sabry erklærte: «Det kommer til å bli verre før det blir bedre ... Det kommer til å bli noen smertefulle år framover.»

Socialist Equality Party (SEP) fordømmer fagforeningenes forræderske beslutning om å avlyse denne ukas generalstreik. Dette gir bare president Rajapakse tid til å mobilisere militæret, samtidig som han samhandler bak lukkede dører med opposisjonspartiene. Han har tilbudt stillingen som statsminister til SJB-leder Sajith Premadasa, som har takket nei, men som samtidig erklærte at hans parti ville støtte et midlertidig regime utenfra.

Overlatt i fagforeningenes hender vil arbeiderklassen bli forrådt. Dette er de samme fagforeningene som har solgt ut hver eneste kamp arbeiderne har ført de to siste årene – deriblant helsetjenestearbeidere og lærere. Ravi Kumudesh og Saman Ratnapriya, lederne av fagforbundet for helsetjenesteansatte, Federation of Health Professionals, erklærer åpent at de kalte deres medlemmer ut i streik og protester, ikke for å kjempe for arbeidernes rettigheter men for å «håndtere deres harme».

Den presserende oppgaven arbeiderklassen nå står overfor er å mobilisere sin uavhengige styrke for å beseire Rajapakses trussel om militær undertrykkelse, og slåss for et politisk program for dens egne klasseinteresser.

SEP oppfordrer innstendig arbeidere til umiddelbart å danne deres egne demokratisk valgte aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene og kapitalistpartiene de er tilknyttet, på hver eneste fabrikk og arbeidsplass, på plantasjene og i arbeiderklassens forsteder og småbyer.

SEP er beredt til å bidra til å bygge aksjonskomitéer, som vi allerede har gjort blant plantasje- og helsetjenestepersonell. Vi oppfordrer innstendig arbeidere og ungdommer til å kontakte oss.

Vi er enige i at president Rajapakse og hans regjering må gå, men det er ikke nok.

* SEP forlanger avskaffelsen av det utøvende presidentskapet, som nå anvendes for å forberede et militærstøttet presidentdiktatur.

*SEP forlanger opphevelse av alle repressive lover. Disse inkluderer loven om offentlig sikkerhet, Public Security Act, som har innvilget presidenten fullmakter til å påberope unntakstilstanden; loven om viktige offentlige tjenester, Essential Public Services Act, som brukes til å kriminalisere arbeiderkamper; og loven om forebygging av terrorisme, Prevention of Terrorism Act, som muliggjør vilkårlige arrestasjoner og forlenget varetekt uten rettssak, alle av dem må vekk.

Midt i kapitalismens dype krise, på Sri Lanka og internasjonalt, er styringsklassen fast bestemt på å forsvare sine profitter og rikdommer ved å legge nye store byrder på de arbeidende massene. Arbeiderklassen trenger et politisk program basert på sosialistiske og internasjonalistiske prinsipper, for å slåss for sine sosiale behov.

SEP foreslår for aksjonskomitéene følgende krav, som grunnlag for kampen som må føres, både politisk og i arbeidslivet:

* For arbeidernes demokratiske kontroll over produksjonen og distribusjonen av alle essensielle varer og ressurser som er kritisk nødvendige for menneskers liv! Nasjonaliser bankene, storselskapene, plantasjene og de andre store økonomiske nervesentrene!

Kapitalistklassen utnytter sitt eierskap til produksjons- og distribusjonsmidlene for å samle seg enorme profitter. Den eneste måten for arbeiderklassen å kunne sørge for sine essensielle behov er å ta dem ut av hendene på kapitalistene, og lage en oversikt over ressursene slik at de kan anvendes til å få slutt på den nåværende lidelsen og elendigheten.

* Avvis all utenlandsgjeld! Nei til innstrammingskravene fra IMF og Verdensbanken (WB), som representerer de internasjonale bankfolkene og finansinstitusjonene!

Rajapakse-regjeringen rettferdiggjør sine harde sparetiltak for å få betalt tilbake milliarder av dollar til de globale bankfolkene. Arbeiderklassen akkumulerte ikke denne gjelden, og skal heller ikke tvinges til å betale den. Pengene for tilbakebetalingene må i stedet brukes til å gjøre mat, drivstoff, medisiner og andre livsnødvendigheter tilgjengelige for arbeidende mennesker og til overkommelige priser.

* Beslaglegg de kolossale rikdommene til milliardærene og storselskapene!

Ifølge World Inequality Database forvaltet de rikeste 10 prosentene av det srilankiske samfunnet i 2021 enorme 63,8 prosent av øyas totale formue, mens de nederste 50 prosentene hadde bare 4,3 prosent. All denne enorme rikdommen som ble skapt av arbeiderklassen må beslaglegges og fordeles på grunnlag av sosiale behov.

* Stryk all gjeld for fattige og marginaliserte bønder, fiskere og småbedrifter! Gjeninnfør alle subsidier, inkludert gjødselsubsidier til bøndene!

Ved å besørge en vei ut av deres knusende økonomiske problemer vil arbeiderklassen bli en tiltrekningspol for de undertrykte rurale massene, og alle forvalterne av små næringsvirksomheter som er tynget av høy gjeld, kostbare innsatsvarer, og priser som ikke dekker deres grunnleggende behov.

* Garanterte arbeidsplasser for alle, med anstendige og trygge arbeidsbetingelser!

Dersom IMF får sin vilje vil det gå et skred av jobbutslettelser. Overlatt i hendene på fagforeningene vil arbeidsplasser, lønninger og betingelser bli ytterligere forhandlet vekk, som det har vært i årevis.

* Indekser lønningene til levekostnadene!

Den raske stigningen av inflasjonen – nesten 30 prosent i april, på år-til-år-basis – har allerede spist vekk lønningene. Matinflasjonen nådde i april 46,6 prosent, og mange arbeidere klarer ikke å sette tilstrekkelig med mat på bordet for deres familier. Hev umiddelbart lønninger for å kompensere for tidligere tap, og indekser lønninger på månedlig basis til levekostnadene.

* Alloker titalls milliarder til sosiale programmer, inkludert gratis utdanning og gratis helsetjenester, som garanterer tjenester av høy kvalitet til alle som trenger dem!

Påfølgende regjeringer har sultet ut offentlig utdanning og helsevesen for finanieringsmidler, samtidig som de har pumpet penger inn i utvidelsen av militær- og politistyrkene, som nå forberedes for å undertrykke masseprotestbevegelsen.

Fagforeningenes forræderi innebærer nødvendigheten av at aksjonskomitéer kobler seg sammen for å organisere en forent kamp til forsvar for arbeiderklassen, mot statsundertrykkelse, for å fjerne Rajapakse-regjeringen og for å sikre at rettighetene til de arbeidende menneskene prioriteres over de superrikes profitter.

Arbeidere – singalesiske, tamilske og muslimske – alle var de med i generalstreiken på fredag, på grunnlag av deres felles klasseinteresser. Ethvert forsøk på å splitte arbeiderklassen gjennom å piske opp kommunalistisk fiendtlighet og hat må det opponeres mot.

Denne politiske kampen reiser uunngåelig spørsmålet om hvilken klasse som skal styre. Vi advarer for at en kapitalistregjering – enten det er Rajapakse-regimet eller en midlertidig regjering – ikke vil stoppe for noe for å få påtvunget den internasjonale finanskapitalens krav, og vil ikke nøle med å ty til militær undertrykkelse for å slå ned enhver opposisjon.

Etableringen av uavhengige aksjonskomitéer på tvers av hele øya og utviklingen av en forent politisk kamp vil vinne støtten fra massene på landsbygda, og vil etablere grunnlaget for en arbeidernes og bøndenes regjering, for å omforme samfunnet etter sosialistiske politiske retningslinjer.

Det finnes ingen nasjonal løsning på den økonomiske krisen på Sri Lanka. Den er del av den raskt utdypende krisen i den globale kapitalismen, forsterket av Covid-19-pandemien og nå USA-NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina.

Arbeidere over hele verden står overfor tilsvarende angrep. Arbeiderklassen på Sri Lanka må henvende seg til deres klassebrødre og -søstre i India og i hele Sør-Asia, og verden for øvrig, for en felles kamp mot kapitalismen.

Ved å bygge aksjonskomitéer kan srilankiske arbeidere koordinere deres kamp med kampene til arbeidere over hele verden, ved å bli med i Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC), som er lansert av Den internasjonale komitéen aav Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).

Framfor alt er det nødvendig å bygge et revolusjonært lederskap, på Sri Lanka og internasjonalt. Vi oppfordrer arbeidere og ungdom om å slutte seg til SEP, den srilankiske seksjonen av ICFI, og bygge det som massepartiet som er nødvendig for å lede kampene framover.