USAs Høyesteretts utkast til rettsbeslutning i saken Dobbs vs. Jackson Women’s Health Organization avskaffer ikke bare den grunnleggende demokratiske retten til abort, men er et forsøk på radikalt å transformere landets juridiske overbygning ved å frata befolkningen de demokratiske beskyttelsene som ble etablert med Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen.

Beslutningen, om den blir rettskraftig, ville velte landemerkedommen fra saken Roe vs. Wade i 1973 på den mest gjennomgripende reaksjonære måten man kan tenke seg. Den etablerer en ny test der (1) konstitusjonelle rettigheter som tidligere ble opprettholdt av klar juridisk presedens kan fjernes uten forvarsel, og (2) rettigheter som ikke er oppført ordrett i Konstitusjonen blir ansett ikke håndhevbare om de ikke var allment anerkjent i 1791, en tid da USA var hjemstavn for tre millioner mennesker, som brukte hester til transport og stearinlys til belysning.

Med Dobbs-beslutningen vinker Republikaner-flertallet med en kallende finger på sine høyreekstreme partnere, og formaner til juridiske utfordringer for ei rekke andre grunnleggende rettigheter. Den antyder at den nye juridiske testen vil kunne anvendes på alle «grunnleggende rettigheter som ikke er nevnt noe sted i Konstitusjonen» og trekker alle «ikke oppførte rettigheter» [‘unenumerated rights’] i tvil ved å referere til dem som «antatte rettigheter» [‘putative rights’], dvs. rettigheter man har ment eksisterer, men som likevel i realiten kanskje ikke eksisterer.

Rettsbeslutningen kritiserer Høyesterettens beslutning fra 2015 som legaliserte ekteskap mellom personer av samme kjønn. Den avviser den konstitusjonelle retten til privatliv, der den hevder at denne retten «heller ikke er nevnt» i konstitusjonsteksten, og baner vei med det vei for statens massive inntrenging i individers privatliv. Homofili var tross alt ikke akseptert i samfunnet i 1791, og heller ikke ekteskap mellom personer av forskjellige etnisiteter og hudfarger.

Høyresiden skanner de mørkeste periodene i amerikansk historie for å motivere sin politiske strategi i dag. Ved siden av spøkelset om «moral-tropp»-politirazziaer mot homofile barer og private hjem, planlegger ledere for Republikanerne å gjeninnføre segregering, denne gangen med immigranter som ofrene.

Dagen etter at beslutningen ble lekket kunngjorde Texas-guvernør Greg Abbott at han vil forby barn av papirløse immigranter fra å gå på offentlige skoler, den moderne gjenopplivingen av guvernør Wallace’ løfte om å «stå ved skolehusets dører». Loven ville innebære bøter eller straffeforfølgelse dersom immigrantbarn blir tatt på skolens område (og kanskje for å bruke drikkefontener beregnet «Bare for statsborgere»). Abbott sa delstater burde vedta deres egne restriksjoner på immigrasjon og føre juridiske kamper for å omgjøre Høyesterettens beslutning fra 2012 som forbød Arizona fra å erklære at papirløse immigranter ikke hadde noen konstitusjonelle rettigheter, og kunne fengsles bare for å være papirløse.

Politiorganisasjoner forbereder seg også på å argumentere for at det ikke er noen konstitusjonell rett til Miranda-advarsler [o. anm.: opplisting av de grunnleggende juridiske rettighetene ved pågripelse; «Du har rett til ikke å svare; alt du sier vil kunne brukes imot deg, m.m.»] eller annen beskyttelse for arrestanter og kriminelt tiltalte, hvilket åpner døra på vid vegg for enda mer brutale bølger av politivold. Fascistorganisasjonen av politibetjenter Constitutional Sheriffs and Peace Officers (CSPOA) erklærte på en podcast på torsdag at beslutningen «er et stort redskap i vårt arsenal» og «skaker opp ting på en måte som vil kunne hjelpe oss i det lange løp». Tross alt, siden politistyrker ikke eksisterte på det tidspunkt da Konstitusjonen ble ratifisert kunne heller ikke nødvendige demokratiske beskyttelser mot politiovergrep ha vært forankret i datidens tradisjoner.

Høyesteretts beslutning oppsto ikke fra ingensteds, den er ytterligere en manifestasjon av oppløsingen av det borgerlige demokratiet i USA, og den ukontrollerbare pådriveren mot stadig mer ekstreme former for politisk reaksjon. Det å forstå hva denne beslutningen oppstår ut fra er å forstå hvordan man skal bekjempe den.

Styringsklassen har dyrket og promotert obskurantistiske og fascistiske sjikt i flere tiår, som et bolverk mot arbeiderklassen. Under betingelser med permanent krig og sosial kontrarevolusjon – ledet av begge de to partiene – har disse figurene blitt den dominerende kraften i borgerlig politikk og innen statens repressive apparat.

Det siste halve århundret har vært definert av finansiell parasittisme, militarisme, ustanselige angrep på demokratiske rettigheter, slutt på restriksjoner for valgkampfinansiering og uopphørlige bestrebelser for å forhindre at massene av mennesker har noe de skal ha sagt om regjeringens politikk. USAs 50 rikeste familier har nå besittelser for $ 1,2 billioner. Det oligarkiske prinsippet er manifestert i helheten av systemet med to partier, og parlamentets to kamre, karakterisert av udemokratiske og ikke-representative strukturer fra topp til bunn.

Som Oxford University-professor Joe Foweraker skrev i hans nylige verk Oligarchy in the Americas: «Høy avkastning for kapital og super-profitter som stammer fra markedsmakt og monopoler har skapt et nytt finansoligarki og en skrittvis endring av den private styringen av offentlig politikk, som etterlater oligarkiet stort sett fraskrevet ansvarlighet overfor demokratiske myndigheter.» (Uthevelse tilføyd). Foweraker skriver at oligarliet «er i den grad løsrevet fra samfunnet det henter sin rikdom ut fra at det kan handle totalt uavhengig av det».

Hele det politiske etablissementets og selskapsmedienes karakter har sitt opphav fra dette faktum. Men til tross for det erklærer den amerikanske styringsklassen seg selv som forkjemperen for demokrati i kampen mot Russland. Hver dag besørger ny bekreftelse på at dette er ei løgn.

Dette inkluderer nylige avsløringer om at Donald Trump foreslo å iverksette missilangrep mot Mexico, og beordret militæret til å skyte med skarp ammunisjon mot dem som protesterte mot politidrapet på George Floyd, at Stewart Rhodes, fascistlederen av Oath Keepers, var i kontakt med Trump-teamet i forbindelse med forberedelsene til å administrere «dødelig vold» den 6. januar, og at Joe Biden i det private betrodde et Demokrat-kongressmedlem i dagene før 2020-valget at dersom han ikke vant, «er jeg slett ikke sikker på om vi kommer til å ha et land».

Til tross for dette forblir de ledende konspiratørene for 6. januar-komplottet på frifot, med full anledning til å planlegge deres neste skritt, deriblant Trump og hver eneste av hans medsammensvorne i Kongressen. Det demokratiske partiet fortsetter å insistere på «to-parti-samarbeid» selv med disse av deres «Republikaner-kolleger»

Demokratene vil ikke gjøre noe som helst for å snu angrepet på rettigheten til abort. Når det gjelder å pøse raketter inn til Ukraina er det ingen risiko Det demokratiske partiet ikke er villig til å påta seg, ikke engang risikoer som bringer verden til randen av atomkrig. Men når det kommer til å forsvare grunnleggende demokratiske rettigheter, da er det alltid en Joe Manchin eller en parlamentariker i Senatet å klandre for deres egen feighet.

I realiteten er Demokratenes politiske utviklingsforløp helt i tråd med Republikanernes transformasjon til et parti for åpent autoritært styre. Demokratene forlot sosiale reformer for mange tiår siden, og forvandlet seg til et virkemiddel for den øvre middelklassens besettelse med hudfarge og kjønnsidentitet, et sjikt Demokratene anser som en nødvendig velgerbase for å føre imperialistkrig. Identitetspolitikken representerer ikke en opposisjon til Republikanernes høyreorienterte degenerering; det er bare enda et uttrykk for råten ved kjernen av hele to-parti-systemet.

Dobbs-beslutningens ekstremt antidemokratiske karakter er et tegn på at grunnleggende demokratiske rettigheter bare kan sikres gjennom sosial revolusjon. Som Lenin skrev i hans verk fra 1916, Imperialisme og splittelsen i sosialismen: «Forskjellen mellom det demokratisk-republikanske og det reaksjonært-monarkistiske imperialistborgerskapet er utslettet, nettopp fordi de begge råtner i levende live.»

Selv de mest moderate demokratiske reformene kan bare gjennomføres gjennom massenes sosiale kamp. Det å endre grunnleggende regler for valgkampfinansiering, få en slutt på livstidsutnevnelser av dommere, adressere eksistensen av et senat, og mangelen på proporsjonal representasjon – alt dette krever intet mindre enn revolusjon.

Arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som er i stand til å lede den. Men for å lykkes må klassens energier ikke avtappes gjennom patetiske oppfordringer om å reformere to-parti-systemet. Disse energiene må i stedet ledes inn i revolusjonær kamp mot hele kapitalistsystemet.