Sri Lankas regjeringskrise forsterkes og storselskapene forlangte denne uka umiddelbare tiltak for å få slutt på landets økonomiske, sosiale og politiske uroligheter, inkludert at det blir dannet en nasjonal samlingsregjering.

Selskaps- og finanseliten er skrekkslagne for de revolusjonære implikasjonene av masseprotestbevegelsen som har skaket landet, der store deler av arbeiderklassen viser de første tegn til i samlet omfang å ta opp kravet at president Gotabhaya Rajapakses og hans regjerings må gå. Politiets brutale nedskyting av ubevæpnede demonstranter i Rambukkana på tirsdag, der de drepte en fattig arbeider, har brakt massene ytterligere i harnisk.

Alle big business-lobbygruppene, deriblant handelskamrene Ceylon Chamber of Commerce og Federation of Chambers of Commerce and Industry of Sri Lanka, skrev onsdag til presidenten med forlangender at han umiddelbart måtte iverksette lovgivende tiltak for å oppheve det 20. endringstillegget til grunnloven, der de sa det ville «bidra til den nåværende situasjonen».

Den 20. endringstillegget, som ble vedtatt i oktober 2020, gjeninnførte alle det utøvende presidentskapets vidtrekkende drakoniske fullmakter, og forvandlet dermed parlamentet til ikke mer enn et gummistempel.

Big business-kamrene uttrykte deres frykt for at «den nåværende politiske fastlåsingen, kombinert med voksende offentlige uroligheter, potensielt kan avspore handlingene som blir foretatt for å løse den alvorlige økonomiske krisen» landet står overfor. Opphevelsen av det 20. endringsforslaget måtte kombineres med en «konsensuell tilnærming».

Brevet sa: «Vi anbefaler at det opprettes en nasjonal samlingsregjering ... for å komme ut av den nåværende økonomiske krisen» og for å «løse problemene angående leveranser av drivstoff, elektrisitet, gass for matlaging, og andre kritiske elementer i forsyningskjeden».

Sri Lankas vesentlige konglomerater, Brandix, MAS, Hemas, Dialog, Dilmah, John Keels, skrev i går hver for seg til presidenten, der de oppfordret til «raske endringer for [å få etablert] et godt styresystem».

Denne storselskapenes direkte og uforlignelige inngripen er ikke fordi de har en tøddel av en bekymring for arbeidende menneskers betingelser. Selskaps- og finanseliten ansamlet seg enorme profitter under Covid-19-pandemien, mens de insisterte på en politikk for flokkimmunitet som tillot viruset å herje på tvers av øya.

Styringsklassen frykter for at med mindre protestene raskt blir brakt raskt til opphør vil en langt bredere politisk bevegelse bryte ut, når forhandlingene som pågår med Det internasjonale pengefondet (IMF) om ei redningspakke avsluttes og omfanget av innstrammingene som forlanges vil avsløres.

IMF har i forhandlingene med Sri Lanka forlangt «tilstrekkelige forsikringer» for at landets utenlandsgjeld settes inn på en bærekraftig vei. Dette innebærer blant annet dype kutt i statlige utgifter, økte skatter og omfattende restruktureringer av statlige virksomheter.

Rajapakse vet at slike tiltak ikke kan gjennomføres på noen fredelig måte. Både presidenten og hans bror, statsminister Mahinda Rajapakse, har beskyldt demonstranter for politiets skyting på tirsdag i Rambukkana. Presidenten fornyet i går hans ordre om at militæret må opprettholde lov og orden i landets 25 distrikter.

De pågående masseprotestene mot Rajapakse-regimet har imidlertid nå pågått i mer enn to uker, drevet av en voldsom inflasjon, og av mangelen på mat, medisiner og andre livsnødvendigheter som drivstoff og elektrisitet, og de vokser.

Så langt har arbeidere deltatt i protestene som enkeltpersoner. De presser nå imidlertid på for arbeidskamper for lønnsøkninger og andre tiltak, for å lindre den sosiale katastrofen de står overfor.

For å avlede denne opposisjonsbølga fra grunnplanet har fagforeningene blitt tvunget til å kalle begrensede protester og streiker.

Titusenvis av arbeidere deltok tirsdag i protestdemonstrasjoner i Colombo og andre større byer. De forlangte en umiddelbar lønnsøkning, en slutt på varemangler og en reduksjon av prisene, og de stemplet IMF-forhandling som ei felle.

Rundt 1 500 arbeidere, som inkluderte lærere, helse-, havne-, elektrisitets-, telekom- og postansatte, demonstrerte utenfor jernbanestasjon Fort. Samme dag gikk lærere ved alle universiteter til streik, og tusenvis marsjerte i Colombo i protest mot regjeringen.

Rundt 150 plantasjearbeidere holdt torsdag en demonstrasjon ved plantasjen Gartmore Estate og marsjerte til den nærliggende byen Maskeliya. De ropte slagord mot politiets skyting i Rambukkana og de enorme prisøkningene. Dagen før holdt arbeidere på plantasjen Maskeliya Alton Estate en lignende demonstrasjon, samtidig som arbeidere fra Agarapatana i går gikk til protestaksjoner.

Den 25. april skal lærere på offentlige skoler delta i éndags-sykemeldingsaksjon, der de opponerer mot de uutholdelige skyhøye prisene på drivstoff og andre varemangler. De samme fagforeningene som organiserte tirsdagens store protester har kunngjort en éndags generalstreik som skal holdes den 28. april, som vil involvere opptil én million arbeidere.

Fagforeningene prøver så langt fra å bygge noen opposisjonsbevegelsen mot regjeringen, men derimot å få begrenset arbeidernes raseri. De fagforeningene som kalte de siste protestene har forrådt enhver kamp som har brutt ut det siste året, og de har gjort det mulig for regjeringen å pålegge byrden av den forverrede økonomiske krisen på arbeidere og de fattige.

Regjeringskoalisjonen faller ytterligere ut i uorden etter å ha mistet storselskapenes tillit. Nalaka Godahewa, den nyutnevnte medieministeren, tilbød i går hans avgang og oppfordret til en midlertidig regjering. President Rajapakse nektet å godta oppsigelsen.

Tretten av regjeringspartiets parlamentarikere møtte denne uka presidenten og oppfordret til en midlertidig regjering under en ny statsminister. I et møte med regjeringens parlamentsmedlemmer insisterte statsminister Mahinda Rajapakse, presidentens bror, på at den nåværende regjeringen vil sitte, og ville prøve å finne løsninger på den økonomiske krisen.

Opposisjonspartiene – Samagi Jana Balavegaya (SJB) og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) – er også desperate etter å få brakt masseprotestbevegelsen under kontroll. I et forsøk på å få grep på den folkelige opposisjonen la SJB-leder Sajith Premadasa torsdag fram et forslag til parlamentpresidenten om å avskaffe det utøvende presidentskapet. Hans nestleder, tidligere hærsjefen Sarath Fonseka, sa imidlertid til media at å avskaffe det utøvende presidentskapet ikke ville løse noe som helst.

JVP sluttførte partiets tredager lange prostestmarsj til Colombo, som samlet tusener. JVP-talere henvendte seg til deres publikum og krevde at Rajapakse-regjeringen måtte gå av, men forklarte ikke hva partiet foreslo for den videre utviklingen. JVP har i løpet av den siste måneden drevet kampanje for en «midlertidig regjering», og for nyvalg. Enhver regjering som involverer SJB og JVP vil, som den nåværende, påtvinge den arbeidende befolkningen IMFs innstammingsagenda.

Socialist Equality Party (SEP) advarer for at Rajapakse-regimet, selv om det nå er svekket, ikke vil stoppe for noe som helst, medregnet brutale politistattiltak, for å få pålagt IMFs diktater. Det er derfor SEP har oppfordret til den umiddelbare og fullstendige avskaffelsen av det utøvende presidentskapet, i tillegg til alle de antidemokratiske lovene som gang på gang har blitt anvendt mot den arbeidende befolkningen.

Arbeiderklassen trenger sine egne organisasjoner for å slåss for å forsvare sine grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter. Ikke bare begrenser fagforeningene arbeidernes kamp, men de prøver også å knytte dem til oppfordringen fra SJB og JVP om en «midlertidig regjering» – i tråd med appeller fra storselskapene.

SEP oppfordrer til at det opprettes arbeideres aksjonskomitéer på alle arbeidsplasser, fabrikker og i alle nabolag, demokratisk valgte og uavhengige av fagforeningene og ethvert av kapitalistpartiene.

Slike aksjonskomitéer kan samle alle de andre undertrykte menneskene og de fattige som har havnet i kamp, og som søker løsning på den sosiale katastrofen de står overfor. I denne kampen må arbeidere henvende seg til deres klassebrødre og -søstre i alle land, som konfronterer lignende sosiale katastrofer.

SEP fremmer en sosialistisk løsning på krisen. Det innebærer å nasjonalisere alle de store plantasjene, storselskapene og bankene, under arbeidernes kontroll, og å omorganisere økonomien til fordel for majoriteten av samfunnet, ikke de få velstående. Etableringen av aksjonskomitéer legger grunnlaget for kampen for en regjering av arbeidere og bønder som gjennomfører dette sosialistiske programmet.

Vi oppfordrer arbeidere og ungdom til å tilslutte seg SEP og slåss for dette sosialistiske handlingsprogrammet.