Wije Dias, generalsekretær for Socialist Equality Party på Sri Lanka, talte på en mediekonferanse fredag, for å skissere SEPs sosialistiske aksjonsprogram for masseprotestene den arbeidende befolkningen og ungdommen i landet står i, mot president Gotabhaya Rajapakses regjering.

I snart ei uke har hundretusener av arbeidere, studenter, fagprofesjonelle, arbeidsløse, husmødre og rurale slitere på hele øya holdt protester, med krav om at Rajapakse og hans regjering går av.

Pressekonferansen, som ble holdt i Colombo National Library Conference Hall, ble sendt live ut via Facebook, og mer enn 160 personer fulgte den direkte. Journalister fra den tamilske dagsavisa Virakesari og fra World Socialist Web Site deltok på arrangementet.

SEP ga dagen før ut en uttalelse med tittelen: «Bring ned Sri Lankas Rajapakse-regjering! Avskaff det utøvende presidentskapet! Nei til Innstramminger og Sult! Dann Aksjonskomitéer for å slåss for et sosialistisk handlingsprogram for å sikre mat, drivstoff og medisiner til alle!»

Dias begynte hans kommentarer med å karakterisere situasjonen som en situasjon som er en masseoppstand. «Vi har de siste dagene sett hundretusenvis av mennesker fra hele landet – arbeidere, ungdommer, undertrykte, bønder, til-og-med husmødre med deres spedbarn, delta i agitasjonene.»

Dias trakk en historisk parallell til [det som blir kalt] hartal (generalstreiken og nedleggelsen av næringslivsvirksomheter) i august 1953: «Dersom vi husker tilbake til hartal fra 1953, da var det et slikt masseopprør over hele landet. Men partiet Lanka Sama Samaja (LSSL), den tidens leder av arbeiderklassen, bestemte seg for å avslutt den innen én dag.

«Selv om arbeidere og ungdommer forsøkte å videreføre kampen på egen hånd de neste tre dager, skjøt og drepte kapitalistregjeringen den gangen ni demonstranter, og klarte å få avsluttet kampen. Siden den gang, dette nå er den mest intense kampen som har brutt ut i dette landet.»

«Selv om dagens kamp viser arbeideres besluttsomhet, der de er omgitt av ungdommen, bønder og ulike undertrykte deler av samfunnet, er det et stort gap i vurderingen av kampens perspektiv eller program. Dette store gapet skapes kollektivt av alle de såkalte venstreorganisasjonene, fagforeningene og dem fra det pseudo-venstre.»

Dias forklarte: «Nå har spørsmålet om perspektiv for disse dag-og-natt-kampene kommet i forgrunnen. Selv om massene er samlet rundt slagordet «Presidenten må trekke seg», trenger de et perspektiv.

«Socialist Equality Party (SEP) og partets ungdomsbevegelse, International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) er de eneste organisasjonene som strever med spørsmålet om perspektivet for kampene til arbeiderklassen, de undertrykte og ungdommen.»

Dias bemerket at «folk har gått til gatene på grunn av knapphet og lange køer for å få kjøpt drivstoff, gass for matlaging eller melkepulver, og de skyhøye prisene på livsnødvendigheter.» Det å kunne møte disse behovene reiser nødvendigheten for at arbeiderklassen tar statsmakten for å etablere en arbeidernes og bøndenes regjering, for å implementere et sosialistisk program.»

Dias kommenterte at slike anliggender ikke blir mye diskutert. Denne mangelen på politisk perspektiv blir utnyttet av regjeringen, opposisjonspartiene og av dem fra pseudo-venstre for å fange massene innenfor rammeverket av å danne en alternativ borgerlig regjering.

Dias fortsatte: «SEP advarer seriøst folk om ikke å bli villedet av denne fella. Dannelsen av en midlertidig eller en tverrpartiregjering blir foreslått, med eksistensen av presidentens utøvende fullmakter, som han anvendte for å pålegge nødssituasjonsdekreter og portforbud mot masseagitasjonene, og for å sette inn politi og væpnede styrker for å stogge masseprotestene.»

Som kontrast foreslår SEP derimot avskaffelsen av det utøvende presidentskapet og kamp for en arbeidernes og bøndenes regjering. «Denne typen regjering vil ikke bli etablert gjennom parlamentet. Til det må arbeiderklassen forberede deres egne organisasjoner, med støtte fra de undertrykte.»

«For det foreslår SEP aksjonskomitéer. På hver eneste arbeidsplass og plantasje må disse arbeidernes aksjonskomiteer etableres, uavhengige av de borgerlige partiene og deres instanser.»

Dias foreslo overgangskrav for å animere aksjonskomitéenes arbeid, og for å imøtekomme den arbeidende befolkningsens og de rurale sliternes presserende behov.

«Regjeringen prøver nå å få tilbakebetalt én milliard dollar til den internasjonale finanskapitalen. Dette må umiddelbart stoppes.» Arbeiderklassen må ta saken i egne hender og handle for å få stoppet all gjeldsbetaling.

«Siden den såkalt uavhengigheten for 74 år siden har regjeringer av alle avskygninger opprettholdt denne gjelden, ikke for befolkningens velferd, men for å bygge deres væpnede styrker og implementere investorers krav for å beskytte kapitalismen.»

«Nå har tilbakebetalingen av denne gjelden blitt presset over på folkets skuldre. Følgelig er det helt berettiget å slåss mot å tilbakebetale denne gjelden... Disse pengene må brukes til å løse de brennende problemene for arbeidere, de undertrykte og ungdommen.»

Dias advarte for at IMF-dikerte innstrammingstiltak, som regjeringen forsøkte å gjennomføre med støtte fra alle de offisielle opposisjonspartiene, ville føre til kutt i arbeidsplasser, ytterligere økninger av levekostnadene, privatiseringer og avskaffelser av velferdstiltak. Aksjonskomitéene ville slåss mot disse innstrammingsprogrammene.

«Alle de store industriene, plantasjene og bankene må nasjonaliseres under arbeidernes kontroll.» Det ville etablere demokratisk kontroll over produksjonen og distribusjonen av alle viktige ressurser som er kritiske for menneskers liv.

Dias sa at de srilankiske arbeidernes allierte i deres kamp mot styringsklassens angrep på deres grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter er deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, deriblant i USA, Europa, Afrika, Latin-Amerika og Asia, som har gått til kamp mot tilsvarende angrep.

Han sa at Den internasjonale komitéen av Den fjerde internajonale – International Committee of Fourth International (ICFI) – «gjennom WSWS slåss for å gjøre arbeiderklassen over hele verden oppmerksom på de srilankiske arbeidernes kamp, og for å mobilisere disse arbeidernes støtte.»

Dias sa at imperialistintervensjonen i Ukraina kunne utløse en tredje verdenskrig. Han forklarte også hvordan denne pådriveren til krig mellom USA og NATO mot Russland ytterligere har eskalert den økonomiske krisen som konfronterer den srilankiske styringsklassen. Han sa at srilankiske arbeidere må bli del av en global bevegelse mot krig, basert på kampen for sosialisme.

Dias beskrev arbeiderklassens kamper i India og over hele Sør-Asia, og forklarte SEPs arbeid for å forene og mobilisere arbeidere i hele regionen, inkludert i Sri Lankas borgerkrigsherjede nord og øst, basert på et sosialistisk program.

En journalist fra Virakesari spurte hvorfor SEP la så stor vekt på deltakelsen av tamilske og muslimske demonstranter i nord og øst på øya.

Dias sa det var veldig viktig å bygge arbeiderklassens enhet mot undertrykkelse, ettersom styringsklassen på Sri Lanka er notorisk i å splitte arbeiderklassen langs rasistiske skillelinjer.