Barry Goldwater, Det republikanske partiets framtidige presidentkandidat i USA, ga i 1963 ut ei bok med tittelen Why Not Victory? [‘Hvorfor ikke seier?’] som hevdet at USA ikke var tilstrekkelig aggressivt i å konfrontere Sovjetunionen fordi den amerikanske befolkningen var for full av frykt for en atomkrig.
«En feig frykt for døden tar seg inn i den amerikanske bevisstheten,» skrev Goldwater. «Vi ønsker å holde oss i live, selvfølgelig; men mer enn det ønsker vi å være frie.»
I det påfølgende års presidentvalgkamp kontret Lyndon B. Johnson, Den demokratiske partiets kandidat, Goldwaters slagord «In your heart, you know he's right» med den rimende frasen «In your heart, you know he might» [‘I ditt hjerte, vet du han har rett’ ble kontret med ‘I ditt hjerte, vet du at han kan’] – hvilket skulle antyde at Goldwater kunne gjøre slutt på menneskelig sivilisasjon ved bruk av atomvåpen.
Johnson-kampanjen førte den berømte politiske «prestekrage»-annonsen, som viste ei ung jente som plukker kronblader fra en blomst og teller høyt, før det klippes over til oppskytingsnedtelling og så en nukleær eksplosjon.
Den amerikanske politikk-teoretikeren Richard Hofstadter kommenterte Goldwater-kampanjen, der han skrev: «Det som hadde blitt klart innen 1964, og som det ikke kunne gås tilbake på i valgkampen, var offentlighetens inntrykk av at Goldwaters fantasi aldri hadde konfrontert implikasjonene av termonukleær krig.» Hofstadter skrev at Goldwater «syntes besynderlig nonsjalant hva angår utsiktene til total ødeleggelse».
Mer enn et halvt århundre etter presidentrivaliseringen i 1964 er USA og Russland engasjert i en dødelig stedfortrederkrig over Ukraina, som truer med å renne over i en fullskala konflikt. Der krigen spinner ut av kontroll er igjen betydelige seksjoner av det amerikanske politiske etablissement, for å bruke Hofstadters formulering, «besynderlig nonsjalant hva angår utsiktene til total ødeleggelse».
Det er ikke bare Goldwaters politiske etterkommere på det ytre høyre, men hele det politiske etablissementet som flørter med utsiktene til en nukleær apokalypse. Uten innspill fra befolkningen eller noen seriøs offentlig diskusjon går den amerikanske regjeringen til ei rekke handlinger som truer med de mest ødeleggende konsekvenser.
Den nåværende faren for atomkrig mellom USA og Russland er imidlertid bare det voldsomme utbruddet, opp til overflaten, av systematiske forberedelser for atomkrig som har vært på gang i mange år.
Uten noen offentlig debatt, og uten noen opposisjon innenfra det politiske etablissementet, har tre påfølgende presidenter gjort omfattende, vidtrekkende forberedelser for å bruke atomvåpen i kamp mot Russland og Kina.
USAs president Barack Obama satte i 2016 i gang den mest dramatiske utvidelsen og moderniseringen av USAs atomvåpenstyrker siden slutten av den kalde krigen, til den anslåtte kostnaden av $ 1,2 billioner.
Obamas atomvåpenkappløp utløste det kommentatorer den gang kalte «den andre atomalderen». I motsetning til den kalde krigens doktrine om «gjensidig sikret ødeleggelse» [‘mutual assured destruction (MAD)’], skulle denne «andre atomalderen», med ordene fra en 2016-rapport fra tankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS), innebære at stridende «tenker gjennom hvordan de faktisk kan anvende et atomvåpen, både tidlig i en konflikt og på en overveid måte.»
For dette formålet omfattet Obamas nukleære moderniseringsprogram konstruksjon av lavtytende atomvåpen som, i amerikanske militærteoretikeres forhåpninger, faktisk kunne anvendes i kamp uten å utløse en fullskala termonukleær utveksling.
I tillegg til å lage atomvåpen mindre, lettere, mindre destruktive og mer transportable, var konsekvensen av å lage «anvendelige» atomvåpen skrotingen av restriksjoner på missilvåpen med kortere rekkevidde.
I 2018 intensiverte Trump-administrasjonen våpenkappløpet initiert under Obama, ved ensidig å trekke seg fra mellomdistanse missiltraktaten INF – Intermediate Range Nuclear Forces – som frigjorde USA til å kunne omringe Russland og Kina med nukleærbestykkede kortdistansemissiler i stand til å ramme større byer på bare få minutter. Dette ble ledsaget av den systematiske utvidelsen av det amerikanske programmet for moderniseringen av atomvåpen, med påfølgende kostnadsøkninger, opp til nesten $ 2 billioner.
Biden-administrasjonen har fordoblet sine bestrebelser på de nukleære forberedelsene fra hans forgjengere, og Bidens foreslåtte budsjett for 2023 oppfordrer til å lage nye versjoner av hvert eneste våpensystem i den amerikanske kjernefysiske «triaden». Mens Biden unngår sin forgjengers «fire and fury»-retorikk [‘ild og raseri’], har hans administrasjon vært enda mer aggressiv i å provosere fram konflikter med Russland og Kina enn hva både Obama eller Trump var.
Det hvite hus undertegnet i 2021 et strategiske partnerskap med Ukraina – US-Ukraine Strategic Partnership – kunngjort den 1. september 2021, som erklærer at USA «aldri vil anerkjenne Russlands forsøkte annektering av Krim». Avtalen ble signert bare måneder etter at Ukraina kunngjorde at gjenerobringen av Donbas var landets offisielle statsdoktrine, så godt som kunngjøringen av en planlagt ukrainsk krig mot Russland.
Samtidig har administrasjonen systematisk jobbet for å undergrave Ett Kina-politikken, med Biden som på et Town Hall-møte forpliktet seg til å forsvare Taiwan mot Kina. [Det japanske medieselskapet] Nikkei publiserte i fjor rapporter om at USA jobbet med planer om å stasjonere offensive atomvåpen på «den første øykjeden», deriblant Japan og Taiwan.
Men med utbruddet av krig mellom Russland og Ukraina blir de vidtrekkende planene for «stormaktskonflikt» som var utarbeidet bak befolkningens rygg, nå iverksatt, og konfronterer menneskeheten med faren for nukleær utslettelse.
Philip Breedlove, NATOs tidligere øverstkommanderende for de allierte styrker i Europa, var som et ekko av 1964-erklæringen til Barry Goldwater, der han denne uka sa til Voice of America: «Vi har vært så bekymret for atomvåpen og en tredje verdenskrig at vi har latt oss fullstendig avskrekke. Og [Putin] ærlig talt, er fullstendig uberørt» – «we .. fully deterred. [Putin], completely undeterred.»
Den uunngåelige konklusjonen er at befolkningen må akseptere faren for atomkrig og overvinne sin «feige frykt for død».
Den fullstendig nonsjalante og totale hensynsløsheten som det amerikanske politiske etablissementet legger for dagen i håndteringen av utsiktene til en krig som truer med å eskalere til en fullskala nukleær utveksling, er av samme stykke som styringsklassens likegyldighet til massedød av pandemien.
Én million amerikanere har dødd av Covid-19 siden januar 2020. I løpet av en typisk måned mistet 37 000 amerikanere livet, tilsvarende tolv 9/11-angrep.
Et vesentlig karaktertrekk ved mediekommentarer om pandemien i USA har vært påstanden at kampen for å bevare liv, den første rettigheten opplistet i Uavhengighetserklæringen, er synonymt med «frykt».
New York Times-skribenten David Leonhardt har gjort denne insinuasjonen til hans spesialitet. I spalte etter spalte der han prematurt erklærte pandemien for å være over, og hevdet Covid-19 er mindre skadelig enn sesonginfluensaen, har Leonhardt referert til «Irrasjonell Covid-frykt», og forlanger å få vite «Hvorfor forblir så mange vaksinerte mennesker fulle av frykt?»
Bloomberg observerte i fjor, i en kommentar til relasjonen mellom pandemien og krig: «Ja, USA har forkludret landets respons på Covid-19. Samtidig viser landets erfaring at Amerika som nasjon faktisk kan tolerere tap, alt for mange faktisk. Det hadde lenge vært standard kinesisk doktrine at amerikanere er ‘myke’ og uvillige til å påta seg mye risiko. Dersom du var en kinesisk planlegger for krigsspill, kunne du nå måtte revurdere den antagelsen?»
Med andre ord, Covid-19 har gjort liv billigere i Amerika. Én million mennesker er døde, og amerikanske medier og det politiske etablissementet ignorerer rett og slett dødstallet. Massedød forventes rett og slett å bli del av bakgrunnsstøyen.
Dette paradigmeskiftet blir ikke diskutert, det ganske enkelt påtvinges befolkningen gjennom propaganda. Ingen steder i media spørres det: Hvordan ville en atomkrig mellom USA og Russland se ut?
James Stavridis, NATOs tidligere øverstkommanderende for de allierte styrker i Europa, publiserte tidligere i år en roman som beskriver en fiktiv framtidig atomkrig. Stavridis beskriver et amerikansk nukleært angrep på Shanghai, og skriver: «Disse mange månedene seinere forble byen en forkullet, radioaktiv ødemark. Dødstallet hadde oversteget tretti millioner. Etter hvert av atomvåpenangrepene falt de internasjonale markedene. Avlingene mislyktes. Smittsomme sykdommer spredde seg. Strålingsforgiftning sikret forurensing av generasjoner. Ødeleggelsene oversteg … fatteevnen.»
De amerikanske overlevende fra et kinesisk atomvåpenangrep mot San Diego blir overlatt til å leve i «elendige leire», der «sykliske utbrudd av tyfus, meslinger og sågar kopper ofte spiret, fra de overfylte latrinene og rekkene med plastikktelt».
Siden utgivelsen av hans bok har Stavridis vært en gjenganger på søndagens talkshow, der han krangler om forbrytelsene og grusomhetene til USAs fiender, som han har kalt «Butsjas slaktere».
Ingen avbryter ham for å spørre om relevansen av beskrivelsen av atomkrig i boka hans, for den tiltakende faren for en tredje verdenskrig. Nyhetene er heller fulle av krigspropaganda, designet for å innvirke på befolkningens følelser, og oppildne den til å støtte handlinger som truer en krig mellom de to største atomvåpenmaktene.
Den totale devalueringen av menneskeliv, likegyldigheten til massedød i pandemien og den hensynsløsheten amerikansk kapitalisme legger for dagen og tilskynder konflikt med Russland med, gjenspeiler den amerikanske styringsklassens synspunkter og sosiale karakter. Dette parasittiske oligarkiet mesker seg på utarming og utbytting av den yrkesaktive befolkningen.
Der den lever på finansspekulasjoner muliggjort av ei kredittboble blåst opp av Federal Reserve, og frykter og hater den arbeidende befolkningen i Amerika og i verden forøvrig, er den amerikanske styringsklassen like desperat og uansvarlig som den er hensynsløs.
Det sentrale spørsmålet er hva som vil utvikle seg raskere: Det kapitalistiske oligarkiets krigspådriver eller arbeiderklassens voksende globale opprør.
Over hele verden har de stigende prisene på mat og energi ført til uttømmingen av arbeiderklasseopposisjon, som massedemonstrasjonene mot Rajapakse-regjeringen på Sri Lanka. Der arbeidere nå trer inn i kamp må de ta opp kravene om en kamp for å få slutt på Covid-19-pandemien og de må motsette seg kapitalistoligarkiets krigstrusler.