Den første runden av det franske presidentvalget i 2022 finner sted nå søndag midt i dyp folkelig fremmedgjøring fra det styrende etablissementet, og en stor usikkerhet om hvem som vil bestride den andre runden 24. april. Både sittende president Emmanuel Macron, med utløpende periode, den nyfascistisk 2017-presidentkandidat Marine Le Pen, og partileder Jean-Luc Mélenchon, for Ukuelige Frankrike – La France insoumise (LFI) – kan alle nå andre runde.
Presidentvalgkampen har vært bredt upopulær, ettersom alle kandidater har gått inn for lignende, reaksjonær politikk med innstramminger, Covid-19-masseinfeksjon og militære trusler mot Russland. Dette gjorde at velgerne i praksis ble strippet for deres rettigheter. Masser av arbeidere og ungdom ble ikke tilbudt noen utsikter til å kunne avverge farene for deres liv og levestandarder, reist av stigende inflasjon, Covid-19-pandemien og krigen i Ukraina.
Den dype folkelige desillusjoneringen med styringseliten gjenspeiles i at hele 21 prosent av velgerne fortsatt ikke har bestemt seg for hvem de skal stemme for på søndag.
Det store antallet usikre velgere betyr at alle de tre ledende kandidatene, basert på de nåværende meningsmålingene, teoretisk kan komme til topps i første runde, avhengig av hvem de usikre velgerne velger å støtte. Meningsmålingsinstituttet BVA anslår at Macron kan få fra 20,5 til 28,5 prosent av stemmene, Marine Le Pen fra 19 til 27 prosent, og Mélenchon fra 14,5 til 22 prosent. Elimineringen av Macron, mye foraktet blant arbeidere som «de rikes president», er en mulighet.
Valget av Frankrikes første nyfascistiske president er også en åpenbar mulighet. I det som har blitt ansett å være den mest sannsynlige andre-runde-duellen, en mellom Macron og Le Pen som ved det siste presidentvalget i 2017, er igjen utfallet nå for nært til å kunne forutsi. Macron har blitt kreditert med så lite som 52 eller 51 prosent av stemmene i en slik duell, der avstanden mellom de to kandidatene ligger innenfor meningsmålingens feilmarginer.
En gjennomgang av hendelsene i kandidatenes valgkamparrangementer, understreker bare at valget, uansett resultat, ikke vil løse noen av de brennende problemene den yrkesaktive befolkningen står overfor.
Le Pen presenterte torsdag, i en uttalelse til RTL-radio, hennes planer for en «nasjonal enhetsregjering» der hun ville alliere seg med styrker rundt det tidligere Sosialistpartiets (PS) forsvarsminister Jean-Pierre Chevènement, for å besørge seg en bredere base i det politiske etablissementet.
«Jeg vil styre, som jeg har sagt, i kontekst av en nasjonal enhetsregjering, først og fremst med folk jeg jobber med,» erklærte Le Pen, «men også med folk som vil slutte seg til meg. Selvfølgelig har jeg ei liste over personer, og jeg tror mitt problem vil være å velge i stedet for å måtte finne dem, fordi det er mange mennesker i Frankrike, enten i det politiske livet eller i det sivile samfunn, som deler hovedlinjene i min politiske orientering.»
Le Pen sa at hun ikke ville «beslutte definitivt på alle posisjonene, for å kunne ønske dem som skulle bestemme seg for å delta i den nasjonale enhetsregjeringen velkommen».
Hun understreket at hun planla å ville inkludere nominelt «venstre»-politikere i hennes nasjonale enhetsregjering. På spørsmål om hun kunne jobbe med tilhengere av Jean-Luc Mélenchons parti La France insoumise (LFI), svarte hun forsiktig: «Sannsynligvis ikke.» Hun la imidlertid: «Jeg kunne godt ha folk som for eksempel kommer fra venstresiden rundt Jean-Pierre Chevènement, det vil si, fra en venstreside for nasjonal suverenitet, en venstreside som forsvarer re-industrialisering, som forsvarer våre store industrier.»
Macron ga et intervju til Frankrikes nettbaserte nyhetskanal Brut, for å prøve å framheve hans økonomiske historikk, som har involvert å oppmuntre selskaper til å etablere næringsvirksomhet i Frankrike ved å kutte lønninger og arbeidskostnader. Macron skrøyt av hans presidentperiode: «Vi bygger flere fabrikker enn vi stenger, noe som ikke hadde skjedd på 30 år. … Disse kampene er vunnet. De næret politisk ekstremisme.»
En intervjuer utfordret ham da, og påminnet hans løfte om i løpet av fem år å få redusert antallet velgere som stemmer på ytrehøyrekandidater. Brut-journalisten påpekte at Le Pen og hennes nyfascistiske med-kandidat Eric Zemmour til sammen får over 30 prosent av stemmene, mer enn Le Pen, den eneste nyfascistiske kandidaten i 2017, fikk ved det forrige valget.
Macron kunne bare svare: «En mann som er aleine kan ikke løse alt, noen ganger har jeg blitt kritisert for å prøve å gjøre nettopp det. Jeg tror emnene vi ble angrepet på, vi har begynt å løse dem.» Uten å forklare hvordan presidenten i den franske republikken kan betraktes som «aleine» der han prøver å løse problemer, snudde Macron 180 grader rundt, og innrømmet: «Vi klarte ikke å bringe fram en tilstrekkelig troverdig løsning til at folk kunne vende seg massivt vekk fra ekstremistiske politiske retningslinjer.»
Mélenchon vinner støtte fra framtredende kunstnere og politikere, og håper å få fart på framgangen i meningsmålingene i valgkampens siste dager. Ei gruppe på 50 artister som inkluderer stand-up komikeren Blanche Gardin, de kvinnelige skuespillerne Anny Duperey og Corinne Masiero og den mannlige Bruno Solo, musikeren Yvan le Bolloc’h og filmregissøren Robert Guédiguian signerte et brev som oppfordrer til valg av Mélenchon, visstnok for å få holdt Le Pen ute av andre runde.
Mélenchon, som allerede har vunnet ros fra Geoffroy Roux de Bézieux, lederen av arbeidsgiverforbundet MEDEF (Le Mouvement des entreprises de France; Bevegelsen av franske selskaper), som en «troverdig» kandidat, har mottatt støtteerklæringer fra Christiane Taubira, tidligere justisminister, og fra Sébastien Nadot, en parlamentsrepresentant fra Macrons eget parti La Républic en marche (LRM). Det er åpenbart at en fraksjon av det politiske etablissementet som tidligere ville ha støttet Macron, nå diskuterer internt om hvorvidt de skal støtte Mélenchon. Dette understreker imidlertid bare at Mélenchon, skulle han bli valgt, vil regjere i bankenes interesse og skuffe hans supportere.
Ingen av disse kandidatene har noe som helst å tilby arbeidere hva ngår de mest presserende anliggendene: Faren for krig med Russland, det stigende antallet døde i Covid-19-pandemien, eller utarmingen av den arbeidende befolkningen på grunn av den raske prisstigningen.
En meningsmåling i forrige måned fant at 76 prosent av franskmenn er bekymret for faren for atomkrig med Russland, samtidig som nesten 1 million mennesker i Frankrike har vært syke av Covid-19 og 1 000 dør hver uke. Likevel er alt det franske politiske etablissementet har å tilby en ytterligere lemping på beskyttelser mot Covid-19, og støtteerklæringer til NATOs krigstrusler mot Russland.
Det er også tiltakende bekymring blant arbeidere over stigningen i prisene på basisvarer, på grunn av de massive pengetrykkingsoperasjonene til Europas sentralbanker under pandemien, og nå seinest NATOs sanksjoner mot Russland. Statsregulerte priser for naturgass så den uforlignelig økningen på 12,6 prosent i oktober i fjor. I går kunngjorde den franske naturgassdistributøren GRDF planer for rullerende avstenginger av gass til deres kunder, på grunn av forsyningsmangel etter hvert som NATO innfører sanksjoner mot russisk energieksport.
Der FN har rapporterte at verdens matvarepriser i mars steg med 13 prosent, er det tiltakende matmangel på grunn av problemer med å få sådd og eksportert avlinger midt under krigen mellom Russland og Ukraina. Russland og Ukraina står for 80 prosent av verdens eksport av solsikker, og Europas reserver av solsikkeolje vil være tømt i løpet av 15 dager, som påvirker et bredt utvalg av produkter, fra margarin til pasta, potetgull, panert fisk, sauser og kjeks. Kornmangler forventes også å få kjøttprisene til å gå til værs, og å føre til betydelig mangel på kylling og egg.
Kampen mot imperialistkrig, ondsinnet offisiell likegyldighet til Covid-19, utarmingen av arbeiderklassen og faren for fasciststyre kan ikke føres gjennom noen av kandidatene som stiller i dette nåværende valget. Dét er avhengig av å bygge en uavhengig revolusjonær mobilisering av arbeidere og ungdommer mot alle disse kandidatene, basert på et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.