Dette er første del av en todelt serie.
Den tiltakende konfrontasjonen mellom USA-NATO-styrker og Russland blir framstilt av Biden-administrasjonen og amerikanske korporative medier utelukkende som produkt av Russlands invasjon av Ukraina. Den tilskrives i sin tur én manns demoniske intensjoner: Russlands president Vladimir Putin.
Dette river krigen mellom Russland og Ukraina ut av dens historiske kontekst. Det viktigste er at det skjuler amerikansk imperialismes rolle i forberedelsene for og den bevisste oppildningen til konflikten. Den reaksjonære krigen har blitt grepet til for å generere en finér av folkelig støtte for USA-NATO-kampanjen for å styrte Putin-regimet, som lenge som lenge har vært under forberedelse, for så å bryte opp Russland og få redusert det til en status av en semikoloni.
Det demokratiske partiet har spilt den sentrale rollen i en antiRussland-kampanje som går over et tiår tilbake. Denne artikkelen vil gjennomgå Demokratenes rolle, spesielt siden Obama-Biden-administrasjonen tiltrådte i 2009. Denne beretningen er ikke en vurdering i etterpåklokskapens lys. Den baserer seg sterkt på den samtidige analysen besørget av World Socialist Web Site da prosessen utfoldet seg, og dokumenterer både Demokratenes rolle i gjennomføringen av den amerikanske styringsklassens og dens nasjonale sikkerhetsstrategers politikk, og partiets effektive overtakelse av regelrette agenter fra militær-etterretningsapparatet.
Sovjetunionens sammenbrudd og borgerkrig i Jugoslavia
Under de første stadiene av sammenbruddet og oppløsingen av Sovjetunionen var de to store kapitalistpartiene i USA generelt enige om politikken som skulle føres i den enorme regionen av verden. Oppløsingen av USSR ble ført, om enn med en viss forsiktighet, for å skape de beste betingelsene for amerikanske selskaper og banker, og for å sementere amerikansk verdensdominans i det som på forskjellige måter ble beskrevet som det «unipolare øyeblikket» og «slutten på historien».
Følgelig beordret George H. W. Bush den massive militære mobiliseringen som resulterte i den raske ødeleggelsen av den irakiske hæren i Persiagulf-krigen i 1991, men han presset ikke på for å utnytte fordelen, og avviste råd fra noen medhjelpere om å invadere Irak og styrte Saddam Hussein, fordi han ikke ønsket å provosere fram en respons fra Moskva som kunne forsinke regimets pågående kollaps.
På tilsvarende måte, Bush ønsket i utgangspunktet ikke velkommen den umiddelbare løsrivelsen av USSRs forskjellige delrepublikker. Han forsøkte å begrense spredningen av det sovjetiske atomvåpenlagret, som var fysisk fordelt på fire republikker – Russland, Ukraina, Kasakhstan og Hviterussland. Ukraina og Kasakhstan hadde de tredje og fjerde største atomvåpenarsenalene i verden, flere enn Kina, Frankrike eller Storbritannia, selv om Moskva kontrollerte lanseringskodene. Under START-traktatens Lisboa-protokoll fra 1992, signert i en hotellbar i regi av USAs utenriksminister James Baker, ble de tre andre republikkene enige om å overføre deres atomvåpen til Russland.
Etter ratifiseringen av deres respektive regjeringer ble det i 1994 signert separate avtaler (samlet kjent som Budapest Memorandumet), der Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina formelt ble enige om å overføre deres atomvåpen til Russland i retur for økonomisk bistand og visse sikkerhetsgarantier, rettet mot både vestmaktene og Russland. Storbritannia var en ekstra underskriver av avtalen, sammen med USA. Den påfølgende overføringsprosessen tok tid og var ikke fullført før i 1996.
USAs utenrikspolitikk overfor Russland gjennom hele denne perioden utfoldet seg innenfor rammeverket satt av den forsvarspolitiske veiledningen fra 1992, som erklærte: «Vår første målsetting er å forhindre gjenkomsten av en ny rival, enten på territoriet til den tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som utgjør en trussel av samme størrelsesorden som den Sovjetunionen tidligere utgjorde. Dette er det dominerende hensynet som ligger til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien, og betinger at vi bestreber oss på å forhindre enhver fiendtlig makt fra å dominere en region hvis ressurser, under konsolidert kontroll, ville være tilstrekkelige til å generere global makt.»
De første vesentlige splittelsene over Russland-politikk – der Demokratene inntok den mer aggressive holdningen – oppsto i relasjon til borgerkrigen i Jugoslavia, som hadde startet i 1991, utløst av Tysklands anerkjennelse av utbryterregimer i de konstituerende republikkene i Den jugoslaviske føderasjonen, først Slovenia, og deretter Kroatia. Disse uavhengighetserklæringene etterlot store deler av den serbiske befolkningen, føderasjonens største etniske gruppe, plutselig som minoriteter i de nye statene, som var definert på grunnlag av etnisitet.
Kriger fulgte, mellom Slovenia og den føderale regjeringen i Beograd, innen Kroatia, og deretter i Bosnia-Hercegovina, der ingen etnisk gruppe var i flertall, selv om muslimske bosniere var den største gruppa, fulgt av serbere og kroater. De nasjonalistiske perspektivene til alle de etnisk-baserte borgerlige fraksjonene var fullstendig bankerotte og reaksjonære, gitt befolkningens sammenblanding gjennom inngifte og integreringen av det økonomiske og sosiale liv i den større jugoslaviske staten.
USA og NATO intervenserte til støtte for de antiserbiske fraksjonene, og støttet den kroatiske regjeringen i en fascistisk krig mot landets serbiske minoritet, så vel som på den muslimsk-dominerte regjeringens side i Bosnia. Dette kulminerte i teppebombingen av Serbia i 1999 etter den CIA-støttede oppstanden i Kosovo, ledet av Kosovos frigjøringshær (KLA), en albansk nasjonalistgruppering knyttet til narkotikasmugling og regelrett gangstervirksomhet.
Russland var alliert med det serbiske regimet til Slobodan Milosevic. NATOs luftkrig mot Serbia, som inkluderte bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd, kulminerte i en konfrontasjon mellom amerikanske og russiske styrker på flyplassen i Pristina i Kosovo, som truet med å bli et direkte militært sammenstøt, bare avverget i siste liten.
Clinton-administrasjonen fulgte sin aggressive politiske orientering, spesielt relatert til Kosovo, uten særlig støtte fra Det republikanske partiet, bortsett fra haukefraksjonen ledet av senator John McCain. Clinton klarte ikke å få en resolusjon som støttet amerikanske militæraksjoner gjennom i Kongressen, som i stedet måtte gjennomføres innenfor NATO-rammeverket. Han oppnådde støtte for en amerikansk militær utplassering etter krigen, som del av en «fredsbevarende» styrke, bare med en smal margin.
Afghanistan, Irak og Oransje-revolusjonen
Offisiell amerikansk utenrikspolitikk overfor Russland endret seg ikke vesentlig før administrasjonen til George W. Bush, sønn av George H. W. Bush. Ved bruk av terrorangrepene 11. september 2001 som påskudd beordret Bush USAs invasjon og okkupasjon av Afghanistan. Deretter skisserte han i hans første State of the Union-tale en doktrine om forebyggende krig (illegalt under presedensene satt i Nürnberg-tribunalene etter den andre verdenskrig), som berettiget ensidige amerikanske angrep på land som ble ansett for å være «potensielle» trusler.
De første målene, identifiserte av Bush som «ondskapens akse», var Irak, Iran og Nord-Korea, med senere tillegg som inkludert Syria og Libya. Alle disse regjeringene hadde ikke tilfeldigvis nære relasjoner, og i noen tilfeller direkte allianser, med Russland.
En ny amerikansk Nasjonal sikkerhetsstrategi, utstedt den 17. september 2002, kodifiserte denne nye doktrinen, som ble grunnlaget for Autorisasjonen for bruk av militær styrke (AUMF) vedtatt av Kongressen høsten 2002. Kongress-demokratene ble splittet over AUMF, men sentrale utenrikspolitiske ledere, deriblant Joe Biden, daværende leder av Senatets utenrikskomité, og Richard Gephardt, minoritetsleder i Representantenes hus, leverte nok demokratstemmer til å sikre resolusjonens vedtak, som besørget det juridiske rammeverket for den forestående amerikanske invasjonen av Irak.
Så snart erobringen av Irak var gjennomført, ble splittelsene i Det demokratiske partiet raskt kittet igjen. Demokratene gjennomførte deres presidentkampanje i 2004 som et krigsparti, og nominerte senator John Kerry som deres presidentkandidat, en talsmann for en mer effektiv bestrebelse for å undertrykke irakisk motstand mot den amerikanske okkupasjonen, og partiet avviste angivelige antikrigkandidater som Howard Dean.
Da «Oransje-revolusjonen» fant sted i Ukraina i desember 2004 – omveltingen av valget av den prorussiske presidentkandidaten Viktor Janukovitsj og seieren til pro-EU og pro-USA kandidaten Viktor Justsjenko, i en tredje runde av det årets valg – ble resultatet hyllet av det amerikanske politiske etablissementet som en triumf for demokratiet.
Men det nye regimet sank raskt ned i en sump av korrupsjon og fraksjonsstridigheter mellom rivaliserende grupper av kapitalistoligarker, som hver forsøkte å profittere på privatiseringen av eiendeler etterlatt av den tidligere Sovjetunionen. Ukraina hadde vært den nest største konstituerende republikken i Sovjetunionen (USSR), utstyrt med rike landbruksressurser og betydelig industriell og offentlig infrastruktur, og det var helt mye å plyndre.
Bush-administrasjonen var opptatt av fiaskoen i Irak og den pågående okkupasjonskrigen i Afghanistan. Den klarte ikke å utnytte fordelen representert av at Viktor Justsjenko-regjeringen ble installert. Deler av Det republikanske partiet, inkludert tidligere presidentkandidat Bob Dole og tidligere partistyreleder Paul Manafort (seinere Donald Trumps valgkampanjeleder), ble til-og-med lobbyister og politiske rådgivere for Janukovitsj eller for milliardærene som finansierte og støttet hans Parti av Regioner, hovedsakelig basert i den overveiende russisktalende østlige halvdelen av landet.
Bush-administrasjonen forsøkte å gripe til krigen mellom Russland og Georgia i 2008 som anledningen til en stor antiRussland-kampanje, med utenriksminister Condoleezza Rice som spydspiss, som forklart i en WSWS-analyse [engelsk tekst] i august 2008. Men dette prosjektet ble brått og plutselig overskygget, og til slutt skrinlagt, av utbruddet av den globale finanskrisen med kollapsen av Lehman Brothers den 15. september 2008.
I de neste årene var den nye Obama-Biden-administrasjonen fullt opptatt av å håndtere finanskrisen, avvikle krigen i Irak og å intervenere inn i det plutselige utbruddet av opprør i 2011 under samlebetegnelsen «Den arabiske våren», som kulminerte i USA-NATO-bombingen av Libya og borgerkrigen i Syria. Like viktig var den massive eskaleringen av USAs krig i Afghanistan, som Obama forpliktet mer enn 100 000 soldater til. Denne enorme styrken krevde tilsvarende stor logistisk støtte, med mange forsyninger sendt til det innestengte landet over russiske jernbaner, med Putin-regjeringens samtykke.
Obama-administrasjonen lanserte «Den nordlige ruta» i januar 2009, og for en tid overskred den i volum den langt kortere og mer direkte transportruta gjennom Pakistan. Dette ble spesielt viktig i 2011 og 2012, da Pakistan i flere måneder stengte for forsendelser til Afghanistan som respons på amerikanske drap av pakistanske borgere med dronemissiler.
Moskva tillot til-og-med transitt av amerikanske soldater og våpen til Afghanistan gjennom russisk luftrom. I mars 2012 ble det kunngjort planer for et NATO-transittknutepunkt ved en flybase i Ulyanovsk ved Volga-elva. Den 25. juni 2012 utstedte den russiske regjeringen et formelt dekret som ga NATO tillatelse til å bruke flybasen, og utløste med det protester fordi byen er fødestedet til Vladimir Lenin, Den russiske revolusjonens leder. Byen ble omdøpt til Lenins ære under Sovjetunionen (han ble født Vladimir Iljitsj Ulyanov i 1870 i Simbirsk, et provinssenter i tsarimperiet).
For å opprettholde dette som de facto var en allianse med Moskva, aksepterte Obama-administrasjonen Janukovitsj’ seier i 2010-presidentvalget. Den sittende Viktor Justsjenko ble eliminert i den første valgrunden, der han fikk ydmykende fem prosent av stemmene, et uttrykk for at befolkningen i vesentlig grad var desillusjonerte over «Oransje-revolusjonens» frittmarkedspolitikk. I andre valgrunde beseiret Janukovitsj de ukrainske nasjonalistenes kandidat Julia Tymosjenko, med en margin på tre prosentpoeng, i et valg som ble sertifisert som rettferdig av internasjonale observatører. Den nye regjeringen trakk raskt tilbake Ukrainas søknad om å bli med i NATO og signerte en avtale med Russland som forlenget leiekontrakten for marinebasen Sevastopol, Svartehavsflåtens hovedkvarter, for ytterligere 25 år.
Dette var omstendighetene som rådet da Obama kom med hans hånende replikk til Republikanernes presidentkandidat Mitt Romney under en debatt i 2012, etter at Romney hadde erklært Russland for å være den viktigste trusselen mot USA, og ikke Al Qaida-terrorisme. Obama repliserte: «Her er det 1980-tallet som ringer for å be om å få tilbake utenrikspolitikken. ... Men, vet du, den kalde krigen den har vært over i 20 år.»
Faktisk sa Romney bare offentlig hva CIA og Pentagon allerede hadde konkludert med, etter den strategiske fiaskoen for USAs politikk i Ukraina. Obama kjøpte fullt ut denne forståelsen, men han forsøkte å skjule det for den amerikanske offentligheten, mens Washington forberedte et motslag.
Maidan-«revolusjonen» – et høyreorientert kupp
Anledningen for et radikalt politisk skifte ble besørget av russisk intervensjon i den syriske borgerkrigen. Moskva hadde lenge vært alliert med Assad-regimet, som hadde tilbudt Russland deres eneste militærbase utenfor det tidligere Sovjetunionen, en marineinstallasjon ved Tartus. Russland forsynte Syria med omfattende militærhjelp, men ikke noe personell, mens det USA-støttede opprøret intensiverte, og mobiliserte Al Qaida-tilknyttede styrker, inkludert islamistiske militante befordret inn i landet av CIA fra Libya, hvor de hadde tjent som imperialismens bakketropper under omveltingen av Gaddafi-regimet i 2011.
Obama hadde erklært bruken av kjemiske våpen i Syria som ei «rød linje» som ville berettige amerikansk militærintervensjon mot Assad, og en hendelse i august 2013, sannsynligvis besørget av CIA, ga det nødvendige påskuddet. Men Obama hadde ikke sikret hjemmefronten. Hans fraksjonsmotstandere i Det republikanske partiet, med kontroll over Representantenes hus, blokkerte en avstemming for en Autorisasjon for bruk av militær styrke (AUMF), lik dem før krigene i Afghanistan og Irak, og Obamas trusler ble hengende i lufta. Putin feide inn på banen og tilbød ei diplomatisk fluktrute, og Obama aksepterte det russiske tilbudet om å ta hånd om alle kjemiske våpen i Syria og fjerne dem fra landet.
Dette ydmykende offentlige tilbaketoget besørget en ytterligere pådriver til USAs bestrebelser for å undergrave og svekke Russland, som heller ikke lot vente på seg. Ukrainas president Janukovitsj kunngjorde i november 2013 at hans regjering ikke lenger ville støtte et forsøk på å søke medlemskap i Den europeiske unionen, og i stedet ville innrette seg etter tollunionen Russland hadde etablert. Det var umiddelbare protester i Kiev fra pro-EU-elementer fra middelklassen, som ble forsterket og til slutt overtatt av åpent fascistiske krefter, som partiet Svoboda og Høyre Sektor.
Disse gruppene hadde liten folkelig støtte, men de hadde vært mottakere av massive økonomiske subsidier fra USA og andre imperialistmakter. I en telefonsamtale i begynnelsen av februar som ble avlyttet av Russland og deretter offentliggjort, kunne det amerikanske utenriksdepartementets embetsrepresentant Victoria Nuland høres skryte av at Obama-administrasjonen brukte $ 1 milliard i året på regimeskifteoperasjoner i Ukraina.
Protestdemonstrasjonene på det sentrale torget i Kiev (Maidan) vokste i størrelse og fiendtlighet mot Janukovitsj-regimet. Da regimet slo hardt ned på demonstrantene, svarte USA og EU med trusler om økonomiske sanksjoner.
Den 22. februar grep den høyreorienterte opposisjonen makten og Janukovitsj flyktet fra Kiev for et eksil i Russland, i det WSWS beskrev som et «fascist-ledet putsch» [engelsk tekst], selv om vestlige medier hyllet det som en demokratisk revolusjon. Som en indikasjon på dens virkelige karakter erklærte det nye regimet umiddelbart ukrainsk som det eneste nasjonale språket, selv om 20 prosent av befolkningen primært snakker russisk. Sjefrabbineren i Kiev oppfordret jøder til å forlate byen, gitt nynazisters prominentet rolle i Maidan-opprøret.
Svaret på kuppet i Russland var å mobilisere militære styrker, spesielt på grensene til Øst-Ukraina og Krim-halvøya, begge befolket av et flertall av russisktalende. Den 28. februar tok prorussiske militsstyrker kontroll over Krim, snart etterfulgt av russiske tropper. (Halvøya, stedet for den viktigste marinebasen ved Svartehavet, var i 1954 blitt overført til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken av Nikita Khrusjtsjov; og hadde inntil da vært del av Den russiske sosialistiske sovjetrepublikken. Både Russland og Ukraina var da konstituerende republikker av Sovjetunionen).
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) utstedte den 3. mars en uttalelse [engelsk tekst] om Ukraina-kuppet og den tilspissende konfrontasjonen mellom de USA-ledede NATO-maktene og Russland, initielt fokusert på de russiske handlingene på Krim. Uttalelsen advarte for at mens imperialistmaktene direkte truet Russland, var responsen fra Putin-regimet, produktet av og agenten for kapitalistisk restaurering i Russland, politisk bankerott. ICFI erklærte:
I Ukraina-hendelsene er verden vitne til de katastrofale konsekvensene både i Russland og internasjonalt av oppløsingen av USSR i 1991. Disse konsekvensene er det endelige resultatet av den nasjonalistiske politikken som ble fulgt av det stalinistiske regimet som tilranet seg politisk makt fra den sovjetiske arbeiderklassen og forkastet programmet for sosialistisk verdensrevolusjon som Oktoberrevolusjonen var basert på.
Det er verdt å minnes Trotskijs advarsler om at oppløsingen av Sovjetunionen ville resultere i Russlands nedstigning til status av en semikoloni. Trotskij reiste på 1930-tallet, under betingelser av det stalinistiske regimet og dets terrorvelde mot alle sosialistiske elementer i landet, slagordet om et uavhengig Ukrainsk Sovjet, der han insisterte på at uavhengighet på et borgerlig grunnlag bare kunne få de mest reaksjonære implikasjoner. Et borgerlig Ukraina kunne dessuten ikke bli noe annet enn et leketøy for de forskjellige imperialistmaktene. Slik var det den gang, slik forblir det i dag.
Kuppregimet i Kiev begynte å gjennomføre et stadig mer høyreorientert program, implementerte drastiske innstramminger rettet mot den ukrainske arbeiderklassen, og kom med trusler om massakre da disse tiltakene utløste protester i Øst-Ukraina, et område med nære økonomiske bånd til Russland og befolket av stort sett russisktalende mennesker.
Midt under disse begivenhetene tegnet milliardæroligarken som kontrollerer det ukrainske gassfirmaet Burisma, en tidligere embetsfunksjonær i Janukovitsj-regimet, en forsikringspolise ved å ansette den amerikanske visepresidentens sønn, Hunter Biden, for en lukrativ stilling i selskapets styre av direktører. Den yngre Bidens pengeinnsoping var del av et «gullrush» til Kiev, da alle slags wheeler-dealers, våpenhandlere og politiske sjarlataner av alle avskygninger dro i flokk og følge til Ukraina i håp om å profittere på det nye USA-støttede regimet.
Etter å ha fått grønt lys fra Washington lanserte den ukrainske regjeringen et militært angrep i det østlige Ukraina, med fascistelementer som Høyre Sektor og Azov-brigaden som spydspissen. WSWS fordømte de tiltakende luftangrepene og artilleribombardementet av Donetsk, hovedstaden i utbryterregionen, og erklærte: «For første gang siden NATO-bombardementet av Beograd for femten år siden, blir en annen europeisk millionby – Donetsk – beskutt med tunge våpen.» Amerikanske medier, som i dag beklager lidelsene til befolkningen Kiev, Kharkiv og Mariupol, sa ingenting om ødeleggelsene som ble påført Donetsk.
Nok en gang trakk uforutsette utviklingstrekk den amerikanske imperialismens oppmerksomhet vekk fra utviklingene i den tidligere Sovjetunionen. Den Saudi-finansierte avleggeren av Al Qaida, Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS), som hadde blitt en betydelig faktor i den USA-støttede borgerkrigen mot Assad-regimet, endret i juli 2014 brått retning for sine militæroperasjoner, krysset grensa til Irak, nedkjempet Bagdads militærstyrke, tok kontroll over hele den vestlige tredjedelen av Irak, stort sett befolket av sunnimuslimer, og erobret Iraks nest største by, Mosul. Den forestående kollapsen av det flere tiår lange prosjektet med å opprette et amerikansk marionettregime i Irak tvang Obama-administrasjonen til på nytt å fokusere på Midtøsten, og hastig sende tropper og forsyninger til Irak og bevæpne sjiamuslimske militsstyrker, allierte med Iran, for å slåss mot ISIS. Ukraina ble satt på ventelista.
Fortsettelse følger