Belgias Nasjonalopera har, i et åpenbart forsøk på å motvirke den intense russofobien som har grepet den europeiske og nordamerikanske musikk- og kunstverden generelt, til sin ære annonsert «en totalt uplanlagt sesong der russiske verk presenteres mer prominent enn noen gang.»

Disse verkene inkluderer operaene Spardamen (1890) og Eugene Onegin (1879) av Tsjaikovskij og Nesen (1930) av Sjostakovitsj, sammen med forskjellige konserter og presentasjoner av de russiske komponistene Prokofiev, Glinka, Glière, Rakhmaninoff og Rimskij-Korsakov.

Som vi på WSWS har bemerket har fremragende russiske dirigenter, sangere og musikere som Valery Gergiev, Tugan Sokhiev, Anna Netrebko og Alexander Malofeev blitt ofre for lynsj-mobb-atmosfæren som ble oppildnet av Biden-administrasjonen og vesteuropeiske regjeringer. AntiRussland-propagandaen er innrettet på både å bedøve de forskjellige befolkningene og å gjete dem inn i krig, og på å skjule den kyniske måten konflikten bevisst har blitt provosert fram og oppildnet av USA og landets NATO-allierte.

Peter de Caluwe, aministrerende firektør og kunstnerisk leder for La Monnaie (kompaniet har sitt navn fra operahuset i Brussel der det opptrer, som en gang var lokaliseringen av et statlig myntverk), forklarte i en pressemelding selskapets begrunnelse.

De Caluwe sa: «Vi er klar over at denne programmeringen godt kan reise spørsmål og kanskje til-og-med utløse diskusjon, eller forferdelse. Vi har likevel bestemt oss for å holde fast på det som var planlagt, eller rettere sagt, det som har blitt ei klynge av russiske verk som skal framføres i én og samme sesong som følge av at Covid-pandemien forhindret oss i å framføre dem i henhold til den opprinnelige planen.» Regissøren fortsatte skarpt: «Så selv om klynga ikke var tilsiktet gir den oss en uventet anledning til å støtte vårt iboende oppdrag: Å forene, bringe sammen og bygge broer mellom mennesker.»

De Caluwe fortsatte med å forklare at han anså operakompaniet «for å være en institusjon som er imot krig og for fred, som bekreftert av vår posisjon i hjertet av Europas hovedstad, av vårt formål, vår programmering, vår lederstil og vår måte å arbeide på. Vår modell er harmoni, ikke konflikt.»

Etter å ha forklart at La Monnaie «fordømmer det russiske regimets ødeleggende aggresjon mot Ukraina og uttrykker sin solidaritet med befolkningen som lider under de forferdelige konsekvensene av denne unødvendige krigen,» uttrykte selskapets direktør «støtte til de kunstnerne som er forpliktet til fred og som motsetter seg, hver på deres måte og med stort mot, denne uakseptable aggresjonen.»

I en viktig passasje forklarte de Caluwe at han og hans opera «mener at russisk kultur fortsetter å være del av vår felles arv. Europeisk kunst, litteratur, film og musikk vil alltid være knyttet til russisk kultur, som har gitt liv til noen av kontinentets mest inspirerende verk, som vi alle deler.» Vi kan ikke slette ut historien, påpekte han. «Tvert imot,» hevdet uttalelsen, «konfronterer de store udødelige kunstverkene oss med oss selv, og med tiden vi lever i. Våre feil også, og hvordan unngå dem. Fra dette synspunktet er det klart for oss at det russiske repertoaret ikke kan forbys, men fortsatt må settes opp og presenteres.»

De Caluwe hevdet videre at både Tsjaikovskij og Sjostakovitsj hadde vært «ofre for tidligere russiske regimer» og hadde «i deres tid lidt nok under de politiske forholdene».

Han fortsatte med å indikere at opera, etter hans syn, representerer «det beste eksempel på kollaborativt arbeid: Så mange mannlige og kvinnelige kunstnere, teknikere, håndverkere, osv., fra alle verdens hjørner som jobber side om side med en produksjon. Ikke mindre enn trettiåtte nasjonaliteter har fast jobb på La Monnaie.» De Caluwe påpekte at i løpet av selskapets neste sesong ville «russiske og ukrainske artister arbeide sammen med mange andre nasjonaliteter. Det er våre institusjoners ansvar å fortsette å engasjere samarbeidspartnere og kunstnere uavhengig av nasjonalitet, for å vise verden hva som kan oppnås ved å bringe sammen mennesker, samfunn, generasjoner og kulturer. Kunst er og forblir frihetens, utvekslingens, forståelsens og humanismens domene. Vi er her for å lage kunst, ikke krig.»

En av konsertene på La Monnaie neste sesong vil presentere sopranen Olga Peretyatko, som er «datter av en ukrainsk far og ei russisk mor», som ifølge selskapets nettside «ønsker å hylle musikken i hennes fødeland, med de mest vakre melodier og de mest intime sangene til Sergei Rakhmaninoff, Pyotr Il’yitsj Tsjaikovskij og Nikolai Rimskij-Korsakov».

I denne sterkt russisk-innfluerte sesongen skal en konsert den 8. januar 2023 inkludere Mikhail Glinkas ouverture fra hans opera Ruslan og Lyudmila (1842), som lar kompaniets orkester reise «helt tilbake til de første russiske skritt inn i den klassiske musikkverdenen. Etterpå vil [armensk-amerikanske] Sergei Babayan spille hovedrollen i Prokofievs Tredje klaverkonsert, en konkurranseklassiker.»

Med henvisning til Alain Altinoglu, en fransk dirigent av armensk opphav, som har vært i det belgiske operakompaniet siden 2016, bemerker nettstedet at «alle som er kjent med vår musikksjef vil vite så altfor godt at russisk musikalsk historiefortelling er der han føler seg hjemme.»

Under tidligere eksisterende betingelser ville neppe de Caluwes uttalelse og selskapets kunstneriske valg ha skilt seg ut. I dag står de imidlertid fram som positivt modige.