Emmanuel Macron presenterte 17. mars i Aubervilliers hans program for det franske presidentvalget, der første valgrunde avholdes 10. april og andre runde den 24. Programmet oppfordrer til militær opprusting og dype sosiale innstramminger, og forholder seg taust om Covid-19-pandemien, til tross for den nye bølga av infeksjoner som nå brer seg.

En gjennomgang av Macrons program bekrefter at krigen NATO har ført mot Russland i Ukraina siden den russiske invasjonen representerer en bestrebelse fra de imperialistiske styringsklassene på drastisk å omstrukturere verden. Macron presenterte hans program og refererte til krigen i Ukraina: «Prosjektet som jeg presenterer for dere i dag, det er åpenbart forankret i dette øyeblikket som nå er vårt, det vil si med tragedien som vender tilbake til historien.»

Hans program bekrefter det marxistiske munnhell at for å føre krig mot utenlandske rivaler må borgerskapet også føre krig mot arbeiderklassen hjemme. Midt under militariseringen av Europa, der Berlin i år tredobler Tysklands forsvarsbudsjett til € 150 milliarder, oppforder Macron til å heve det franske militærbudsjettet til € 50 milliarder, og til en styrking av politistyrkene. For å finansiere dette planlegger Macron å kutte utgifter til pensjoner og arbeidsledighetstrygd med € 50 milliarder.

Til tross for at Macron rituelt påkalte «suverenitet», «framskritt» og «humanisme», er det klart at NATOs pådriver mot en verdenskrig med Russland ikke er til å skille fra et forsøk på å påtvinge arbeidere dype regressive endringer på tvers av hele Europa.

På militærfronten, der Macron oppfordrer til å forberede Frankrike for «en høyintensitetskrig», akselererer han politikk han allerede har foreslått eller besluttet:

• Økningen av militærbudsjettet fra € 40 milliarder til € 50 milliarder, eller 2 prosent av bruttonasjonalproduktet, var forutsett av militærplanleggingsloven for perioden fra 2019 til 2025, som ble vedtatt i 2018.

• Opprettelsen av universell militærtjeneste ble støttet av en lov vedtatt i 2018, da «gul vest»-masseprotestene mot sosial ulikhet brøyt ut.

• Opprettelsen av en militær «nasjonalgarde» for å bistå politistyrker innenriks i Frankrike, ble reist av hans regjering, av den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen og av Ukuelige Frankrike-kandidaten Jean-Luc Mélenchon.

Under hans første periode styrket Macron i stort monn politiet, til voldelige angrep på streiker og han autoriserte hæren til å skyte på de protesterende «gule vester». Denne politikken med å militarisere Frankrike internt er direkte forbundet med forberedelser til «høyintensitets»-kriger, det vil si kriger som den nåværende NATO-Russland-krigen, som tar sikte på å sikre fransk imperialisme dens plass i en kapitalistisk omfordeling av verden.

Macron, bredt foraktet og hatet av arbeidere i løpet av hans første periode som «de rikes president», definerer hans sosiale program som følger: «Det består i å gjøre, i løpet av de fem neste årene, det vi gjorde i de fem foregående».

Faktisk eskalerer programmet angrepet på arbeidere. I tråd med at han opphevet formuesskatten under hans første periode, vil Macron ha € 15 milliarder i nye skattekutt, hvorav halvparten skal komme selskaper til gode. Reduksjon av arbeidsledighetstrygden og framfor alt heving av pensjonsalderen til 65 år, samsvarer med reformer innført under hans første periode, som han likevel ikke turde gjennomføre under pandemien på grunn av sosial massemotstand.

Andre reformer tilsvarer imidlertid store nye angrep innrettet på en reaksjonær transformasjon av samfunnet. Macron vil tvinge velferdsmottakere til å arbeide 15 til 20 timer i uka for å kunne motta noen ytelser. Han går tilbake til sitt forslag fra januar om å gi mer «finansiell autonomi» til universiteter, et uttrykk han begrunnet med brutalt å erklære: «Vi vil ikke være i stand til å forbli i et system der høyere utdanning praktisk talt ikke har noen pris, for nesten alle studenter.»

Macron ønsker å gjøre arbeidsledige og fattige til superutbyttet arbeidskraft og å ta i bruk den anglo-amerikanske modellen for universitetsfinansiering. I stedet for å betale noen hundre euro i skolepenger for å få en for det meste offentlig finansiert utdanning skal studentene måtte låne tusenvis av euro hvert semester for å betale for deres utdanning, for dermed å fullføre studiene i dyp gjeld på titusenvis av euro, eller mer.

Macron oppfordrer også til å deportere enhver asylsøker som får avslag på sin søknad – og signaliserer dermed at han i en andre periode vil videreføre hans angrep mot arbeiderklassenabolag og islamske- eller immigrantorganisasjoner, som han allerede utførte under hans første periode.

Macrons program ignorerer effektivt sett helt Covid-19-pandemien, og nevner ikke engang sykdommens navn. Koronaviruset har infisert mer enn 24 millioner personer og forårsaket 140 000 dødsfall i Frankrike, og 1,7 millioner i Europa, og infiserer regelmessig rundt 100 000 personer daglig i Frankrike samtidig som nå ei ny bølge av omikron-subvarianter BA.2 herjer Europa. Macrons taushet i hans valgprogram indikerer at han planlegger å videreføre regjeringens nåværende nekting av å iverksette tiltak for å stoppe virusets spredning.

Ikke desto mindre er det klart at pandemien har undergravd fransk kapitalisme med varig virkning. De europeiske stimulanspakkene som ble vedtatt under pandemien beriket Frankrikes besittende klasser med hundrevis av milliarder euro. Europeiske stater finansierte disse overføringene av penger til de superrike ved massivt å utvide deres gjeld, der Frankrikes gjeld steg fra 90 til 115 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP). Fransk kapitalisme er faktisk bankerott, selv om dette ikke vanligvis erkjennes, undergravd internt av styringselitenes uanstendige formuer.

Presidentvalget i Frankrike markerer kapitalismens historiske krise, som utspiller seg på en global skala med NATO-Russland-konflikten. Samtidig som europeiske regjeringer dreide over til innstramminger etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 sluttet de seg til NATO-kriger i Irak, Jugoslavia, Somalia, Afghanistan, Libya, Syria, Mali og videre forbi. Nå oppstår en ny fase av denne krisen. NATOs trusler mot Russland, en atomvåpenmakt, går hånd i hånd med dreininger mot militærfascistiske styreformer og utarmingen av arbeiderklassen.

Macrons forsøk på å klandre hans militaristiske politikk på russiske styrkers invasjon av Ukraina er en kynisk unnvikelse. Invasjonen av Ukraina er en reaksjonær handling som splitter russiske og ukrainske arbeidere. Men NATO spilte den sentrale rollen i å provosere fram denne invasjonen, ved å bevæpne Ukraina og å nekte å tilby sikkerhetsgarantiene forlangt av Russland.

Macron fordømte faktisk denne politikken kort tid før Covid-19-pandemien rammet, og insisterte på behovet for å gjøre nøyaktig det motsatte av NATOs nåværende politikk. Der han uttalte seg til det britiske magasinet The Economist kritiserte han europeisk finansvesens avhengighet av den amerikanske forvaltningen av dollaren, og fordømte NATOs aggressive politikk overfor Russland.

«Det vi opplever, det er at for meg er NATO hjernedød» sa Macron, og la til: «Det at USA er veldig harde mot Russland, det er en form for administrativt, politisk og historisk hysteri. ... Om vi ønsker å bygge fred i Europa, gjenoppbygge europeisk strategisk autonomi, da må vi revurdere vår posisjon overfor Russland.»

Nå innretter den «hjernedøde» Macron seg med Washingtons «politiske hysteri» mot Russland, og risikerer atomkrig for å intensivere den militaristiske antiarbeiderpolitikken han har ført gjennom hele hans periode.

Det faktum at Macron likevel ligger best an i meningsmålingene for valget, med 31 prosent av stemmene for første valgrunde, reflekterer ikke folkelig støtte for hans politikk, men de rivaliserende kandidatenes fallitt og den franske styringselitens sklerose og manglende tilpasningsdyktighet. Etter mange tiår med innstramminger og krig ført av Sosialistpartiet (PS) og dets pseudo-venstre-satellitter, er det ingen kandidater presentert av media som «venstre» som nyter noen bred støtte blant arbeidere. Arbeidernes motstand mot Macrons politikk med NATO-krig og Covid-19-masseinfeksjon finner ikke noe uttrykk innen et korrupt politisk etablissement.

Presidentvalget vil ikke løse noen vesentlige problemer for arbeiderne. Hvorvidt Macron vinner, eller om det blir en annen kandidat, det forberedes uansett en eksplosiv konfrontasjon mellom styringseliten og arbeiderklassen. Arbeidere vil bare være i stand til å forsvare deres interesser gjennom en internasjonal mobilisering mot krig, pandemi og bankenes diktat, i et åpent opprør mot fagforeningsapparatene, og i kamp for sosialisme.