[description]Kandidatenes presentasjoner understreket bare deres enhet om en politikk for masseinfeksjon med Covid-19, og deres fulle støtte til NATO-aksjonen mot Russland i Ukraina./description]
Den første «debatten» i den franske presidentvalgkampen ble avholdt forrige uke på fjernsynskanalen TF1 TV. Med tittelen «Konfrontert med krig» fant den sted etter president Emmanuel Macrons anmodning i et uvanlig format, der hver kandidat kom med korte kommentarer uten å diskutere med andre kandidater.
Denne ikke-debatten fant sted midt under den akutte faren for verdenskrig mellom NATO og Russland, og etter to år med en pandemi som har drept nesten 20 millioner mennesker globalt. Debattens tittel, «Konfrontert med krig», er del av styringselitenes desperate bestrebelse på å avlede interne sosiale kriser og klassekonflikten utad i retning krig. Dette gjenspeiler styringsetablissementets sklerose, og det franske demokratiets fatale krise.
Det faktum at opposisjonskandidatene bøyde seg for denne meningsløse eksersisen understreker igjen det faktum at de ikke tilbyr arbeidere noe som helst. Til tross for taktiske forskjeller om utenrikspolitikk eller tempoet i å pålegge det ene eller det andre innstrammingstiltaket, er de alle enige om en hensynsløs politikk for NATO-intervensjon rettet mot Russland i Ukraina, og setter økonomien foran arbeidernes helse konfrontert med viruset. Ingen av kandidatene tok opp muligheten for å kunne stoppe pandemien, eller faren for atomkrig mellom NATO og Russland.
I en ytterligere avsporing fra demokratiske normer ble bare 8 av de 12 kandidatene invitert. Kandidatene Philippe Poutou (NPA) [Nouveau Parti Anticapitaliste; Nytt Antikapitalistisk Parti] og Nathalie Arthaud (LO) [Lutte Ouvrière; Arbeiderkamp] ble ekskludert. Det var ikke fordi de tilbyr et politisk alternativ; NPA og LO er begge på NATO-linja i Ukraina, og med de høyreekstreme antivaksineprotestene over Covid-19. Macron mente imidlertid tilsynelatende at selv deres tomme, rituelle påkallinger av arbeiderklassen kunne ha uønskede effekter.
Programmet var delt inn i tre deler: En første del der kandidatene hver leverte en ett minutts trosbekjennelse; deretter en andre del der journalistene Gilles Bouleau og Anne-Claire Coudray intervjuet dem; og til slutt en to-minutters avsluttende uttalelse.
Marine Le Pen, kandidat for det nyfascistiske Rassemblement national (RN) [Nasjonal Samling], som i meningsmålingene har 17 prosent oppslutning, bekreftet hennes støtte til NATO og hennes ønske om å øke militærbudsjettet.
Hun sa: «Denne krigen i Ukraina har avslørt én ting, og det er at vi er de eneste som virkelig har en hær i Europa. Vi er de eneste som har en kjernefysisk avskrekking, og takk Gud for at vi har beholdt den. Ja, jeg vil øke forsvarsbudsjettet til € 55 milliarder. Vi har økt budsjettet litt, men for lite til å gjøre opp for svært store mangler i ammunisjonlagrene, for utskiftingen av utstyr og også for våre hærer. Det er ikke nok.»
Hun hyllet Frankrikes «mer enn 3 000 soldater som slåss i Mali, som har kjempet aleine, som ikke har blitt hjulpet økonomisk av EU. Vi kommer ikke til å klare oss uten amerikanerne, det er derfor jeg ikke vil forlate NATO ... Man kunne forventet at Tyskland ville kjøpe franske fly, men nei, de kjøper amerikanske fly. Frankrike må ha autonomi og uavhengighet, men samtidig forbli i den transatlantiske traktaten.»
Valerie Pécresse fra det liberal-konservative gaullistpartiet Les Républicains (LR) [Republikanerne], med 12 prosent i meningsmålingene, kritiserte Macron for ikke å lytte til Washingtons spådommer om en russisk invasjon av Ukraina.
Hun sa: «Men USA hadde forutsett det. Ei rekke svake signaler burde ha varslet oss, som for eksempel Wagner-militsene, som brukes av Vladimir Putin for å destabilisere spesielt franske interesser. Det var et annet signal da Hviterussland utpresset Polen over migrasjon, med støtte fra Vladimir Putin. Ville vi ha sett disse signalene dersom vi hadde hatt en mer vedvarende dialog med Vladimir Putin? Jeg tror det. Svaret var for seint, og for aleine. Vi burde ha dratt til Moskva med alle de europeiske lederne.»
«Målet i dag er å få til en våpenhvile,» sa LR-kandidaten om krigen i Ukraina, fordi «vi kan ikke etablere en fullstendig embargo mot russisk gass og olje». Hun ba om «europeisk strategisk autonomi» og en «preferanse for Europas grenser». Hun sa hun ikke ønsket at EU skulle utvides til å inkludere Ukraina, og nektet å ville ta imot utlendinger som passerte gjennom Ukraina, slik tilfellet er ved den polske grensa.
Pécresse ønsker, som Emmanuel Macron, å heve den legale pensjonsalderen til 65 og understreket at hun ikke ville foreslå nye sosiale utgifter, og kalte dem for kostbare. «Jeg er ei mor, jeg tenker på framtidige generasjoner,» sa Pécresse, som sa hun ikke ønsket å «testamentere dem en gjeld som går helt til himmelen».
Jean-Luc Mélenchon, kandidat for pseudo-venstre-partiet La France insoumise (LFI) [Ukuelige Frankrike] som har kommet opp på 13 prosent i meningsmålingene etter å ha foreslått å tilbakeføre pensjonsalderen til 60 år og fryse drivstoffprisene, begrunnet disse standpunktene med reaksjonære argumenter. Han understreket at hans mål er å unngå streiker og arbeiderklassens mobiliseringer: «Jeg aksjonerte mot en pensjonsalder på 62 år. Jeg aksjonerte mot 43 år med pensjonsopptjening. Jeg vil tilbakeføre pensjonering igjen til 60 år, etter 40 års virke ... Dersom dere stemmer på meg, det vil spare dere for streiker og demonstrasjoner.»
Mélenchon, som vant mer enn 7 millioner stemmer i 2017-presidentvalget, oppfordrer ikke hans velgere til å protestere mot faren for verdenskrig. I stedet ba han om å «satse på den ukrainske motstanden», som NATO bevæpner for milliarder av euro.
Mélenchon observerte at det er en «fare» ved å integrere Ukraina inn i NATO på den russiske grensa, som førte til at De Grønnes kandidat Yannick Jadot angrep ham etter debatten, og hevdet dette angår «alliansefrihet» og utgjør «kapitulasjon» overfor Moskva.
Mélenchons kommentar er imidlertid ikke en sosialistisk motstand mot kapitalismen, men en alternativ diplomatisk strategi for fransk imperialisme, for å isolere og rette siktene mot Russland. Han avviste en kamp for å mobilisere arbeiderklassen og foreslo at franske diplomater skulle presse Kina og India til å «isolere Russland økonomisk og politisk». Han minnet om at disse to landene hadde avstått fra å stemme for en FN-fordømmelse av Russland.
Til slutt foreslo Mélenchon impotent, som en strategi for å forhindre en krig, et «spektakulært initiativ»: En hasteinnkalling av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som samler 57 land fra Europa og Nord-Amerika så vel som Russland. «Enten fungerer det, eller så gjør det ikke, men vi må prøve,» tryglet han.
Selv om Mélenchon har promotert seg selv som en «folkelig» kandidat er hans partis klasseorientering indikert av regjeringen ledet av hans assosierte parti i Spania, Podemos. Dette partiet har deltatt i NATOs militæroperasjoner mot Russland, massivt økt militærutgiftene, undertrykt sosiale protester og pålagt innstramminger. Podemos’ politikk for masseinfeksjon har forårsaket over 100 000 dødsfall i Spania under Covid-19-pandemien.
Ingen fransk presidentkandidat har progressive løsninger på faren for krig, pandemien og finansmarkedenes diktat for krig, som alle i deres karakter er internasjonale problemer som ikke kan løses innenfor et nasjonalt rammeverk. Deres løsning vil ikke komme fra det franske presidentvalget, men fra å bygge en internasjonal bevegelse i arbeiderklassen, mot krig og pandemi og for sosialisme.